For bare noen uker siden flyktet familien for livet da Russland invaderte hjemlandet deres. De trodde de ville bli trygge i Sverige, men det var før de ble bosatt i Ronneby og fikk erfaring med svensk multikultur.
Voldelig rasisme
Det kan vanskelig kalles annet enn et rasistisk angrep når brødrene på henholdsvis 17 og 12 år har blitt slått og pisket. Til avisen Sydöstran forteller brødrene om hva de ble utsatt for da de sammen med tre andre ukrainske flyktningebarn spilte fotball på den lokale gressmatten.
De beskriver at gjengen som oppsøkte dem var på omtrent 12 personer av arabisk opprinnelse.
– De snakket arabisk og det gjør jeg litt også, så jeg skjønte hva de sa. De begynte å rope til hverandre; «Slå ukrainerne, slå ukrainerne,» sier et av de ukrainske flyktningbarna til avisen.
Tilsynelatende var det ukrainsk tilstedeværelse på «deres territorium» som fikk gjengen til å gå til angrep.
– Jeg prøvde å forklare at vi ikke ville ha bråk, bare spille, men de brydde seg ikke. I stedet begynte de å rope til oss at vi skulle reise tilbake til Ukraina, sa den ukrainske flyktninggutten videre.
Angrepet kom da barna ikke fjernet seg fra fotballbanen. De to brødrene ble slått med belter, truet med kniv, dyttet over ende og slått. Den yngste gutten brakk nesen under angrepet og måtte tilbringe natten på det lokale sykehuset.
Ingen steder å dra
Svenske medier har tidligere i år meldt om at mange ukrainere har kviet seg for å søke trygghet i Sverige grunnet landets beryktede kriminalitet. Sverige har likevel tatt i mot en rekke ukrainske flyktninger. Sydöstran har også intervjuet en ukrainsk kvinne bosatt i samme område i etterkant av det voldelige angrepet.
– Vi kom til Sverige for å være trygge og så er det dette som skjer. Vi trodde vi ville være trygge her. Nå vil vi flytte herfra, men hvor skal vi dra? sier kvinnen til avisen.
– Skal det virkelig være slik? At du ikke skal tørre å gå ut etter sju om kvelden fordi du er redd for å bli slått? Jeg var ikke engang redd da jeg forlot Ukraina, men nå er jeg det, fortsetter hun.
Kvinnens spørsmål er retorisk, men det fortjener likevel svar. Det åpenbare svaret er «nei, slik skal det selvsagt ikke være», men samtidig finnes det ingen mulighet til å gi henne noen opplevelse av trygghet. Det må kunne kalles noe av en fallitterklæring for Sverige når landet påfører krigsflyktninger større traumer enn de hadde da de flyktet fra hjemlandet. Samtidig bør det stilles spørsmål ved hvilke grupper som i realiteten utøver den verste og mest voldelige formen for rasisme. At det er Medel-Svensson er neppe riktig svar.