For noen dager siden omtalte vi forslagene fra den regjeringsnedsatte kommisjonen, der forslaget om hijabforbud i grunnskolen er det som har skapt mest debatt. Motbøren kommer fra ulikt hold, der problemene som lanseres blant annet er at det ikke finnes tall på hvor mange jenter i grunnskolen som bruker hijab, andelen som bruker den frivillig eller under tvang, at det ikke er skoleplikt i Danmark og dermed kan foreldrene ta jentene ut av skolen, samt at det kan være religionsdiskriminering å forby ett religiøst symbol.
Kommisjonen, som i denne tiltakspakken skal prøve å sikre minoritetsjenter deres frihetsrettigheter, har så langt fremlagt ni forslag. De øvrige åtte tiltakene, som ikke har skapt særlig debatt, er som følgende:
– Kommunale beredskapsplaner mot æresrelatert sosial kontroll
– Bedre bruken av helsesøsterens tilgang til etniske minoritetsfamilier
– Styrket kunnskap om og fokus på æresrelatert sosial kontroll i barnehager og grunnskoler
– Kurs om moderne dansk barneoppdragelse for utvalgte etniske minoritetsforeldre
– Barnegrupper i den danske barnehagen skal gjenspeile befolkningen
– Justering av kristendomskunnskapene for å unngå fritak
– Styrke seksualundervisning i grunnskolen
– Skjerpet kontroll med muslimske friskoler
Egenmarkert forskjellsbehandling
Argumentet med religionsdiskriminering kan man ha forståelse for, derfor bør Danmark, som for eksempel Frankrike har gjort, forby alle religiøse prangende symboler i skolen. Det er ikke «verre» enn det, og at det først og fremt vil gå utover muslimer sier i seg selv hvor problemet ligger. Men ønsker Danmark, som Frankrike, at barn og unges identitet og verdiorientering først og fremst skal knyttes til landet og ikke til deres religion, da har man ikke så mange andre valg enn å dempe ned personlige religiøse symboler – og i særdeleshet knyttet til barn.
Selvsagt hadde det vært det beste om religionsutøverne tok dette alvorlig selv, og forholdt seg til sin religion som en privatsak, og ellers ville opptre på en måte som virket mest mulig samlende, om det er i skolen eller i samfunnet for øvrig. Rett og slett markere lojalitet til landet, med de samme rettigheter og plikter.
Men her skiller mange muslimer i Vesten seg sterkt ut, vi skal pådyttes islam blant annet ved markering med hijab. Som jeg har vært inne på flere ganger opp gjennom årene, står det ikke stemplet muslim i pannen på noen av dem, derfor vil det heller ikke være noe grunnlag for noen forskjellsbehandling – gitt at de ikke selv har et behov for å markere at de er muslimer og derav direkte eller indirekte krever forskjellsbehandling. Og det behovet har etter min mening altfor mange, samtidig som de dytter også sine barn inn i denne markeringsrollen.
Berøringsangst for hijab
Ahmad Mahmoud, medlem av kommisjonen, mener at selv om Danmark har en restriktiv linje overfor problemene i innvandrermiljøene, så slipper ikke berøringsangsten for hijab taket.
– Vi har hatt debatten mange ganger, men det spiller ingen rolle. Vi har ikke berøringsangst for å snakke om det og kritisere det, men vi tør ikke implementere en forandring. Vi i kommisjonen synes det er på tide å gjøre det når det gjelder barn som bruker hijab, sier Mahmoud til Berlingske.
Mahmoud sier at kommisjonen har vurdert om det i det hele tatt er mulig å innføre regler som forbyr hijab uten for eksempel også å forby et smykke med kors.
– Vi har hatt debatten, og det har vært en veldig sunn debatt. Derfor gir vi også vår støtte om det lar seg gjøre å innføre et generelt forbud mot bruk av religiøse symboler. Det må være opp til regjeringen å finne ut hvordan det kan gjøres juridisk, sier han.
Men om vi lager regler for at noen jenter ikke kan bruke hijab, selv om de gjerne vil, er det da ikke vi som utfører sosial kontroll? spør Berlingske.
– Det kommer til å påvirke unge jenter som frivillig bruker den. Men skal vi ikke også snakke om hva det er som gjør at jenter på åtte år synes det er helt normalt å bruke hijab? repliserer Mahmoud.
Han og de fleste i kommisjonen, der medlemmene har betydelig erfaring med disse problemene, jamfør presentasjonen av kommisjonens medlemmer, er overbevist om at virkeligheten er at altfor mange jenter blir påtvunget hijab. Nettopp at kommisjonens medlemmer først og fremst besitter erfaring med sosial kontroll av jenter vil nok falle mange skrivebordseksperter tungt for hjertet.
