Jeg skal innrømme at jeg ikke har finlest de over 150 sidene i rapporten Hverdagsintegrering. Ved første forsøk ble jeg så trøtt av ordflommen at jeg måtte legge vekk hele rapporten, men ved neste forsøk bestemte jeg meg for å bla litt og se om noe vekket interesse. Og det var det forså vidt, men mest av alt fordi det er helt tragisk dersom noen tenker rapporten kan fortelle stort om integrering.
Ingen vil svare
Mandatet til pilotundersøkelsen var jo greit nok. Verre var det med respondenter. «Vi sendte en spørreundersøkelse til innvandrere med minst fem års botid født i Polen, Etiopia/Eritrea, Pakistan og Somalia, samt til et kontrollutvalg fra den øvrige befolkningen», forteller forskerne, og de innrømmer faktisk også selv at det var nesten umulig å få svar. Når man ser på hva de har gjort for å få noen til å svare i det hele tatt, kan man allerede ane at prosjektet er dømt til å mislykkes.
Mens tidsånden sier at et nei er et nei, har Fafo måttet benytte metoder som overført til sjekkemarkedet ville gått #metoo en høy gang. Her er det ikke instendig masing, det kan vel snarere sammenliknes med grooming.
- Mulighet til å velge mellom åtte ulike språk, inkludert norsk, engelsk og hovedspråkene i de aktuelle landområdene.
- Videohilsener der ressurspersoner fra de ulike miljøene informerte om undersøkelsen og oppfordret til deltakelse på eget språk.
- Undersøkelsen ble sendt ut via e-post og SMS, og mottakerne kunne velge mellom å svare på pc, nettbrett eller mobiltelefon.
Men det holdt ikke. Selv ikke med godsnakking på eget språk og muligheten til å besvare på morsmål var det ikke aktuelt. Fafo-forskerne må ha lagt hodene i bløt, for de kom opp med enda en mulighet; betaling! Eureka!
Utvalget ble delt tilfeldig i fire deler, hvor litt under en tredjedel ikke fikk informasjon om insentiver. En knapp tredjedel fikk beskjed om at de ville delta i en loddtrekning på tre gavekort à kr 5000 og 15 gavekort à kr 500 om de svarte på undersøkelsen, mens en omtrent like stor gruppe fikk beskjed at de ville få kr 50 om de svarte. Til slutt fikk en liten andel av utvalget beskjed om at de ville få et gavekort på kr 50 om de bare gikk inn på undersøkelsen, uavhengig av om de svarte eller ikke (denne gruppen måtte være liten av kostnadshensyn).
Til og med betaling bare for å klikke seg inn, der altså. Og selv ikke det nyttet.
Gitt at muligheten for å vinne gavekort til en større sum ser ut til å ha en mer positiv effekt enn at alle mottar gavekort på en lav sum, er det verdt å vurdere å bruke dette i framtidige undersøkelser, da denne typen insentiver har relativt lav økonomisk kostnad sammenliknet med gavekort ved deltakelse, fastslår forskerne.
Men konklusjonen er tull og tøys.
I innvandrerutvalget er differansen mellom ingen insentiver og den mest effektive typen insentiv på 1,5 prosentpoeng, mens differansen er på 3 prosentpoeng i kontrollutvalget.
Et annet problem, som i større grad er egnet til å belyse at integrering er skikkelig trøblete saker enn det er til å belyse ulike grader av såkalt hverdagsintegrering, er at det var umulig å få tak i innvandrere i utgangspunktet.
Rundt 16 prosent av dem i innvandrerutvalget som ble trukket ut fra folkeregisteret falt fra utvalget på grunn av manglende kontaktinformasjon (telefonnummer/e-postadresse).(…) Andelen i det opprinnelige utvalget som ikke kunne påsettes kontaktinformasjon, var spesielt høy for personer født i Pakistan og Somalia
Til slutt endte Fafo opp med en total svarprosent på 7,5 i innvandrerbefolkningen. Det er jo interessant i seg selv, men Fafoforskerne bedyrer at de var fornøyde med dette resultatet, siden de hadde fryktet at enda færre ville delta.
Skjevhet
At skarve 7,5 prosent av et totalutvalg innvandrere besvarer Fafos spørreskjema, gjør selvsagt at svarene de avgir ikke nødvendigvis er representative for de innvandrergruppene de er ment å representere. Fafo vet da også dette.
Skjevhet kan oppstå ved at personer med liten tillit til denne typen datainnsamling ikke svarer, eller at personer er skeptiske til hvordan resultatene brukes. Dersom det er systematiske forskjeller i egenskaper mellom de som ikke svarer og de som svarer, kan dette føre til at nettoutvalget ikke er representativt for målgruppen. Det er svært vanskelig å avdekke slike typer frafall.
Og skal vi tilbake til analogien til sjekkemarkedet, må undersøkelsen sies å være noe til pølsefest dersom vi ser på de afrikanske landgruppene.
