Etter 26 år som medlem i Socialdemokraterne forlot Karen West partiet i 2013 og gikk over til partiet som omtaler seg som det mest liberale i Danmark, Liberal Alliance (LA). I tillegg er West leder i den tverrpolitiske foreningen Dansk Ligestilling som arbeider for å bevare danske kvinners og menns eksisterende økonomiske, sosiale, juridiske og seksuelle likestilling. Men det stopper ikke der:
Foreningen vil synliggjøre og motarbeide islamsk, reaksjonær og identitetspolitisk undertrykkelse av frie, likestilte, demokratiske borgere i Danmark.
Hvis denne foreningen hadde eksistert i Norge ville den antakelig ligget i faresonen for å bli forbudt.
Islamsk verdenssyn
West åpner sin kronikk i Berlingske med ros til statsminister Mette Frederiksen (S) som nylig meldte at ikke alle verdier er like gode, med en henvisning til en ny dansk lærebok i historie forfattet av Iman Hassani (tidligere omtalt av oss her). En annen historiker, som selv er muslim, forteller til West at «forfatteren har et islamsk verdenssyn». Som West påpeker: «Så kort og korrekt kan det nok sies.»
Det er nettopp det islamske verdenssynet som bekymrer West, fordi det brer om seg i samfunnet. Hun viser blant annet til at imam Mohammad Khani, i den shiamuslimske Imam Ali Moskeen i København, ikke vil ta avstand fra attentatet mot Salman Rushdie (tvert om reagerte han med en lang tirade på Facebook om vestlige overgrep mot muslimer og demonisering av islam), i tillegg til at studenter ved universitetene blir antivestlige. Sistnevnte henger sammen med at akademiske miljøer underlegger seg narrativet om «danskenes rasistiske og islamfobiske dagsorden» som dermed fremmer en politisk, religiøs identitet hos muslimske studenter, slik kultursosiolog Mehmet Ümit Necef har argumentert for. Hun viser også til integreringskonsulent Henrik Kokbog som har påpekt at «unge antivestlige, maktfulle muslimer fungerer som et talerør for alle muslimske minoriteter».
West sitter tankefull tilbake: Hvorfor blir ikke denne nye generasjonen av velutdannede, maktfulle muslimer en del av vårt frie, likestilte og sekulære demokrati?
Antidemokrater
Svaret finner hun ikke minst i det hun omtaler som «integreringsindustrien» som i alle år har ansatt muslimer – uten å være kritisk til hvor stor makt de samme har til å påvirke barn og unge med sitt islamske verdisyn. Tvert om, sier West, både statlige og kommunale institusjoner mener at det er bra at det er minoritetene selv som står for integreringen av muslimske barn og unge inn i demokratiet.
Dette mener West er et fundamentalt svik, fordi det man unnlot å kreve når landet tok imot flyktninger og familiegjenforente var assimilering.
West viser til at vi dermed endte opp med å måle integreringens suksess ut fra to parametre: arbeid og språk. «Nettopp de to vellykkede integreringsparametre som i dag viser seg hos de politiske, antivestlige muslimene», poengterer hun, og fastslår at vi derfor i dag står overfor noen unge som aldri har lært seg demokratisk dannelse, som aldri ble demokrater og som nå åpent vender seg mot vårt hardtkjempede liberale demokrati.
Løsningen mener West er å si nei takk til integreringskonsulenter, sosialarbeidere, pedagoger, lærere og forelesere som enten er likeglad eller gjerne vil å se at muslimske barn og unge utvikler sin religiøse identitet. Kun slik kan vi bevare vårt frie demokrati og være sikre på at muslimske barn og unge blir demokratisert, fastslår hun.
Assimilering
At muslimer som jobber med barn og unge kan videreføre, for ikke si påtvinge, sine islamske verdier på de samme, bør ikke overraske noen. Det har vi en rekke eksempler på. Men det som kan overraske er fraværet av denne debatten. Hva har vi trodd? At muslimer med et helt annet verdisett enn våre frihetsverdier skal kunne integrere barn inn i demokratiet? Skjønner vi ikke hvor håpløst dette er?