– Et nødvendig onde
Ahmad Mahmoud får støtte fra Ali Aminali, forfatter og radiovert, som i en kronikk i Berlingske, etter forespørsel fra avisen, innrømmer at han er i tvil, men han har landet på at hijabforbud fremstår som et nødvendig onde. For selv om han «aldri per automatikk» vil være tilhenger av at staten blander seg på «dette nivået», så mener han argumentene for hijabforbud i grunnskolen er sterke.
For det første er det merkelig at jenter ned i åtteårs alderen bruker hijab, da den religiøse meningen er at kvinner/jenter må dekke seg til slik at de ikke hisser opp det motsatte kjønn.
Det andre er at hijab er et symbol på islam, og ikke «bare et tøystykke». Bare spør en tilfeldig imam eller religiøs kvinne om hun vil bytte ut hijaben med en lue. Dernest at det er naivt å tro at barn velger å bruke hijab fordi de selv ønsker det. Størstedelen av min praktiske erfaring fra de utsatte områdene tyder på at foreldrene eller miljøet har krevd eller subtilt «oppmuntret» jentene til å bruke hijab.
Aminali viser blant annet til studier om konsekvenser av det franske forbudet (det kommer vi tilbake til i en egen artikkel), men mest av alt advarer han om å «gradbøye våre verdier og normer».
Vil vi fastholde den sekulære retningen samfunnet har tatt siden vi kastet kirken og religionen utenfor makten, eller er vi i ferd med å gradbøye våre samfunn slik at vi igjen får vikeplikt for religion?
Kulturkamp
Ifølge Aminali er mye av den offentlige samtalen dominert av godt integrerte, ikke spesielt religiøse dansker med innvandrerbakgrunn og deres «hijab er bare et stykke stoff»-retorikk.
Vi må så huske at den gruppen som virkelig anser et hijabforbud som problematisk, er sterkt troende muslimer som gjerne vil innskrenke vår ytringsfrihet og krever religiøse særhensyn. Vi snakker om mennesker som nekter å anerkjenne homofile, går inn for kjønnssegregering og fastholder sine barna i et parallellsamfunn hvor religion og æreskoder er viktigere enn majoritetssamfunnets normer og verdier.
Det som foregår mener han er en «skikkelig kulturkamp mellom religiøse og demokratiske verdier». Ikke minst handler det om at nyankomne fra MENA-land ikke ble møtt med dansk historie og deres kritiske syn på religion. Man har rett og slett ikke har vært flinke nok til å sette grenser når det kreves særhensyn; hit, men ikke lenger. Derfor blir da også kulturkollisjonene flere og en større del av hverdagen, påpeker Aminali.
Frivillighet?
Organiserte muslimer reagerer på sedvanlig vis på hijabforbud i skolen. Dansk Islamisk Trossamfund – som Berlingske påpeker «ivaretar muslimers interesser» – mener forslaget innebærer en krenkelse av muslimske skolejenters «rett til å utøve deres religion». I tillegg viser de til barns bevissthet:
Barn i dag er meget bevisst deres valg. Og det er den muslimske jenta også.
I en pressemelding fra organisasjonen heter det videre at «lovgiver ikke skal bestemme hvordan muslimske jenter går kledd i skolen», hvorpå de viser til at «frihetsrettigheter er et bærende fundament i det danske samfunnet».
Organiserte muslimer snapper raskt opp hvordan de i Vesten skal argumentere for å videreføre muslimske jenter og kvinners innskrenkede frihetsrettigheter. «Sosial kontroll av jenter og kvinner bør undersøkes og bekjempes, men ikke på bekostning av jenters rett til å bruke hijab», hvilket tilsier at de i det minste har innsett at denne sosiale kontrollen eksisterer – men nekter åpenbart for at den har noe med hijab å gjøre.
De snur heller problemstillingen på hodet:
(…) et hijabforbud vil være et menneskerettighetsbrudd som vil øke polariseringen og mistrivsel i skolen.
Dette åpner for en annen interessant vinkling, som både handler om «et stykke tøy» og religiøse tekster. For hvis et hijabforbud i skolen er et menneskerettighetsbrudd må det være et brudd på nettopp friheten til å utøve egen religion. Da må hijab per se, i motsetning til for eksempel bruk av kors, være et religiøst påbud. Sa noen frihetsrettigheter? Ingen sosial kontroll? I den grad Dansk Islamisk Trossamfund «ivaretar muslimers interesser», må det være de muslimske mennene det er snakk om (som forøvrig også har islamske påbud om bekledning, uten at noen gidder å bry seg så mye om det).
Det Jødiske Samfund i Danmark støtter heller ikke forslaget om et hijabforbud i skolen, men det skjønner vi ut deres argumentasjon. De påpeker nettopp «de religiøse grunnene til å bruke hijab».
Vi kan vel slå fast at frivilligheten til å bruke hijab knaker litt i grunnvollen, og «barns bevisste valg» lyder en smule hult. Det bærende fundament om frihetsrettigheter i det danske samfunnet går nok en gang inn i en kulturkamp mellom religiøse og demokratiske verdier i avveiningen av særhensyn. Når kommer: hit, men ikke lenger?