Heller ikke Senterpartiet gjør det bra i den nye målingen fra Norstat for NRK og Aftenposten. De får 5,9 prosent, og latteren må ha satt seg fast i halsen hos Trygve Slagsvold Vedum.
I Høyre kan de derimot le høyt. Med 30 prosent gjør de sin beste måling på åtte år. Høyres stadige kommentar om at de «ikke roper høyest» ser ut til å være en effektiv strategi. Vær klokelig stille, press regjeringen mest mulig og hold ellers kjeft – hvis det ikke handler om å pleie omdømmet til Høyre. Så kan velgerene om ikke annet tro at Høyre har konkrete løsninger på utfordringene.
Erna Solberg synes å ha klokketro på ikke å blande seg inn det som er eller kan bli svært betente tema. For eksempel var den tidligere statsminister Solberg helt taus på Facebook, som hun i disse dager bruker aktivt da hun er på reise rundt i Norge, om angrepet på Salman Rushdie. Men hun fant det beleilig å omtale treårsdagen for angrepet på moskeen i Bærum (der Philip Manshaus tidligere på dagen hadde drept sin stesøster).
Solberg har selvsagt rett når hun sier vi må kjempe for tryggheten, men hun bør slutte å tro at folk er dumme. Men lettlurte, ja, det er vi.
Gitt opp?
Spørsmålet er om ikke Høyres gode målinger for tiden handler mest om at velgerne har gitt opp Ap/Sp-regjeringen. Og med god grunn. Det virker som alt de tar i bare blir rot og tull. Regjeringen makter ikke å fortelle velgerne hva de egentlig makter å få til og de fremstår som om alle problemer og utfordringer er helt utenfor deres kontroll. De viser til «tøffe tider» og ramser opp krise på krise, som om ikke folket daglig kjenner på disse krisene. Det gjør vi når vi skal sette på vaskemaskinen, når vi handler mat, når vi lager mat, når vi fyller drivstoff på bilen, når vi skal betale strømregningen og huslånet, ja, vi minnes på disse krisene i nesten ethvert gjøremål. Men gjør våre ledende politikerne det samme? Har regjeringen tatt innover seg hvordan hverdagen til folk flest – og tidenes mest hinsidige slagord om at «nå er det vanlige folks tur» – faktisk har endret seg?
Vi forventer at de vi har valgt til å styre faktisk viser at de har kontroll der tiltak kommer raskt og at de virker. Men vi forventer også noe annet, vi forventer at partiene i slike krisetider kutter ut det politiske spillet og sammen gjør det beste for folket de er satt til å tjene. For ved nasjonale kriser, kreves det at de store partiene går sammen om å finne gode løsninger for folket.
Hvor politisk absurd situasjonen er viser blant annet Aps kommentar til NRK på denne målingen.
– Det er ei for dårleg måling for Arbeidarpartiet. Me har sjølvsagt ambisjonar om andre målingar enn dette. Samstundes er det slik at det er tøffe tider for folk no, seier Kjersti Stenseng, partisekretær i Ap.
– Det at veljarane går til opposisjonen i urolege tider og har skyhøge forventningar til dei som styrer, er ikkje så veldig uvanleg, legg ho til.
Ambisjoner om bedre målinger må en gjerne ha, men det krever at en leverer varene. Og ja, vi vet det er tøffe tider for folk nå, men vi er lut lei politikere som ikke synes å ta det på alvor. Og nei, det er ikke uvanlig at velgerne går til opposisjonen i «urolige tider», særlig ikke når de i posisjon ikke leverer. Når Stenseng peker på «skyhøye forventninger», forteller hun oss i realiteten at regjeringen ikke strekker til.
Innrøm feil
Det er antakelig få som ikke skjønner at det er krevende tid for regjeringen, og i så måte kommer Sps parlamentariske Geir Pollestad med en aldri så liten innrømmelse til NRK.
– Det er nok sånn at Høgre vinn med å kunna sitja stille i båten og sjå på at me andre strevar litt med å handtera dei krisene me står i.
Når man strever litt er det kanskje en god idé å innrømme sine politiske feil overfor velgerne. Det såkalte «grønne skiftet» er i ferd med å knekke hele Europa, likevel vil en ikke innrømme det. For hva skyldes de høye strømprisene? Hva skyldes de høye drivstoffprisene? Kan politikerne, uansett parti, forklare oss det istedenfor å komme med diverse alternative fakta? Vi vet at Putin er blitt servert mektige «våpen» av Europa, der servitøren ikke minst var Angela Merkel – Erna Solbergs store politiske forbilde – ved å etablere et avhengighetsforhold til Putins Russland. Hvor absurd er ikke det, men har noen innrømmet brøleren?
Vi vet også at det er krig i Ukraina, men vi vet mindre om er hvem som faktisk tjener økonomisk rått på denne krisen. For er det noe vi vet, så er det at alle kriser har mange tapere, men også noen økonomiske vinnere. Hvem er de? Joda, vi vet at Norge er rimelig langt oppe på denne listen. Norge tjener store penger, til tross for oljefondets tap i første halvår, men det står straks dårligere til med prioriteringen av disse pengene.
Snart kommer forslag til statsbudsjett fra regjeringen. Da kan vi atter en gang se hvor vanvittig mye penger som går til de underligste formål, men kutt som monner i statsbudsjetter kommer aldri. Alle vil ha mer, og det får de stort sett. Samtidig holdes noen av de høyeste kostnadene skjult for folket, slik som kostnadene for den ikke-bærekraftige innvandringen.
Skal politikerne ikke tape mer tillit hos velgerne må de bli mer ærlige, ikke bidra til (mer) forvirring.