Sviket ved ikke å kreve assimilering er et sentralt poeng hos West, men den erkjennelsen kommer altfor sent. Det er forståelig, for da debattene om assimilering var høyt opp på agendaen så visste en del muslimske selvutnevnte talspersoner å bruke en kjent taktikk: krav om assimilering var å frata minoriteter sin identitet. Denne argumentasjonen ble brukt som et «våpen» for nettopp å avvise verdier som ikke passer inn et islamsk verdisyn. Og våre ledere bøyde av – igjen. Også derfor skal statsminister Frederiksen ha ros for at hun nå innrømmer at alle verdier ikke er like gode.
For snart 20 år siden, i 2003, tok HRS til ordet for assimilering. Det gjorde vi i en kronikk i den danske avisen Berlingske og rett etterpå med samme kronikk i Klassekampen. Kronikken, ført i pennen av Hege Storhaug, ble publisert rett før vi skulle i et møte med daværende innvandring- og integreringsminister Bertel Haarder. Vi var spent på hans reaksjon, for kronikken ble forfattet etter lang tids tvil. Uroen var at vi kunne utsettes for hekseprosess, da alt på denne tiden handlet om ideen om det flerkulturelle samfunnet – og knapt noen begrep var mer tabubelagt enn assimilering. Men vi slå den gang fast:
Men nettopp assimilering er helt avgjørende for å nå målet om et demokratisk og velfungerende fleretnisk samfunn. Ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer:Prinsippene om likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.
Og vi fortsatte:
Å assimilere nye befolkningsgrupper inn i disse verdiene er antakelig den største gaven vi kan gi både dem og oss selv, og dermed også muligheten for å beholde et demokratisk og harmonisk Skandinavia. For pakistanere vil en slik assimilering bety at det brutale, fascistiske og uislamske kastesystemet som videreføres her, kastet på historiens søppeldynge. Til glede for liten og stor, kvinne og mann.
For somaliere betyr det et etterlengtet farvel til klanidentitet og derav rivalisering og stridigheter, urett og overgrep. For gambiere som tilhører mandinko-stammen betyr det at jentene får beholde klitoris og indre kjønnslepper – også når de er født i København.
I et fleretnisk demokratisk samfunn er det ingen toleranse for undertrykkende kulturell og religiøs praksis. Alle skal behandles likt og ha samme verdi – uansett opphav. Alle er demokrater. Lojaliteten er dermed til demokratiet, ikke til kulturell opprinnelse eller religiøs tilhørighet.
Vi slo videre fast følgende:
I et demokratisk og humanistisk lys er dagens norske kultur overlegen eksempelvis pakistansk, somalisk, marokkansk og kurdisk kultur. Dette må innebære at vi ikke ønsker at udemokratiske og inhumane kulturelle elementer fra nevnte områder skal befeste seg her. Derfor skal alle assimileres inn i våre demokratiske og humanistiske grunnverdier.
Du kan lese hele kronikken her
Hvordan ble den så mottatt? Jo, i Norge startet den forventede hekseprosessen, mens statsråd Haarder var tilbakeholdende begeistret – fordi han oppfattet den også som svært dristig. Den daværende regjeringen i Danmark hadde lagt kursen kraftig om i innvandring- og integreringspolitikken, så Haarder fanget øyeblikkelig potensialet i budskapet. I ettertid har det da også satt sine fotavtrykk i dansk politikk. Jeg tror aldri han brukte begrepet assimilering, men jeg er ikke i tvil om at han ble mer bevisstgjort både på verdier og islam.
Da er det bare å avslutte som vi gjorde i overnevnte kronikk:
Vi ønsker ikke et flerkulturelt Norge eller Danmark. Vi ønsker et fargerikt fleretnisk samfunn basert på likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.