Få saker gis større offentlig oppmerksomhet i Norge enn hat og rasisme. Det enorme fokuset på påstått farlige ytringer følger norske borgere så å si fra vugge til grav, med opplæringsplaner, tiltaksplaner, handlingsplaner og kilometervis med forskningsartikler, kartlegginger og ikke minst historier fra mennesker som har opplevd å få livet knust av vonde ord.
At hele den offentlige ordflommen kan virke mot sin hensikt, synes ikke som en tanke som har slått verken politikere eller de offentlige etatene som skal druknes i den. Men når vi sitter igjen med et samfunn der påtalejurister ikke klarer å sortere hvilken offer- eller skyldigkategori som er rett, og heller ikke begrunne hvorfor det ene hatet fører til tiltale og det andre ikke, da hjelper det ikke med handlingsplaner og sensitiv kriminalitetsforståelse.
Lovlige og ulovlige følelser
Selvsagt kan ord være vonde, selvsagt kan man oppleve at verden er et vondt og farlig sted når man hører eller leser ytringer man føler seg truffet av. Fokuserer man ekstra mye på smerten ord utløser, kan man skape en hel identitet rundt den, på samme måte som folk som fokuserer ekstra mye på å si og skrive forferdelige ting kan skape en identitet rundt ondskap.
Å lovregulere vonde følelser er – selvsagt – svært vanskelig. Men ingen skal si at norske politikere ikke har tatt oppgaven på alvor. Det skal føles, og det skal føles på andres vegne og det skal lages lovverk som skaper rammene rundt alle følelsene, og lovverket skal passe ekstra godt på de menneskene som tilhører grupper som føler mer enn andre og har det vondt i kraft av å tilhøre sin gruppe. Intensjonen er god og omsorgsfull og politisk klok, argumenteres det, for slik kan vi totalt sett bli bedre mennesker alle sammen. I alle fall vi som tilhører de privilegerte gruppene som ikke kan føle like sterkt og sårt av ord som de gruppene vi i vår intense godhet synes synd på. Vi blir alle bedre mennesker bare lovverk og handlingsplaner er implementert, synes å være mantraet.
Politiet skal selvsagt også forholde seg til regulering av disse følelsene, og det fordrer at politiet vet ekstra mye om de gruppene som er aller mest følsomme. Det vet politiet. Politiet selv er en del av det vonde følelsessystemet som herjer sterkere her i Norden enn det gjør andre steder i verden, for slik må det jo henge sammen når det forskes og kartlegges i enormt omfang. Politiet selv er en del av problemet, får vi vite. De bedriver raseprofilering og stopper unge innvandrergutter på østkanten langt oftere enn de stopper unge vestkantjenter på gaten. Politiet må ta seg sammen, må se inn i seg selv og oppnå bevissthet om smerten de påfører andre, hevdes det. Det er tverrpolitisk enighet om fenomenet. Det må og skal bekjempes, enten man heter Abid Raja og har innvandrerbakgrunn eller er norsk statsminister og heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre.
Aner ikke
For all del, jeg har ikke noe vondt å si om politiet, i alle fall ikke operativt personell. Tvert imot har jeg svært gode erfaringer med polititjenestemenn som etter beste evne forsøker å holde ro og orden. Men ikke sjeldent synes jeg samtidig synd på dem når de får tredd allverdens identitetspolitisk tankegods nedover seg fra oven.
I kontakt med politiet i Drammen er det liten tvil om at politiet heller burde fokusere på å ha etterprøvbar dokumentasjon og ryddige prosesser enn å bruke tid på å lære at de har iboende rasisme og må tenke på stadig tiltakende hat mot muslimer. For e-postutvekslingen med påtaleansvarlig var mildt sagt pussig.
Vi sendte følgende:
– Kan du si noe mer om hvilke vurderinger som ligger til grunn for at saken ble henlagt? Anmeldelsen var omfattende og viste hvor grove ytringer Noor framsatte, sågar med indirekte drapsoppfordringer. Hva er de juridiske vurderingene som konkluderer i at slike ytringer er lovlige? Hva skiller denne saken fra den såkalte «steppebavian-saken»
der en mann skrev følgende på Facebook:
– det er vel bedre at vi fjerner disse avskyelige rottene fra jordens overflate selv tenker jeg!!
– fordømrade svineri denne satans islam kulten!
– fyll opp disse sotrøra i containere å sveis de igjen å slepp de på det dypeste havet
– ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme!
Nedre Telemark tingrett mente dette kvalifiserte til en bot på 12.000 kroner, noe også lagmannsretten var enig i. Mannens anke til Høyesterett ble forkastet. Det betyr at lagmannsrettens dom ble stående. I likhet med denne saken retter imamens ytringer seg mot jøder som gruppe, men det anses lovlig. Hvorfor?
Svaret lød som følger:
– Jurist som behandlet denne saken har sluttet hos oss. Jeg kjenner ikke denne og kan derfor ikke kommentere den ytterligere.
Vi klarte ikke slå oss til ro med at juristen er den eneste som vet hvorfor saken ble henlagt, og spurte enda en gang:
– Finnes det noen jurist hos dere som vet mer enn deg? Det må da være loggført noe i saken?
Vi gjentok at det er interessant å høre vurderingene, i og med at en liknende sak er avklart som straffbar.
– Dere valgte å henlegge, mens politiet i Nedre Telemark reiste sak. Hva tenker dere om vurderingen sett i lys av overnevnte sak? spurte vi igjen.
Svaret er oppsiktsvekkende:
– Som sagt er saken henlagt og juristen som behandlet den har sluttet. Så vidt jeg vet er det ingen andre som har kjennskap til saken og det er heller ikke loggført noe om hvilke vurderinger som ble gjort.
Jeg har jobbet mange nok år i det offentlige til å vite at er det én ting som er avgjørende, så er det å dokumentere vurderingene man foretar seg. Hvordan skal andre ellers kunne ettergå saken i ettertid? Hvordan skal arbeidsplassen opprettholde kunnskap dersom ansatte som slutter tar med seg kunnskapen når de drar?
Heller ingen annen jurist blir satt til å vurdere avgjørelsen som ble tatt, men som ingen nå aner hvorfor ble tatt. Politiet er ærlige på det; de aner ikke hvorfor saken ble henlagt.
Læringspunkter
Etter store kriser og terrorangrep er politiet raskt på banen og forteller at de skal «identifisere læringspunkter, ikke finne syndebukker». Det høres tilforlatelig ut, men er det virkelig dette politiet har behov for?
Et politi som ikke klarer å sortere mellom rett og galt kan selvsagt vise tilbake på lovtekster som er vanskelig å fatte, men er ikke et helt grunnleggende læringspunkt for politisk hold å la politiet få utøve sitt mandat uten å blande inn så mange relativiserende tolkningsrammer på ugrei adferd at politiet selv ikke klarer å sortere i riktige kategorier?
Når politiet selv ikke aner hvorfor noen lovbrudd leder til tiltale, mens tilsvarende lovbrudd andre ganger henlegges, kan det tyde på at politikerskapt relativisering gjør politiet dårligere i stand til å utføre konkrete oppgaver.
Og javisst er politiets viktigste mandat å forebygge kriminalitet, men når politiet ikke lenger selv klarer å sortere lovlig fra kriminelt, hvordan skal de da være i stand til å jobbe forebyggende?