I sommerferien satt min svigerinne og jeg og pratet om forebyggende psykisk helsevern i Norge, og ikke minst om det nyinnførte tverrfaglige prosjektet Livsmestring som norske elever skal utsettes for. I samtalen fortalte min svigerinne noe svært interessant. Hennes venninne fra New Zealand er psykiatrisk sykepleier, og har etter flere ulike stillinger i norsk helsevesen sagt opp for godt.
– Dere jobber jo ikke evidensbasert, tvert imot gjør dere unge mennesker sykere, sa hun.
Hun snakket spesifikt om det norske helsevesenets møte med ungdom som kutter seg.
– På New Zealand blir de lappet sammen, får rolig beskjed om det var fryktelig dumt og skadelig å gjøre og at det er smartere å øve seg på å tåle vonde følelser uten å ty til selvskading. Og tallene på selvskadere går ned. I Norge skal dere på død og liv snakke med bekymret stemme om hvor vondt og vanskelig alt er og synes så inderlig synd på. Det forsterker jo bare trangen til å gjøre det igjen, det blir en slags belønning, var argumentet hennes.
Selvskading er et fenomen som har eksplodert i vestlige land de senere årene, og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging oppsummerer at i «Norge finner en at 22.4 % av jentene og 9.7 % av guttene selvskader.» Tallene er skyhøyt over internasjonalt gjennomsnitt, og behovet for spesialkompetanse på selvskading synes kritisk å få på plass – og den kommer nettopp fra New Zealand.
Forsterke smerte eller lære å tåle
Når nær hver fjerde norske jente bedriver selvskading er det åpenbart at denne aktiviteten har lite med selvmordsønsker å gjøre, men mye å gjøre med manglende og/eller destruktiv evne til å håndtere vonde tanker og følelser.
Den newzealandske modellen har direkte overføringsverdi til norske forhold. Trinn en er å luke ut de selvskaderne som er i fare for å ta sitt eget liv. De færreste skader seg selv med risp og kutt i huden fordi de vil ta livet av seg, de gjør det for å håndtere psykisk smerte, enten de er psykisk syke eller ei – og mange er slett ikke psykisk syke, fastslås det. Mens det fåtallet av pasienter som vurderes å ha selvmordsrisiko sendes til spesialisert behandling, står det følgende å lese om de resterende:
Den anbefalte mellommenneskelige tilnærmingen til å jobbe med klienter som skader seg selv er å ha «rolig, følelsesnøytral oppførsel», anbefaler modellen, som presiserer følgende:
Dersom psykisk helsepersonell virker overdrevent interessert i en klients selvskading, kan to ulike utfall oppstå. For det første kan den profesjonelle utilsiktet forsterke, eller støtte, atferden. Alternativt kan klienten føle en økt trang til å skade seg selv.
Selv om overstrømmende uttrykk for støtte kan virke berettiget og stammer fra genuin bekymring, kan dette i noen tilfeller forsterke atferden. Som sådan anbefales en mer balansert støttende tilnærming – en som formidler ekte bekymring, men på en rolig måte.
Det som anbefales er kort og godt at helsepersonell har avbalansert ro og evne til å legge egen sympati, forferdelse eller trøstevilje til side. Videre skal selvskaderne møte profesjonelle som a) fremmer sunnere mestringsstrategier når stress oppstår og b) modifiserer negative tankemønstre som kan opprettholde selvskadingen.
På godt norsk; ikke jamre eller tro at din egen omsorgsvilje har effekt, det som har best effekt er å lære selvskaderen at det er normalt å ha vonde følelser og at det finnes smartere måter å håndtere dem på. Å øve seg på å tåle vonde følelser anses som svært viktig for å få folk til å slutte å skade seg. De neste trinnene i behandlingen er å øke selvskaderens evne til kommunikasjon. Å prate med andre.
New Zealand bruker denne tilnærmingen fordi den har registrerbar effekt. Den er basert på kunnskap om hva som fungerer og hva som ikke fungerer – med en påfølgende litteraturliste over relevante forskningsartikler og -bøker.
Vern mot hatefulle ytringer
Som resten av det norske kommentatorkorpset har også vi i HRS sittet med nesa i Ytringsfrihetskommisjonens NOU som endelig ble offentliggjort 15. august. «En åpen og opplyst offentlig samtale» er den kalt, og den inneholder da også svært mange gode forslag til hvordan samfunnet skal håndtere hatefulle ytringer og den såkalte rasismeparagrafen; den mye omtalte §185, som verner minoriteter mot hatkriminalitet.
