Alle som gidder å lese etiketten som er festet til alt vi har handlet – det være seg klær eller matvarer – har registrert at det står hvor varen har sin opprinnelse. Og det er helt greit, da kan vi jo alle drive våre egne private boikottaksjoner mot land vi ikke liker. Det kalles forbrukermakt. Men det forutsetter at merkingen er korrekt – og konsekvent.
Den 12.11.2019 avgjorde EU-domstolen (avsnitt 58) at
Article 26(2)(a) of that regulation, must be interpreted as meaning that foodstuffs originating in a territory occupied by the State of Israel must bear not only the indication of that territory but also, where those foodstuffs come from a locality or a group of localities constituting an Israeli settlement within that territory, the indication of that provenance.
Nå er som kjent ikke Norge med i EU, men norske domstoler er likevel bundet av avgjørelser i EU-domstolen gjennom EØS-avtalen. Og fordi Norge stort sett har som ambisjon å være flinkest i klassen, og aller helst flinkere enn de som er medlem av EU, sendte Utenriksdepartementet (UD) den 10.06.22 ut en pressemelding om «næringsmidler med opprinnelse i områder okkupert av Israel».
Her står det blant annet:
Næringsmidler med opprinnelse i områder okkupert av Israel skal merkes med hvilket område produktet kommer fra, og at det kommer fra en israelsk bosetting dersom det er tilfelle. Det er særlig vin, olivenolje, frukt, grønnsaker og poteter som kommer fra de aktuelle områdene.
Det som da blir interessant er å se på definisjonen av «områder okkupert av Israel». Her står det som følger i EU-dommen – og i pressemeldingen:
I tråd med resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag, er Norges holdning at «Israel» og «israelsk territorium» omfatter territoriet som var underlagt israelsk kontroll før 4. juni 1967. De israelskokkuperte områdene omfatter Golan, Gaza og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.
Litt historikk
De litt historisk interesserte ser umiddelbart at det noe som skurrer her.
Gazastripen var frem til den såkalte 6-dagers krigen i juni 1967 okkupert av Egypt – ikke Israel. Etter at de arabiske land gikk på et sviende nederlag i denne krigen, okkuperte Israel Gazastripen. Det var situasjonen frem til 2005 da Israel trakk seg ut og overlot Gaza til de palestinske selvstyremyndighetene. I dag styres som kjent Gaza av terrororganisasjonen Hamas, som med ujevne mellomrom sender raketter innover de sydlige deler av Israel.
Hva med Golan da? Golan er uomtvistelig okkupert av Israel, fra Syria. Og det med god grunn. Golan er en høyde på over 1000 moh, som er et perfekt sted å utplassere langtrekkende artilleri som da vil dekke store deler av Israel. Dette ble gjort under 6-dagers krigen, der Israel forsvarte seg mot blant annet Syria. Etter folkeretten har et land som forsvarer seg rett til å okkupere deler av det landet som har gått til angrep, noe Syria utvilsomt gjorde. At Syria gjerne vil ha tilbake Golan fra Israel er irrelevant. Det vil selvsagt Israel aldri akseptere.
Det samme er situasjonen med det som kalles «Vestbredden», men som i Israel kalles Judea og Samaria. Frem til 1948 var området under britisk kontroll. Det samme var både dagens Israel, Jordan og Gaza. I 1950 ble Judea og Samaria okkupert av Jordan, og det var Jordan som døpte om landområdet til Vestbredden, det vil si vestbredden av Jordanelven. Dette i motsetning til resten av Jordan som grenset opp mot østbredden av Jordanelven.
Som en følge av 6-dagers krigen i 1967 overtok Israel styringen over området, noe de som den angrepne part hadde full adgang til. Det er ikke strid med internasjonal rett.
Dessuten – Jordan har for lengst akseptert tingenes tilstand og har godkjent Jordanelven som offisiell grense mellom Israel og Jordan. Hva som da er problemet er ikke lett å forstå – bortsett fra at den palestinske delen av befolkningen i området ønsker seg et eget land der. Men det er ikke rettslig relevant når vi vurderer Judea og Samarias folkerettslige status.
Når det gjelder Øst-Jerusalem er situasjonen den samme som for Vestbredden. Denne bydelen ble overtatt av Israel som følge av 6-dagerskrigen og det er helt utelukket at Israel noensinne gir fra seg deler av sin egen hovedstad.
For de spesielt interesserte anbefales denne forelesningen der den anerkjente professor i internasjonal rett, Eugene Kontorovich, gjennomgår den rettslige status for de områder som omtales som okkupert av Israel. Han underviser i dag ved et universitet i Arlington, Virginia i USA.
Alternative fakta
Det vi ser er at EU og Norge har laget sine egne «alternative fakta» når det gjelder Israel. Men hva gjøres i andre tilsvarende saker? For de finnes.
Det mest nærliggende eksemplet er selvsagt situasjonen på Kypros. Den 20. juli 1974 angrep Tyrkia helt uten forvarsel Kypros, og okkuperte deler av øya. Tyrkia unnskyldte seg med at det hadde vært et militærkupp i Hellas og at de ville beskytte den tyrkiske delen av befolkningen der. Det var en særdeles dårlig unnskyldning fordi Kypros har vært selvstendig siden 1960, og okkupasjonen ble derfor fordømt av de fleste land. Nord-Kypros erklærte seg deretter som en selvstendig republikk, kun anerkjent av Tyrkia.
Denne helt åpenbart folkerettsstridige okkupasjonen av deler av Kypros forhindrer likevel ikke norske meglere fra å annonsere salg av ferieboliger nettopp på Nord-Kypros. Hva hadde skjedd hvis noen hadde markedsført ferieboliger i Judea og Samaria i Norge? Det hadde neppe gått upåaktet hen.
Det samme med Vest-Sahara som har vært folkerettsstridig okkupert av Marokko siden 1975. Frem til da var området spansk koloni og het Spansk Sahara. Den internasjonale domstol i Haag har avvist at Marokko kan gjøre krav på Vest-Sahara og FN har fordømt okkupasjonen og forlangt folkeavstemming blant innbyggerne, noe Marokko har avvist.
Og hva med Krim som nå er okkupert av Russland, en okkupasjon som er fordømt av de fleste land? I den grad vi importerer noe derfra så skal vi lete lenge etter merking som viser dette.
Hvis det ikke er tilstrekkelig å merke varer med opprinnelseslandet, men også med hvor i dette landet varen kommer fra, må nødvendigvis det samme gjelde for varer produsert i Nord-Kypros, Vest-Sahara og Krim. Men det vi importerer fra disse stedene er ikke en gang registrert i statistikkbanken fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Det kan bare bety at varer derfra kun er merket med Tyrkia, Marokko og Russland som opprinnelsesland.
Hva bør vi forbrukere gjøre?
Vi utøver forbrukermakt hver gang vi går og handler. Det kommer mange utmerkede landbruksprodukter fra Israel – blant annet olivenolje, sitrusfrukter, poteter og vin. Det er helt frivillig å handle disse varene, men det er også helt frivillig å la det være.
Når UDs pålegg skal gjennomføres får vi heller se på dette som et kvalitetstegn, for israelske produkter holder gjennomgående en svært høy kvalitet. Og så blir det interessant å se om det blir de israelske navnene Judea og Samaria som blir stående på etikettene, og ikke Vestbredden.
Det som er trist er at UD sender ut pressemeldinger som ikke står seg rettslig dersom man begynner å grave litt i forutsetningene for pressemeldingen.
Og det bør man virkelig gjøre.