Iman Hassani er cand.mag. i historie og engelsk og lektor på Falkonergårdens Gymnasium, og undervisningsboken hun har forfattet handler nettopp om kulturmøte mellom Danmark og Midtøsten. Hassani er selv fra Jemen. Under tittelen «Danmark kulturmøder med Mellemøsten – fra vikingetiden til krigen mod terror», vil elever i ungdomsskolen og videregående skoler bli møtt av ytterliggående synspunkter som er dypt bekymringsfullt, sier bokanmelder Bent Blüdnikow i Berlingske, som gir boken terningkast 1.
I et avsnitt om Jyllands-Postens Muhammed-tegninger skriver hun at daværende kulturredaktør Flemming Roses og daværende sjefredaktør Jørn Mikkelsens (som ikke var sjefredaktør, det var Carsten Juste) trykket tegneseriene i Jyllands-Posten med begrunnelse at muslimer «må akseptere at deres religiøse følelser blir utsatt for hån, spott og latterliggjøring».
«Både Mikkelsens og Roses uttalelser er et uttrykk for ekskluderende språkbruk, der muslimer ikke inngår i det nasjonale fellesskapet, men i stedet blir forstått som noen som truer det», står det.
Nei, det er nettopp det motsatte man ønsket med tegningen, nemlig å gjøre muslimer til en del av fellesskapet, fordi vi i Danmark også utsetter religioner for latterliggjøring og satire.
Vel så ille for musliner
Blüdnikow viser videre til at i Hassanis tolkning var konsekvensene av Muhammedkrisen «jevnt fordelt», for selv om tegneren Kurt Westergaard og Flemming Rose riktignok ble utsatt for trusler og måtte leve konstant med sikkerhetspolitiets beskyttelse (her kan jo også nevnes at Westergaard ble utsatt for drapsforsøk med øks og at han inntil sin død i fjor levde i sitt eget hjem som et fengsel, og at Jyllands-Posten selv opplevde fire terrorforsøk etter publiseringen), så mener Hassani visstnok at det kan likestilles med at «en del muslimske debattanter opplevde også sjikane som følge av deres involvering i debatten». Hun konkluderer således med at noens rett til å ytre seg gikk på bekostning av andres.
Altså, hvis jeg forstår forfatteren rett, så ble muslimene ofre for Jyllands-Postens tegninger og fikk begrenset deres ytringsfriheten. Men ingen har forhindret muslimer og imamer i å delta i den offentlige debatten – tvert imot. Å gjøre dem til ofre for Jyllands-Posten er å snu ting på hodet, og å likestille Kurt Westergaard og Flemming Rose med fanatiske imamer grenser til det uanstendige.
Hassani tolker Muhammedkrisen, som hun for øvrig omtaler som «tegningkrisen», som en videreføring av den allerede da eksisterende verdidebatten om oss (majoriteten) og dem (minoriteten) og at kløften bare ble større. Hennes konklusjon blir således følgende: muslimers sinne over tegningene skyldtes det voksende sinnet over en fiendtlig dansk holdning.
«Selvsagt» er det igjen majoritetens feil at muslimer blir sinte. Det mest selvfølgelige for muslimer i hele verden er at de selv ikke trenger å ta noe ansvar for egne handlinger og ytringer, synes holdningen å være.
Alternative fakta
Ifølge Blüdnikow gjennomsyres læreboken av Hassanis subjektive fremstilling. Om Anders B. Breivik heter det at han er terrorist og en «norsk høyrenasjonal ekstremist», mens Omar El-Hussein får en helt annen omtale. «Hans motiv bak handlingene er ikke kjent, men etter drapene var det en del debatt om hvorvidt drapene ble begått av en sosialt forstyrret ung mann, eller om de hadde et større ideologisk mål og dermed kunne være et terrorangrep», siteres Hassani på, der Blüdnikow fastslår at vi faktisk vet at terroristen El-Hussein var påvirket islamsk ideologi, så hvorfor skjule det? spør han.
Og så er selvsagt Israel/Palestina-konflikten viet plass, der kortversjonen fra Hassani er at Palestina er frarøvet sitt land. Vi får også vite at al-Qaidas leder, Ayman al-Zawahiri, terroristen som nylig ble drept av USA, handlet ut fra politiske motiver – ikke religion. Vi kan jo minne om at al-Zawahiri var en av hjernene bak 9/11-terroren. Jeg tror vi utvilsomt, uten at jeg har lest boken, kan slå fast at uansett hva, hvem eller hvordan noe er negativt, så har det ingenting med islam å gjøre.
Hassani skal på sosiale medier ha kommentert at boken hennes kun har mottatt én stjerne i bokanmeldelsen fra Blüdnikow, hvor hun, på en tråd med begrensinger på hvem som kan kommentere, får støtte av Taimullah Abun-Laban fra Hizb ut-Tahrir, som mener islam er svaret på de fleste problemer i Danmark, og Saif Shah Muhammad, som er imam i Imam Ali Moskeen på Nørrebro og som har forbindelser til det iranske prestestyret. Fine venner, der altså.
Lover ikke godt for fremtiden
Blüdnikow påpeker avslutningsvis at det allerede foregår en voldsom kulturkamp i utdanningssektoren. «Elevene skal nå indoktrineres med storm mot normene og med ekstreme venstreorienterte holdninger om kulturmøte og Muhammed-tegningene. Det lover ikke godt for fremtiden, og man gruer seg for hva elevene blir fortalt på Falkonergårdens Gymnasium.» Men siden dette er er en undervisningsbok, må vi kunne anta at flere skoler og lærere vil ta den i bruk.
Nei, det lover ikke godt for fremtiden. De muslimer som prøver å tilrettelegge for mer islam i våre samfunn blir både flere og farligere, farlige i den forstand at de innehar stadig flere posisjoner der de utøver sin ideologi. For å fremskynde islams plass i samfunnet dras det evinnelige offerkortet, der man først begynte å dytte kvinner frem, kvinner som fortalte om sine «frie valg og sin identitet», mens det nå stadig oftere er barn som settes i førersetet. Barn som er «redde og utrygge» med henvisning til påstanden om stadig voksende islamhat og islamofobi – i tillegg til den økende terrorfrykten muslimer visstnok lider av. Hvis noen påpeker frykt for islambasert terror, er vi bare fæle og stigmatiserende.
Farlig er det også at de opplever seg nok bare mer og mer trygge, derfor kan de også sjalte og valte med sannheten, fordi de har store deler av de etablerte mediene og politikerne med seg. Svært få vil kritisere eller irettesette, nettopp ut fra frykten om å bli beskyldt for islamofobi og å skape motsetninger.
Vi bør nok bli flinkere med å skille mellom våre venner og uvenner.
(Fotomontasje: HRS)