Kommisjonens anbefalinger til myndighetene for håndtere hatefulle ytringer er som følger:
• Endre ordlyden i straffeloven §185 for å gjøre den lettere å forstå, og gjøre ordlyden mer i samsvar med den faktiske terskelen for straff.
• Fjerne ordet «skjellsord» i straffeloven §156 og §265 og legge terskelen for straff ved «grovt krenkende ordbruk eller atferd».
• Styrke arbeidet mot utenforskap og ulikhet, og bevilge støtte til organisasjoner i sivilsamfunnet som jobber med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer.
• Det bør legges til rette for økt bruk av Konfliktrådet og gjennomføring av forebyggende samtaler med sivile aktører som alternativ og supplement til straff.
• Styrke politiets kompetanse til å vurdere hatefulle ytringer og gjennomføre en undersøkelse av kvaliteten på etterforskningsarbeidet.
• Skaffe bedre oversikt og statistikk over straff av ytringer ved gjennomgang av tingrettspraksis, bedre systemer i domstolene for å trekke ut statistikk og bedre systemer for registrering av rettskraftige avgjørelser hos politiet.
• Tilrettelegge for mer forskning på anvendelsen og effektene av straffebud som rammer ytringer, blant annet eventuell sosial slagside og hvilken effekt straff har, både preventivt i samfunnet og overfor minoriteters menneskeverd.
Bak de foreslåtte tiltakene er en bevissthet om at de færreste hatefulle ytringer havner i rettssystemet, og likeens en bevissthet om at ordlyden i §185 er så ullen at den er vanskelig å forstå.
Det som derimot mangler er en bevissthet om at økt fokus på folks opplevde vonde følelser i form av «styrket arbeid» og «aktive mottiltak mot hatefulle ytringer» kan virke mot sin hensikt og forsterke opplevelsen av å la seg krenke av andres ord.
En fellesnevner for mange av innspillene, særlig fra etniske og religiøse minoriteter, samt unge deltakere i samfunnsdebatten, var at sjikane og hets, ofte i form av ren rasisme, kan gjøre det vanskelig å ytre seg. «Å delta i en offentlig samtale skaper et enormt trykk mot din identitet, som ikke handler om hva du skriver, men hvem du er, og de ytre kjennetegnene dine», uttrykte rådgiver Lisa Esohel Knudsen i tankesmien Minotenk.
Også etnisk norsk ungdom fortalte om utfordringer med hets og sjikane. For et medlem i Ungdommens ytringsfrihetsråd startet dette da hun begynte å delta i samfunnsdebatten som 13-åring. Unge jenter kan få trusler om voldtekt og seksualisert hets. Gutter får mer kritikk rettet mot innholdet i ytringene, var hennes erfaring. Begge disse beretningene finner støtte i undersøkelser, heter det i rapporten.
Det er kraftfullt å høre beretninger om hets og sjikane, og kommisjonens arbeid bærer preg av dette, både i poengteringer av etiske vurderinger av ytringer og i tiltaksforslag.
Farlige ord
Kommisjonens poeng om at det vil være subjektive opplevelser som ligger til grunn for opplevd belastning og krenkelse er viktige, men munner dessverre ikke ut i forslag til tiltak som kan gjøre de mest krenkede i stand til i større grad å tåle den følelsesmessige belastningen det er å stå i et ordskifte.
Diskusjoner om den reelle ytringsfrihetens kår må imidlertid rekke videre enn statens rettslige forpliktelser: I like stor grad handler det om hva som er sosialt akseptabelt å ytre, hvilke debatter man orker å ta, og hvilke ytringer private leverandører godtar på sine plattformer, for å nevne noe. Slike faktorer former ytringsrommet. Hvordan ytringsrommet ser ut og oppfattes, vil være ulikt fra person til person, men preges særlig av ytringskulturen.
Det kan være fruktbart å skille mellom juss og etikk på dette punktet. Jussen setter grenser for hva som er lovlig og nødvendig, mens etikken vurderer hva som er riktig, hensynsfullt og klokt. Jo mer som kan løses gjennom deltakernes etiske vurderinger, desto mindre blir behovet for å trekke inn juridiske begrensninger og forpliktelser.