Blant de som ble tilsendt invitasjon til undersøkelsen, var menn i utgangspunktet overrepresentert i alle landgruppene, unntatt blant dem med bakgrunn fra Pakistan. Dette kan imidlertid ikke helt forklare kjønnsforskjellene, da kvinneandelen blant de med bakgrunn fra Eritrea, Etiopia og Somalia var enda lavere blant de som svarte på undersøkelsen. Blant dem med polsk bakgrunn var derimot andelen kvinner som svarte betydelig høyere enn bruttoutvalget skulle tilsi.
Hm. Hvor mye godvilje skal på dette punktet i undersøkelsen til for å hevde at det er relevant og representativ informasjon igjen å få ut av undersøkelsen? Ikke godt å si, men forskerne har da latt respondentene svare.
Innvandringsgrunn? Vet ikke
At det er forskjell på innvandrergrupper er vel ingen i tvil om, men samtidig er det interessant at det i alle grupper finnes innvandrere som ikke aner hvorfor de er her.
Den største innvandringsårsaken totalt sett er familiegjenforening, der 36 prosent oppgir at det er grunnen til at de kom til Norge. Forøvrig er polakkene her hovedsakelig for å jobbe, pakistanerne er med overveldende 70 prosent her grunnet familiegjenforening, mens respondenter fra de afrikanske landene kom hit som flyktninger eller asylsøkere. Totalt vil 2 prosent ikke besvare spørsmålet om innvandringsgrunn, mens totalt tre prosent ikke vet hvorfor de er her. Den høyeste andelen «vet ikke» har pakistanere, med 5 prosent.
Kjempevellykket!
Hvem som føler seg diskriminert og utelatt fra fellesskapet er faktisk langt mindre interessant enn kartleggingen av innvandrernes ferdighetsnivå – det selvrapporterte nivået, vel å merke:
Respondenter med bakgrunn fra Somalia er den gruppen som i størst grad gir uttrykk for at de har svært gode eller ganske gode norskkunnskaper i de fleste situasjoner. Mer enn 80 prosent sier at de behersker alle situasjoner, mens andelen som mener de er svært eller ganske gode til å skrive en jobbsøknad, er noe lavere (75 prosent).
Det stopper ikke der, de er også aller best på lekselesing med egne barn:
80 prosent av somalierne anser at de er svært eller ganske gode til lekselesing. Men de er også den gruppen som er aller best integrert, fastslår de selv. Går vi over på tabellen for opplevd integrering, stiger andelen opplevd integrerte somaliere til 90 prosent.
Det bringer tankene tilbake tidligere UDI-toppsjef Jens Mjaugedal, som uttalte seg om somaliere i forbindelse med sin påstand om at bistand til Somalia er totalt bortkastet:
– Somaliere har en overlevelsesmekanisme som vi ikke kan forestille oss. De lever på eksistensminimum i et krigsområde. Somaliere er smarte, høflige, og mange har en herlig humor. Ifølge dem selv er de både smartest i verden og det vakreste folket i verden. Og kanskje har de rett, ler Mjaugedal, skriver NRK.
Vi vet fra før at somalierne selv mener de har best livskvalitet, ja endog betydelig høyere enn befolkningen totalt.
Til tross for at de bunner alle statistikker, enten det er over voldskriminalitet, frafall fra skolegang eller involvering i barnevern, anser somalierne selv at de har lykkes, og i egne øyne er de flinkest i klassen uansett. Å kartlegge hvorvidt somaliske innvandrere er hverdagsintegrert eller ikke er fullstendig meningsløst. Blant de ytterst få som svarer, påstår de at de er integrerte og at alt går strålende – ja bortsett fra at de opplever rasisme og stigmatisering dersom noen spør.
Jeg skal innrømme det først som sist, en rapport der kunnskapen om klankultur er så lav at man opererer med setninger som «Somaliske innvandrere har en relativt svak familiestruktur – svært mange vokser opp med bare én forelder», den orker jeg rett og slett ikke hale meg igjennom.
Jeg konkluderer med at behovet for flere integreringsrapporter basert på svar fra en mikroskopisk andel innvandrere er bortkastet tid og bortkastede penger. I mangel av en integreringspolitikk som praktiseres slik at innvandrere må ta del i samfunnet, vil svarene for alltid være knyttet til hva det lønner seg å si, både om hvor flink man er, hvor mye man påståelig kan og gjør, og hvordan man holdes aktivt utenfor «det norske» grunnet diskriminering. «Diskrimineringen» som har gjort somaliere i Norge i stand til å sende 2,5 milliarder kroner til privatpersoner i Somalia. i løpet av de siste 4,5 årene.
Fafos undersøkelse egner seg best som ufrivillig tragikomedie der hovedfunnene ligger mellom linjene: Noen er uintegrerbare.
Hovedillustrasjon: HRS