Da fatwaen lød fra Teheran i 1989 kan jeg ikke erindre at noen jeg kjente på noen måte støttet de religiøst skolerte ayatollahenes dødsdom over en forfatter. Jeg husker dog noe som er langt mer interessant i retrospektiv: Ingen jeg kjente så hva fatwaen betød for vårt land og kontinent. For første gang lød det en fatwa som påla oss i Vesten å underlegge oss islams dogmer, med den islamske blasfemiloven og derav dødsdom i sin kjerne.
Politikere i Norge som åpent stod opp for Rushdie den gang, stod dermed åpent opp mot mullahene i Iran. Men: Man rettet ikke et kritisk blikk eller ord mot de i Norge som faktisk støttet fatwaen, anført av Det islamske forsvarsrådet, forløperen for Islamsk Råd Norge (IRN). Det gjorde heller ikke toneangivende medier. Demonstrasjonen vi så i Oslos gater den gang som samlet fra 3.000 til 4.000 muslimer i protest mot bokutgivelsen til Rushdie, skapte overhodet ingen furore i mediene eller i politikken. For det var det den skulle ha gjort, skapt politisk oppstandelse og forside på forside i de toneangivende mediene.
Man valgte å se en annen vei. Man valgte å late som om demonstrasjonen ikke hadde funnet sted (med unntak av Carl I. Hagen som foreslo i Stortinget å oppheve den daværende sovende blasfemiloven, noe som ble avvist politisk). Man trodde kanskje at det Midtøsten som viste seg i Oslo sentrum den dagen i 1989 ville gå over av seg selv når «de» hadde levd lenge nok her og dermed hadde tatt til seg verdiene i det gode Norge?
Jeg skal selv innrømme at den gang var min kunnskap om islam svært begrenset. Jeg antar at de de fleste andre med meg aldri tenkte tanken på at dogmatisk islam noen år senere skulle gjennomsyre samfunnet vårt, endog føre til aktiv sensur i mediene og politikken i fryktens ånd. I kjølvannet av Rushdie-attentatet ville det være naturlig å gå til moskeenes ledelser og IRN for kommentarer om det som skjedde på litteraturscenen fredag 12. august 2022 i USA, eller? Ja, jeg vil si at det naturlige hadde vært å presse disse lederne kontant og faktuelt til vi fikk mest mulig sannferdige svar.
Ytringsfrihet, men…
I nyhetssendinger og i spaltene brukes aktivt begrepet «blasfemi» når Rushdie-saken eller karikatur-striden knyttet til Jyllands-Posten omtales. Det er som om man spiller på politisk islams banehalvdel. Man bruker språket til ledere av politisk islam, som om blasfemi er en del av vårt samfunn og forbudt. Begrepet har sneket seg inn i vårt daglige språk og virke. Så langt har det faktisk gått.
Det er som alltid islam som skal særbehandles, som skal beskyttes. Alle andre religioner kan det harseleres med, spøkes med, kritiseres, fordømmes. Men å krenke koranen og «profeten»? Nei, det må ikke forekomme. Et godt eksempel er hvordan kunstneren Lars Vilks ble fryst ut av ethvert godt selskap i Skandinavia etter sin forholdsvise uskyldige spøk med islam/Muhammed (rundkjøringshunden). Man kunne få en følelse av at hele Skandinavia hadde blitt strenge troende nasjoner som avskydde harselering med religion. Den eminente kunstneren opplevde ikke bare at de «gode» snudde ryggen til ham, han ble også omtalt som en «dårlig kunstner». Akkurat som om det skulle forklare dødsfatwaene han hadde på hodet sitt. Endog var det ikke få som ymtet frempå om at Vilks hadde seg selv å skylde på for hvorfor han måtte leve i et fengsel 24/7 de siste over tiårene av sitt liv.
Og det er her Rasmus Paludan, lederen av Stram kurs i Danmark, kommer inn. Hver eneste gang han omtales i pressen, er det som «høyreekstrem», altså en som vi skal avsky/ikke ta på alvor (hva Stram kurs står for kan jeg for lite om, og det er ikke det som er temaet her). Det er dette som er tonen i Norge: Er du islamkritisk er du automatisk i beste fall høyreorientert, i mange fall høyreekstrem eller høyreradikal, det til tross for at jenter og kvinners frihet i Norge ofte er i sentrum for kritikken. Det kanskje beste eksemplet på det i Norge er HRS generelt, og meg spesielt. (Nei, det er ikke å ta munnen for full. Vi ble fratatt statsstøtten nettopp på grunn av islamkritikk, bare spør ikke minst Ap som (mis-)brukte oss aktivt i valgkampen i fjor gjennom en rekke løgner om hva vi står for.)
Så hvorfor skyter mediene på Paludan? Jo, slik kan man unnskylde de rabiate voldselementene som antakelig hadde drept Paludan (og Sian-ledere i Norge) for lengst dersom ikke politiet hadde stilt opp og beskyttet hans grunnlovsfestede ytringsfrihet. Det er Paludans feil at folk blir så sinte og voldelige. Paludan har jo krenket islam og profeten, må vite.
Ser man bildet som tegner seg? «Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er like kloke», som Stoltenberg og Støre sa det under karikatur-krisen i 2006.
Altså kan man utlede følgende: Rushdies bok De sataniske vers var ikke smart, den var rett og slett uklok? Som Paludan hadde Rushdie sin grunnlovsfestede ytringsfrihet på sin side, men, dette forræderiske ordet men, han burde ikke brukt rettigheten slik at vi slapp alt bråket og alle truslene og volden?
Av samme alen
Kan man av dette utlede at Rushdie, som Paludan, gikk for langt? Ja, i henhold til mange i toppsjiktet i det offisielle Norge. Det er så man skulle tro blasfemi faktisk var skrevet inn i vårt lovverk, hvilket i seg selv burde gi oss grøsninger. Mange ledende i Norge har altså tatt politisk islam innunder sin kappe og snudd samme kappen mot demokratiet. Forstår de alvoret? Eller de vet kanskje ikke at det er det de faktisk har gjort?
De som liker å holde sin munn og penn innenfor den vedtatte anstendigheten, må ha noen vansker nå etter at Rushdie nesten ble avlivet. Men bare noen, for Rushdie er en forfatter i verdenseliten. Han er heller ikke den aktive provokatøren som utsetter koranen eller Muhammed for vulgære (Paludan) eller latterliggjørende «fornærmelser» (Vilks). Men det er egentlig ingen forskjell på de tre, for alle har fått muslimer verden over til å rive seg i håret, hyle ut sin vrede og sine drapsfantasier. Det de har gjort er å vise – på forskjellige måter – hvor absurd religion (islam) kan være når dens tilhengere ikke evner å tåle kritikk eller satire.
Konklusjonen er: Alle som nå står opp for Rushdie må også avslutte enhver antydning om at Paludan (og Sian) misbruker ytringsfriheten. En smertelig konklusjon for de pene i salongene, men den er basert på grunnloven vår og på fornuften – altså ånden fra opplysningstiden som er grunnlaget for friheten vår.