Ytringskulturen er tett koblet til spørsmålet om bred tilknytning og deltakelse. Oppleves ytringsrommet som smalt eller ekskluderende, vil det hemme både tilknytning og deltakelse, heter det videre.
Faren ligger i et fenomen kommisjonen selv beskriver: «I enhver offentlighet kan det etablere seg noen selvfølgelige sannheter som ingen stiller spørsmål ved, det den franske sosiologen Pierre Bourdieu omtaler som doxa. I overgangen fra en (til tider ufri) partipresse til uavhengige medier er faren for slike selvfølgelige sannheter blitt større, fordi mediene er blitt mer like og ofte gjør sammenfallende vurderinger.»
Kommisjonsmedlemmene gjør selv sammenfallende vurdering: Hatefulle ytringer er farlige, og myndighetene bør derfor «styrke arbeidet mot utenforskap og ulikhet, og bevilge støtte til organisasjoner i sivilsamfunnet som jobber med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer». Ikke en eneste av kommisjonsmedlemmene tar dissens, dessverre, og dermed lander de på forebyggende arbeid som skal gjennomføres av aktører som har som livsgrunnlag å opprettholde troen på at ord er farlige.
Doxa
En rekke aktører i Norge i dag har som levebrød å snakke om og fokusere på krenkelser, og kommisjonen foreslår at vi skal få enda flere. Dersom vi tar et raskt blikk på hvilke aktører som har markert seg i arbeidet «med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer«, er det utvilsomt slik at disse tar til orde for at den enkelte minoriteten hver av dem er talerør for, skal beskyttes i enda større grad enn i dag mot ytringer de opplever sjikanerende og krenkende. Dermed skal de som har størst følelser knyttet til ord, gis definisjonsmakt over hva andres utsagn påfører dem av smerte.
Regjeringens strategi er akkurat den samme. Et skjermbilde av de to første punktene i strategien illustrerer fokuset:
For den som ikke aner hva «Stopp hatprat» er, jamfør tiltak 3 overfor, finnes beskrivelsen på nettsiden stopphatprat.no.
Stopp hatprat er en kampanje av unge mennesker mot hatprat og for menneskerettigheter på nett.
Hatprat er tekster, ord, bilder og symboler som blir brukt for å spre hat, trusler og oppfordre til vold mot en person eller gruppe basert på deres antatte eller reelle gruppetilhørighet. Hatprat kan ta mange former. Det kan stå publisert i et kommentarfelt i en avis eller på et nettforum, det kan være et tegn som symboliserer hat, eller det kan være mobbing, både av og på nett.
Definisjonen av hatprat går altså rasismeparagrafen en høy gang. «Oppfordring til vold» har ikke noe i §185 å gjøre, rett og slett fordi voldsoppfordringer selvsagt er ulovlige i alle tilfeller og dekkes av §183. Oppfordring til en straffbar handling. En aktivistisk påstand om at hatprat er likestilt med voldsoppfordring er direkte villedende og vil kun fungere oppjagende i holdningsarbeidet mot hatefulle ytringer.
Ytringsfrihetskommisjonens påpekning av «doxa» fullføres slik:
Dette kan føre til at viktige korrektiver faller bort, eller at offentligheten lettere blir offer for stemninger og følelsesstormer. Det alle oppfatter som «common sense», kan tidvis begrense den reelle ytringsfriheten mer i praksis enn rettslige grenser gjør.
Så kan både kommisjonen, regjeringen og alle organisasjonene spørre seg hvor korrektivet til det enorme fokuset på krenkelser reelt sett er. Jeg klarer ikke finne noe korrektiv overhodet. I tankene må jeg helt til New Zealand for å finne et korrektiv.
For hvordan i all verden kan vi vite at alt dette arbeidet mot hatefulle ytringer har effekt når vi mangler en kontrollgruppe?
Det psykososiale ytringsrommet
Ytringsfrihetskommisjonens leder, Kjersti Løken Stavrum, uttalte til NTB følgende før rapporten ble offentliggjort:
– Vi legger fram noen overordnede prinsipper og grunnleggende premisser for et godt ytringsrom.
Videre sa hun:
– I dag er det langt mer det psykososiale ytringsrommet enn grunnloven som skaper rammebetingelsene for ytringsfriheten. Det er en mer kompleks, men også mer interessant situasjon, påpeker hun.
