Sjefredaktør i Berlingske, Tom Jensen, har i en kommentar satt søkelyset på et fenomen som åpenbart er heftigere debattert i Danmark enn i Norge, nemlig såkalte «konstruktive medier». Ifølge Jensen skal man rett og slett passe seg for slike konstruktive medier fordi deres fokus er konfliktfrie løsninger. Han påpeker noe som vi bør minne oss om oftere; at konflikter er demokratiets kjerne.
Jensen forteller at danske medier som Zetland, Mandag Morgen, deler av DR og en rekke andre har en strategi der de ikke vil dekke konflikter, men heller levere journalistikk som «anviser konstruktive løsninger». Det er visstnok slik at enhver TV-debatt med redaktører fra noen av disse nye, konstruktive mediene inneholder «foredrag om hvorfor andre medier dyrker konflikten for konfliktens skyld, mens de nye, konstruktive medier hever seg over disse kjedelige, likegyldige hverdagssakene for å prioritere perspektiv i stedet. Og løsningene. De konstruktive løsningene.»
Bullshit-detektor
Denne utviklingen liker Tom Jensen dårlig:
Med mer enn 30 års voksenerfaring fra den danske medieverden er jeg absolutt grovt miljøskadd på alle mulige dårlige måter. Men jeg vil gjerne samtidig skryte av å ha utviklet en relativt fintfølende bullshit-detektor.
Ikke minst mener Jensen alarmklokkene bør ringe når denne «konstruktivjournalistiske strømningen» blir omfavnet av dem mediene er satt til å kontrollere; makthaverne. Men makthaverne sitter også med pengesekken. I Danmark, som i Norge, er det endringer på vei i pressestøtten. I april sendte kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) en en ny og modernisert forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier på høring, der hun påpekte medievanene og mediemarkedet er i rask endring, og der målet med endring av pressestøtten er at den skal treffe bedre.
– Endringene vi foreslår bidrar til å sikre tre formål: at ordninga treffer mediene som har et reelt støttebehov, at den bidrar til å hindre uheldige tilpasninger til regelverket, samt en viss omfordeling i favør av de minste mediene, påpekte Trettebergstuen, der det også het:
– Et mangfold av frie medier i hele landet er en forutsetning for ytringsfrihet og demokrati. Med dette forslaget ønsker vi å få diskusjon og innspill knytta til hvordan vi best kan støtte mediene framover.
Men hvor frie er egentlig mediene? Kan vi være sikker på at vi ikke ender med en mediepolitisk virkelighet hvor politikerne i større grad kan velge og støtte medier de selv er komfortable med – og motsatt? Ikke minst går tankene til dette – godt politisk støttede – Faktisk.no. De er eid og finansiert av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia og får i tillegg 5 millioner over statsbudsjettet. Kan noen forklare hvordan et sannhetsministerium som Faktisk.no bidrar til ytringsfriheten og demokratiet?
Frihet til å fjerne
Ser man nærmere på Faktisk.nos reelle makt, er den større enn mange er klar over. I realiteten sitter mediegigantene med makt til å fjerne «trusselen» fra andre medieaktører, i kraft av sitt samarbeid med Facebook. Vi har uthevet de punktene i samarbeidsavtalen som bør få noen og enhver til å gjøre seg tanker om hvorvidt den inngir demokratisk tillit:
Facebook lar brukere gi tilbakemelding om uriktig innhold. Faktisk.no får tilgang til oversikter over hvilket innhold Facebook og brukerne mistenker kan være feilinformasjon.
Denne listen gir oss innspill til hva vi kan faktasjekke, men Faktisk.no står helt fritt til å velge hvilke påstander vi ettergår.
Faktisk.no kan også legge inn artikler, poster, bilder og videoer vi selv oppdager i verktøyet til Facebook. Alt vi legger inn i verktøyet må knyttes til en faktasjekk eller en artikkel publisert på Faktisk.no.
Når innhold vi har faktasjekket ligger i nyhetsstrømmen, vil du like under se en lenke til vår artikkel eller faktasjekk.
Facebook-brukere som prøver å dele faktasjekket innhold vil få beskjed om at det her finnes utfyllende informasjon. Man vil fremdeles kunne dele innholdet videre som før.
Innhold som er faktasjekket som «feil», «endret» eller «delvis feil», vil bli prioritert ned i nyhetsstrømmen av Facebook. Facebook kan også redusere synligheten til nettsteder som gjentatte ganger har fått innhold faktasjekket til «feil».
For medier som bruker Facebook som plattform, er samarbeidsavtalen mellom Faktisk.no og Facebook ensbetydende med stor risiko for mindre synlighet og lavere lesertall, for som avtalen presiserer: Faktisk.no står helt fritt til å velge hvilke påstander de ettergår. Og de ettergår eksempelvis rights.no svært ofte, rett og slett fordi de har makt til å kunne nettopp det. Resultatet for vår del er at vi er «felt» i en rekke saker, ofte helt absurde sådanne der Faktisk.no framstår som et direkte meningspoliti snarere enn faktasjekker, og vi har dermed fått redusert vår synlighet i sosiale medier med hele om lag 90 prosent. Samtidig «truer» Facebook oss jevnlig, særlig Hege Storhaug, at vi står i fare for å miste kontoene våre helt, senest fredag fikk Storhaug en slik melding fra Facebook.
Norske mediebedrifter har dermed gjennom etableringen av Faktisk.no og samarbeidet med Facebook etablert et effektivt sensurorgan som primært rammer de alternative, herunder rights.no. Dette er et demokratisk problem.
