Etter danske valglover kan statsminister Mette Frederiksen (S) vente til 5. juni neste år, da er fireårsperioden over, og etter alle solemerker ønsker Frederiksen alt annet enn å skrive ut et nyvalg nå. Det skyldes ikke minst at Socialdemokratiet står i en politisk storm etter den såkalte minkskandalen (beslutningen om å avlive rundt 15 millioner mink på Nordjylland i frykt for koronaspredning fra mink til mennesker), en skandale hvor det stadig hviskes om å stille statsministeren og/eller andre regjeringsmedlemmer for riksrett.
Problemet var at det ikke fantes noen lovhjemmel for en slik beslutning, noe statsministeren har beklaget at hun ikke visste. En slik «beklagelse» har nok ikke falt i god jord hos den danske minknæringen, som var en av verdens største.
Nå blir det neppe verken noen riksrett eller mistillit mot den sittende regjeringen. Det sørger regjeringens støttepartier, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre, for, da ved å sikre at det ikke blir flertall i Folketinget. Men, som alltid i politikken, det gis ikke noe ved dørene. For Radikale Venstre forlanger til gjengjeld at Frederiksen skriver ut nyvalg så raskt som mulig og innen Folketinget trer sammen igjen, det vil si 4. oktober. Hvorfor de radikale har et slikt ønske fremstår for meg fullstendig forskrudd, også når vi ser på den siste meningsmålingen i Danmark.
Analysebyrået Epinon har for DR Nyheder foretatt en måling som viser at det per se er fullstendig dødt løp mellom rød og blå blokk med henholdsvis 47,9 og 47,8 prosent. Men både Socialdemokratiet, Radikale Venstre og SF har tilbakegang. Socialdemokratiet får 24,2 prosent i den nye måling, en nedgang på 3 prosentpoeng i forhold til Epinion-målingen fra mai, men som DR påpeker: samtidig er det røde flertallet bak Mette Frederiksen som statsminister smuldret bort.
Men en som ikke er smuldret bort, er Inger Støjberg – og det kan være at flere angrer på at de kastet henne til løvene.
Fenomenet Støjberg
Som kjent ble det et flertall i Folketinget for å stille den tidligere Venstrepolitikeren og innvandring- og integreringsminister i den forrige danske regjeringen for riksrett i den såkalte barnebrud-saken. Det var da andre gang på 100 år at noen ble stilt for riksrett i Danmark, og den sjette riksrettssaken i landets historie. Saken handlet om adskillelse av asylsøkende ektepar med barnebruder, og hvordan denne adskillelse ble beordret fra statsråden til underliggende etater. Stridens kjerne var om Støjberg hadde gjort seg skyldig i at barnebrudene skulle adskilles fra sine ektemenn «uten unntak», altså uten individuell behandling. Da ville hun i så fall mangle den nødvendige lovhjemmel. I tillegg ble det anført å være krenkelse av Menneskerettighetskonvensjonen (art. 8, retten til familieliv) og Barnekonvensjonen.
Støjberg tapte saken i Høyesterett og ble også kastet ut av Folketinget, men som vi kommenterte da: Støjberg skulle bøye nakken. Det kommer hun nok aldri til å gjøre. Tvert om forventer vi at hun stormer inn i Folketinget igjen ved neste valg.
For mens millioner av kroner rullet ut i denne riksrettsaken, stilte mange dansker seg uforstående til det som mest av alt lignet et politisk spill. Støjberg ønsket å beskytte barnebrudene som kom til Danmark, hva var galt med det, liksom? Folket viste henne enorm støtte, og hun visste å bygge opp merkevaren Støjberg mens hun sonet dommen hjemme med fotlenke. Hun meldte seg ut av partiet Venstre (der partileder Jakob Ellemann-Jensen anbefalte partiet å stemme for riksrett for Støjberg) mens andre partier, ikke minst Dansk Folkeparti og Nye Borgerlige, flørtet så godt de kunne for å få henne til å melde overgang til dem. Men Støjberg var like taus som hun var smilende, helt til for kort tid siden. Da lanserte hun sitt nye parti; Danmarksdemokraterne.