Mens jeg kan lese i rapporten at dette påstått psykososiale ytringsrommet skal romme de fleste, klarer jeg ikke fri meg fra følelsen av at tiltaksforslagene dessverre passer som hånd i hanske til et samfunn som allerede fremdyrker både de unges og minoritetenes ekstreme sårbarhet. Trenger disse gruppene virkelig enda flere tilpassede programmer fra organisasjoner som lever av krenkelser? Og er det i det hele tatt virkningsfullt for at færre skal føle seg helt elendige, for det må da være det overordnede målet med tiltakene?
Hvordan vi skal møte og reagere på hatprat handler grunnleggende sett om hva vi skal gjøre når vi føler oss krenket, enten vi er somaliere, samer, transmenn, muslimer eller ikke tilhørende noen minoritet i det hele tatt. Det handler om vonde følelser og hva vi gjør med følelsene.
Hver fjerde norske jente tyr til selvskading fordi hun ikke klarer å håndtere de vonde følelsene sine på en hensiktsmessig måte. Men er det stort mer hensiktsmessig å dyrke vonde følelser med et uttalt mål om at ingen må si noe hatefullt, for da kan du aldri ha det bra? Er det ikke en form for samfunnsmessig selvskading å opprettholde et slikt vanvittig fokus på ords ødeleggende kraft? Er ikke dette nettopp sårbarhetsdyrkelse under dekke av «et bedre psykososialt ytringsrom»? Og sist, men absolutt viktigst: Hvordan kan vi vite at enda større fokus på hatefulle ytringer har ønsket effekt når det ikke finnes en eneste kontrollgruppe å sammenlikne resultater med?
New Zealands modell for å redusere forekomst av selvskading er å møte selvskaderne med «rolig, følelsesnøytral oppførsel». De som har så vonde følelser at de tyr til å kutte seg får beskjed om at det er både dumt og farlig, og at det er langt bedre måter å håndtere indre smerte på. De får beskjed om å øve seg på å kommunisere med andre og stille høyere krav til ivaretakelse av seg selv.
Kommisjonen må gjerne foreslå enda flere midler til grupper som er svært opptatt av hatefulle ytringer og utvilsomt hopper følelsesmessig ombord med minoritetene som opplever hatprat. Jeg minner igjen om hvilke utfall disse tilnærmingsmetodene gir:
Dersom psykisk helsepersonell virker overdrevent interessert i en klients selvskading, kan to ulike utfall oppstå. For det første kan den profesjonelle utilsiktet forsterke, eller støtte, atferden. Alternativt kan klienten føle en økt trang til å skade seg selv.
Selv om overstrømmende uttrykk for støtte kan virke berettiget og stammer fra genuin bekymring, kan dette i noen tilfeller forsterke atferden. Som sådan anbefales en mer balansert støttende tilnærming – en som formidler ekte bekymring, men på en rolig måte.
Det går allerede en hel generasjon rundt og tror at ord er så farlige at de må gråte når de hører dem, og en generasjon minoriteter som tror lovfestede straffesanksjoner kan bøte på krenkelser.
Og ikke på noe tidspunkt, fra de mannlige lærerne forsvant fra skolen for godt en gang på 80-tallet og fram til dagens feminine, empatifokuserte offentlige oppdragerprogram – aka norsk grunnskole – har vi stoppet helt opp og sagt: «Vet du hva? Dette er bullshit, dere tåler mer enn dere tror og mye mer enn hva vi sier. Forekomsten av psykiske lidelser blant norsk ungdom har økt suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner, vi må gjøre noe. Beklager at vi påfører dere disse hinsidige forestillingene.»
Kommisjonen burde foreslått en kontrollgruppe, en gruppe som ikke ble eksponert for organisasjoner som tjener millioner på sårbarhetsdyrkelse, men som tvert imot fikk beskjed om at det finnes smartere måter å håndtere hatprat på, en kontrollgruppe som ble instruert i hvordan de kan bli flinkere til å si ifra, flinkere til å kommunisere, og ikke minst flinkere til å håndtere egne vonde følelser. Først da kunne vi visst hva som virkelig er virkningsfullt mot hatprat, og hvilket tiltak som er mest virkningsfulle for å bevare den mest grunnleggende av alle frihetsverdier: ytringsfriheten.