I saken Hvis de liker Paradise City, hvorfor bygger de ikke den? synes Khan-Østrem oppgitt etter å ha lest rapporten fra Norsk Eiendom og By- og regionsforskningsinstituttet (NIBR), Oslo Met. Det skal understrekes at jeg ikke har lest rapporten selv, men påstanden om at den «ble gjennomført for blant annet å se om bransjen kunne knuse noen myter om seg selv» har jeg ingen problemer med å ta for god fisk.
Khan-Østrem bruker da også flere avsnitt på å beskrive Oslo Mets metodikk; respondentene, altså folk i eiendomsbransjen, måtte krysse av på hvilken sang med temaet byutvikling og by i seg som karakteriserte dem. Herrejesus, så idiotisk, tenker kanskje du i likhet med meg, men svarene som ble avgitt forteller ifølge Khan-Østrem om en bransje med god selvtillit.
Blant de mest populære var Starships ganske hårete, i dobbelt forstand, 1980-tallsslager «We built this city» og Ulf Lundells «Jag trivst best i öppna landskap».
En annen stor favoritt var «Paradise city» av Guns N’ Roses fra 1987. Selvtilliten til norsk eiendomsbransje er med andre ord ganske god.
Hvorvidt Karpes Hus/hotell/slott brenner og Lett å være rebell i kjellerleiligheten din var med på krysselisten vites ikke, men vi tar for gitt at Nordmannen – Mellom bakkar og berg med tekst av Ivar Aasen og melodi av L.M Lindeman var utelatt.
Rørt og stolt av musikk og vold
At Khan-Østrem tenker at krysselister med kjente sanger er en god forskningsmetode for å fastslå hvem disse hvite økonomene og ingeniørene egentlig er, handler kanskje om hennes egen kjærlighet til musikk. Den har hun selv beskrevet i boken Min hellige krig.
Hege Storhaug leste boken allerede i 2006, og den «hellige krigen» til Khan-Østrem er ikke småtteri. Aftenpostens kommentator har stor forståelse for voldsforherligende muslimer som gjør «forsøk på å finne en identitet som er fri fra den vestlige dominansen og åket fra kolonitiden».
Khan-Østrems fascinasjon for vold og totalitære krefter åpenbares allerede etter få siders lesning. Her beskriver hun en konsert i Oslo i 1993 med punkbandet Fun-Da-Mental, som
» … leverte et intenst show med bilder fra den iranske revolusjonen og palestinernes kamp, mens bandet selv bar palestinaskjerf som dekket mesteparten av ansiktet. Bandet solgte også t-skjorter med bilder av kvinner i svarte burkaer med gevær – tatt under den iranske revolusjonen – og t-skjorter med det islamske symbolet stjerne og halvmåne, med ordet islam i store fete bokstaver. Det var ingen ’big deal’ da her i Oslo, men jeg husker at jeg ble rørt og stolt under festivalen (…) – selvtilliten, kunnskapen og følelsen av at min muslimske identitet var viktig, vokste stadig» (s.20).
Men i eiendomsbransjen står det dårlig til med den muslimske identiteten – og dét bør det definitivt gripes fatt i prompte, ifølge Aftenpostens kommentator.
Muslimer bør inviteres inn
Det handler selvfølgelig om tidsaktuelle temaet representasjon. For hvordan i all verden kan hvite menn som bor i eneboliger klare å sette seg inn i behovene til menneskene som bor i byene? Det synes nær sagt umulig at bransjen kan inneha noen form for fagkompetanse som kan gi dem ideer om hvordan man bør bygge og utvikle byer når de ansatte i bransjen ikke selv har erfart å leve trangt eller være underlagt muslimske pålegg.
Rapporten viser tydelig at de som bygger byen, lever i ett samfunn og bygger for et annet. Det er ingen heldig konklusjon. En annen bakgrunn bidrar med andre erfaringer.
Et konkret eksempel er de fysiske kvalitetene ved et boligprosjekt. Hvem er det som skal bo der? Er det mange innvandrere, kan det være et behov for generasjonsboliger. Er de i tillegg muslimer, kan det være smart å tilby bideer. Det er pålagt å vaske seg før bønn i islam.
Er målgruppen glad i bilene sine, som en del innvandrere gjerne er – jeg nevner ingen spesifikke grupper – bør det være garasjeplasser.
Jo, Khan-Østrem, du nevner også der en spesifikk gruppe; muslimske unge menn. Du sier det bare ikke rett ut, selv om du like gjerne kunne gjort det.
For andre kan det synes lite kvalifiserende for arbeid i eiendomsbransjen at man tilhører en spesifikk religion, men Aftenposten flagger altså dette under «behov for mangfold».
«Rapporten er underholdende lesning. Fordommer og stereotyper bekreftes på alle nivåer», fastslår avisens kommentator, for det er visst både diskriminerende og ensartet når private aktører «stemmer Høyre, liker langrenn og alpint». Kan man i det hele tatt forstå noe som helst om utbygging og beboeres behov dersom man går på ski?
En dæsj brorskaps-inspirasjon
At Khan-Østrem følger eiendomsutviklingen i Oslo nøye bør ingen betvile, og argumentasjonen hennes er da heller ikke sugd av eget bryst.
Tomtene i byer er sjelden helt frikoblet fra historie. Menneskene som befinner seg der eller i nærheten, har også en fortelling som må tas vare på, skriver Aftenpostens kommentator.
Det høres tilforlatelig ut, men kjenner man til Oslo byråds overprøving av Plan- og bygningsetaten blanke nei til ny gigantmoské i Calmeyers gate, får man en større forståelse for Khan-Østrems fokus på «historie» og «menneskenes fortellinger».
Det er akkurat samme argumentasjon som ble framlagt av Lena Larsen, kona til Basim Ghozlan og tidligere leder av Islamsk Råd Norge, slik vi tidligere har belyst:
En av årsakene til at Oslo byråd har overkjørt plan- og bygningsetatens avslag til oppføring av ny gigantmoské er nettopp selve gatas historie. Calmeyers gate har religiøs historie, og konvertitt Lena Larsen har åpenbart fått gehør i det rødgrønne byrådet for sine betraktninger om at det er naturlig at islam får større plass.
I avslaget ble det også vist til historiske grunner for å ta vare på det tidligere fabrikklokalet der Rabita har tilholdssted i dag.
Det overrasket Larsen. Hun mener at nybygget vil bidra til å løfte Calmeyers gates religiøse historie.
– I avslaget viste de til historien. Vi gikk inn i historien og oppdaget helt andre ting. Vi oppdaget Calmeyers gate misjonshus, som var en storstue og åsted for viktig politisk historie og kirkehistorie. Vi oppdaget våre jødiske naboer i den gamle synagogen i Calmeyers gate og en tidligere moské som holdt til i nummer 15 på tidlig 1990-tall. Vi tror bygget vårt kan være med på å bidra til å løfte Calmeyers gates religiøse arv, sier Larsen til Klassekampen.
Mens det gamle fabrikklokalet åpenbart har en historisk betydning for Calmeyers gate, har islam ingen historisk arv i området overhodet.
Kanskje kan bransjen karakteriserte seg med helt andre sanger ved neste veikryss? Forhåpentlig blir det ikke «Highway to hell», avslutter Aftenpostens kommentator sine betraktninger om den «ensartede» norske eiendomsbransjen.
Frykten for framtidig «Highway to hell» er hun ikke alene om.