Da statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) møtte pressen rett før budsjettkonferansen startet, var det med følgende beskjed:
– Det kommer til å bli det vi kaller et stramt og rettferdig budsjett, sier Støre.
Neppe den ønskede overskriften
Ettersom statsbudsjettet hvert år de siste årene har gått med underskudd, har det blitt en vane å pøse inn mer penger fra oljefondet for å dekke inn dette underskuddet. Det skal det visstnok bli slutt på, ifølge statsministeren.
Støre fortsetter imidlertid med å skyve krigen i Ukraina foran seg som skyld i alle krisene. Til NRK forteller han at krigen har ført med seg både store flyktningstrømmer og påvirket energimarkedet som igjen har ført til økte strømpriser. Man kan lure på om han virkelig tror det er den eneste forklaringsvariabelen på økte priser eller om han tviholder på en alternativ virkelighet for å frikjenne seg selv og regjeringen.
Han forteller videre at regjeringen skal føre en trygg, økonomisk styring. Det kaller han «overskriften», men den biter neppe noen på – i alle fall ikke før vi se tallene i statsbudsjettet.
For hvor kommer regjeringens kutt i budsjettet? Eller prøver de først og fremst å finne en finurlig måte å øke skatter og avgifter på?
Kutte hvor?
For de av oss som hørte Politisk kvarter i dag var det nettopp kutteråd til regjeringen som var tema. Panelet, bestående av Jan Arild Snoen, Sigrun Aasland og Snorre Valen, var skjønt enige om at det er en rekke kutt å hente først og fremst innenfor samferdselsbudsjettet, veier, broer og ferger som ikke bør bli noe av. Mer konkret pekte Snoen på å reversere lærerreformen (flere lærere i skolen), trekke oljeskattelettepakken tilbake (Asland) og glemme Nord-Norge banen (Valen).
Så var det selvfølgelig for og imot å øke skattene, samt en svipp innom «den rikeste aldersgruppen her i landet, nemlig pensjonistene» som ikke bør få reallønnsøkning fremover, men inflasjonsjusterte pensjoner (Snoen).
Men det påtakelige var det panelet ikke nevnte med et ord, er nemlig der de virkelig store pengene ligger. For eksempel ble ikke helsesektoren nevnt med et ord, ei heller den overdådige norske sykelønnsordningen og eventuelle karantensdager (mastadonten Nav ble imidlertid nevnt). Og hva med det offentliges pengebruk på konsulenter, samt de hundrevis av kommisjoner og utvalg som settes ned over en lav sko? Den stygt politiske betente innvandring- og integreringspolitikken styrte alle mileveis unna, selv om alle vet at den koster oss ufattelige mye penger – og det før krigen i Ukraina, i tilfelle Støre et. Co har glemt det.
Kutt der det monner
Det som kanskje bør bekymre er når regjeringen snakker om et stramt og rettferdig budsjett, for det lyder veldig likt en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Nå har alltids Arbeiderpartiet først dyttet på «human» og deretter byttet ut streng med «konsekvent» (2019), men uten at det – ifølge dem selv – har endret på det faktum at den skal være streng.
Den strenge, konsekvente, humane innvandringspolitikken til Ap har aldri fungert. I opposisjon har de drevet på for å invitere flere til Norge, særlig under folkevandringskrisa i 2015, og i posisjon tier de. Nå er det selvsagt legitimt å snakke om flyktninger fra Ukraina, det vil jo støtte oppunder narrativet om at alle kriser skyldes krigen der, men kanskje regjeringen kunne lagt på bordet hva innvandringen og integreringen faktisk koster oss årlig? Og sett på hva som kan kuttes? Det samme gjelder for bistandsbudsjettet, som i revidert nasjonalbudsjett økte igjen, og som nå ligger tett under 45 milliarder kroner i året.
Utvilsomt er det mye som kan kuttes i statsbudsjettet, men ingen tør ta tak i det som faktisk monner (også på lang sikt). Så hvem budsjettet virkelig skal bli stramt for, gjenstår å se. Neppe for dem som allerede henter ut milliarder på milliarder av budsjettet, ei heller for dem som har skapt seg betydelig makt ved nettopp å ha sugerøret inn i statskassen. Det er forbundet med stor politisk risiko å legge seg ut med de «feile aktører». Derfor tør ingen heller endre sykelønnsordningen, for så å bli beskyldt å ta fra de syke. Stramt blir det neppe heller for storting- og regjeringsmedlemmer med sine særordninger og lønninger.
Hva med dette flotte ordet «rettferdig»? Det betyr bare én ting; omfordeling. Som i innvandringspolitikken. Du betaler for den ikke-bærekraftige innvandringen, legg det til strømregningen, drivstoffutgiftene, kassalappen fra butikken. Det er visstnok også humant.