Fenomenet Støjberg er tilbake i den politiske manesjen og på nytt kunne hun høste stor støtte. I rekordfart fikk hun de nødvendige velgererklæringene og i den første meningsmålingen feide hun all tvil til side med over 10 prosent av velgermassen. At det ikke var et blaff vitner kanskje denne meningsmålingen om: her får Danmarksdemokraterne 10,8 prosent, som tilsvarer 20 mandater i Folketinget.
Skulle dette holde til det reelle valget, kan det ikke kalles annet enn en historisk braksuksess.
Fra by til land
Så kan man spørre seg; hva skyldes denne suksessen? Utvilsomt Støjberg selv, men hun har også tatt et annet sentralt grep. For ifølge henne har danske partier et for ensidig fokus på hva som skjer i og rundt København og dermed glemmes resten av landet – der tross alt folk flest bor. Hun hevder således at Danmarksdemokraterne fyller et hull i det politiske landskapet, og skal ikke oppfattes som et parti skapt i protest mot de eksisterende partier.
Visjonen kjenner vi igjen i vårt eget Senterparti, men da bør Støjberg håndtere den makta hennes parti eventuelt vil få på en slik måte at folk ute i distrikten faktisk opplever å få noe igjen for å stemme på henne. Her kan hun lære mye av å gjøre det motsatte av hva Senterpartiet gjør i regjering. Nå har ikke Danmarksdemokraterne lagt frem noe politisk program, men gitt en rekke signaler som blant annet handler om at en grønn omstillingen ikke må drive virksomheter ut av Danmark, om mangler utenfor de større byene av fagekspertise, slik som for eksempel leger, i tillegg til at Støjberg nok vil fortsette med sin restriktive linje i innvandring- og integreringspolitikken. Det er neppe noen spinnvill gjetning å tro at Støjberg med sitt nye parti vil gjøre det som mange velgere savner, men knapt tør si; å først og fremst ivareta Danmarks interesser. En uredd Støjberg, som politikerne i tillegg har gjort enda sterkere ved den prosessen de lot henne sentrifugere i, lar seg neppe vippe av pinnen med noen Trump-sammenligningen.
For spesielt sosialdemokratene i Danmark er Støjberg en vanskelig politisk knute. Ikke bare henter hun velgere derfra, men hun har også erklært at Danmarksdemokraterne vil knytte seg til den borgerlige siden, den blå blokk. Så er selvsagt spørsmålet om Danmarksdemokraterne først og fremst vil hente velgere fra de andre borgerlige partiene, men nettopp Støjbergs vektlegging av velgere utenfor storbyene er velgere som sosialdemokratene stadig tappes for. Storbyfenomenet med stadig rødere byer er det samme der som her.
Men det er i tillegg en annen joker i dansk politikk. Tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen har også forlatt partiet Venstre og startet et nytt parti, Moderaterne. På denne meningsmålingen får de fattige, i alle fall sammenlignet med Danmarksdemokraterne, 3,1 prosent. Men man trenger ikke være stor for å skape mye trøbbel i et parlament, det er bare å se på løsgjengeren Amineh Kakabaveh i den svenske Riksdagen. Løkke Rasmussens målsetting med Moderaterne er å styrke sentrumsposisjonen i dansk politikk og ditto holde ytterpartiene utenfor innflytelse, om det så er på venstre- eller høyresiden. Men hvilken side Moderaterne, rød eller blå blokk, står på, vil ikke Løkke Rasmussen svare på. Dermed kan de havne i en maktfull vippeposisjon, men der velgerne ikke vet hvilken politisk side den fremtidig statsministeren står på. Det spørs om velgerne finner seg i det.
Så får vi avvente å se om det blir både svensk og dansk nasjonalvalg i løpet av høsten.