Så kan det jo legges til at også Danmark har sitt «Tjekdet.dk», men samrøre synes mindre med de øvrige mediene – selv om det stort sett også der er skattebetalernes penger de «sjekker» med. Men bidrar de til den demokratiske debatten eller forhindrer de den samme debatten når de setter standarden for hva som er rett og galt, altså det «konstruktive» debattgrunnlaget? Denne «konstruktive tilnærmingen» synes først og fremst å ha som mål å utdefinere noe og noen fra den offentlige debatten.
«Fjern, reduser, informer», heter Facebooks egen strategi, som kan utforskes her. Er man enda mer interessert, kan man lese teknologigigantens beskrivelse av «håndhevelsesteknologi»:
For eksempel anslår en KI-modell om et innholdselement er en hatefull ytring eller voldelig og støtende innhold. Et separat system – håndhevelsesteknologien vår – avgjør hvorvidt et tiltak skal settes inn, slik som å slette, degradere eller sende innholdet til et menneskelig gjennomgangsteam for videre gjennomgang.
Joda, vi har erfaringer med denne kunstige «intelligensen». Dersom vi eksempelvis illustrerer en sak med et bilde som inneholder en kniv (typisk når man refererer knivangrep) reduseres synligheten av artikkelen på sosiale medier. Så kan man selvsagt diskutere hvor «intelligent» det er å skjerme leserne for fakta, men å se en kniv er øyensynlig skadelig for Facebooks brukere, så skitt la gå med ytringsfriheten og faktuelle hendelser. Ytringer skal altså reduseres og fjernes, og deretter skal folket «informeres».
Hvilken informasjon folket skal få, det er opp til hovedstrømsmedienes faktasjekkere å bestemme, bedømme og håndheve. Verken Facebook eller Faktisk.no kan oppfattes som nøytrale observatører. De er det motsatte, de er gigantene som vil bestemme hva det er korrekt å mene – og hva det er korrekt at folk får tilgang til å lese.
Selve demokratiet
Tom Jensen ser noe som mange synes å ha mistet av syne: konflikter er selve demokratiet. Vårt demokrati er i virkeligheten en fredelig måte å håndtere konflikter eller uenighet på, sier han, og hevder at demokratiets største dyd er å vise at uenighet er bra.
Og konflikter vil alltid eksistere. Det kan være interessekonflikter; at ulike personer eller grupper har ulike interesser i hvordan samfunnet er organisert. For eksempel hvor høye skattene skal være. Det kan også være verdikonflikter. At man rett og slett ser grunnleggende annerledes på hvordan et godt samfunn er organisert. Dette skjer for eksempel når vi diskuterer innvandring- eller identitetspolitikk.
Det kan også være det noen oppfatter som den formålsløse maktkonflikten: At noen kjemper mot hverandre for innflytelse, selv om de ikke nødvendigvis er veldig politisk uenige. Bare se på det konservative partiet i Storbritannia for øyeblikket.
Noen «konstruktive medier» ser ut til å late som om man kan heve seg over disse konfliktene og i stedet bare anvise de riktige veiene videre. Som om det alltid kan etableres enighet om hva som er de riktige veiene Det er på en måte selvovervurderende. For i den virkelige verden er den klinisk korrekte løsningen langt fra alltid der. Så hvem er vi som medier som vil innbille våre lesere, lyttere eller seere at vi har gjennomskuet dem alle sammen, de triste, konfliktorienterte politikerne, debattantene og interessentene, og – i motsetning til dem – forstår vi nøyaktig hva som objektivt sett skal til for å gjøre verden bedre i morgen? Vokt deg for det.
Ja, vi skal vokte oss for de bedrevitende, like så fullt ser det ut til at flere medier går i den retning med ulike innsikt- eller rett og slett opplæringsjournalistikk, kanskje uten selv å besitte kunnskap nok. For ikke å nevne denne pinlige trenden med at medienes egne, typisk selvlærte, «ekspertkommentatorer» skal forklare oss hva vi nettopp har hørt eller sett. Informasjonen skal framstilles i riktig lys, men det bør stilles spørsmål ved hva vi i realiteten sitter igjen med. Ari Behns biljardsalonger er et godt bilde:
De fleste biljardsalonger er befolket av arbeidsløse menn, og i krokene finnes det uten unntak papirrask og aske fra rulletobakk. Men ettersom lampene henger lavt og stråler over grønn filt og skinner i vant av mahogny, er det ingen som enser all skitten. På den måten framstår enhver biljardsalong som et rent og pent sted.
Medienes oppgave er ikke å løse konflikter, det er å få dem opp og frem. Å gjøre konflikter synlige, som Jensen sier det. For konfliktene er der selv om de kamufleres, og den mediepolitiske virkeligheten er i sannhet et skittent sted.
Vi lar denne artikkelen ligge over sommeren, mens vi forsøker å finne nye muligheter ut av usynlighetsfengselet vi i realiteten er satt i per i dag. Vi takker alle lesere og minner om at dere må klikke dere inn på nettsiden vår når Faktisk.no og Facebook i samarbeid har bestemt at dere ikke får artiklene våre i feeden. Dersom noen av dere har tips eller innspill til tingenes tilstand, setter vi også pris på det.
Norge er i sommer-stemning, og vi ønsker med dette alle lesere og støttespillere alt det beste de neste ukene. Samtidig vil vi takke dere dypt for engasjement og et dyptfølt samfunnsinn. Det er akkurat det vi trenger i disse «trist som faen»-tider hva gjelder den viktigste demokratiske verdien: den umistelige ytringsfriheten.