Så har det skjedd igjen. Et ektepar, begge i 80-årene, er brutalt knivdrept. De bodde i Otta, et søvnig tettsted i Gudbrandsdalen, kanskje mest kjent for at det er her E6 mot Trondheim over Dovre går rett nordover, mens riksvei 15 mot Strynefjellet tar av vestover. Ingen kunne tenke seg at noe slikt kunne skje der, sies det. Men det gjorde det.
Gjerningsmannen, en nabo i 40-årene, ble overlatt helsevesenet og vil bli avhørt når han er i stand til det. Han har det visstnok ikke så bra.
Vi begynner å bli vant til dette
I slutten av juni åpnet en person skudd utenfor to puber i Oslo, under pridemarkeringen. To ble drept, et stort antall ble såret. Gjerningsmannen, Zaniar Matapour med opprinnelse fra Iran, skal ha hatt kontakt med psykiatrien tidligere og skal nå være tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
I oktober i fjor ble fem drept og tre skadet av Espen Andersen Bråthen (37) da han skjøt mot folk i Coop på Nytorget i Kongsberg med pil og bue og deretter angrep og drepte tilfeldige ofre med kniv i Hyttegata. Han hadde konvertert til islam og har tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
Og i juli 2020 ble Marianne Hagen (54) drept da hun satt i bilen sin i Sarpsborg og ventet på datteren sin. Gjerningsmannen var opprinnelig fra Somalia og hadde en fortid i psykiatrien.
Dette er bare et tilfeldig utvalg av saker de siste par årene som har endt tragisk, og der psykisk helse synes å være et gjennomgangstema. Likevel har disse personene gått fritt rundt blant oss. Det har kostet liv.
Må det være slik?
Frem til 1982 var behandling av særlig vanskelige og farlige, sinnslidende personer et statlig ansvar. Disse ble gjerne plassert på Reitgjerdet psykiatriske sykehus i Trondheim, som hadde en kapasitet på 260 pasienter. Men alt fungerte ikke som det skulle på Reitgjerdet. Å «havne på Reitgjerdet» var forbeholdt de som samfunnet måtte beskytte seg mot, de ble plassert der på ubestemt tid av helsevesenet. Behandlingen «pasientene» fikk kan likestilles med fysisk og psykisk tortur. Det var ingen å klage til, det fantes ingen kontrollkommisjon og brevsensuren var total.
Forholdene ble ikke offentlig kjent før en sivilarbeider og lege, Svein Solberg, hjalp en innsatt til å rømme, og skrev en bok om forholdene.
Solberg ble deretter tiltalt for å ha hjulpet mannen å rømme. Hva som rent faktisk hadde skjedd var det ingen tvil om, det var bare å lese boken. Men under rettssaken i Trondheim tingrett ble det avdekket så alvorlige forhold at Stortinget besluttet at noe måtte gjøres. Saken ble behandlet av Sosialkomiteen som mot én stemme besluttet at Reitgjerdet skulle nedlegges innen fem år og at pasientgruppen skulle få samme behandling som andre psykiatriske pasienter. Dette skulle fylkene ordne.
Den ene motstemmen var daværende stortingsrepresentant Fritjof Frank Gundersen (Frp) som blant annet siteres på følgende i proposisjonen til Stortinget:
Dette medlem er oppmerksom på at det har vært påvist kritikkverdige forhold ved Reitgjerdet sykehus, men kan ikke se at disse forhold er en nødvendig følge av at Reitgjerdet sykehus er en sentral institusjon. Det dreier seg her om en ytterst vanskelig pasientgruppe, og behandlingen av denne gruppe vil ganske sikkert støte på alvorlige problemer enten den foregår sentralt eller desentralisert. Man kan ikke organisere seg bort fra denne type vanskeligheter.
I praksis ble pasientene fra Reitgjerdet sendt tilbake til sine hjemkommuner, som selvsagt hadde svært varierende forutsetninger for å ta seg av dem. Og slik er forholdende også i dag.
Har pendelen slått for langt den andre veien?
Hvis noen begår en straffbar handling, så er det retten som avgjør om tiltalte er strafferettslig tilregnelig eller ikke. For å finne ut av dette så oppnevnes rettspsykiatrisk sakkyndige, og deres konklusjoner blir stort sett tatt til følge av dommerne. Jurister er tross alt ikke faglig kvalifisert til å mene så mye om dette.
Men det har hendt at retten er uenig. Det mest kjente tilfelle er selvsagt 22. juli-saken der Oslo tingrett ikke var fornøyd med de to første sakkyndige som mente Breivik ikke var strafferettslig tilregnelig og derfor måtte overføres til tvungen psykisk helsevern. Retten oppnevnte derfor to nye sakkyndige kom til motsatt konklusjon. Dette gjorde det mulig å straffe Breivik og sette ham i fengsel – forhåpentligvis for resten av livet.
Hva hadde skjedd dersom Breivik – eller hvem som helst annen – hadde blitt funnet ikke strafferettslig tilregnelig og overført til tvunget psykisk helsevern? Før 1982 hadde sannsynligheten vært stor for at vedkommende hadde havnet på Reitgjerdet. I praksis innebar det å låse vedkommende inne på ubestemt tid. Men den behandlingen de innsatte fikk der bidro neppe til bedret psykisk helse – snarere det motsatte.
I dag har vi lov om psykisk helse med tilhørende forskrift som gjennomregulerer pliktene for institusjonen og rettighetene til pasienten.
Den som blir dømt til tvunget psykisk helsevern blir selvsagt informert om sine rettigheter på forhånd gjennom denne brosjyren.
Hovedpunktene er at man skal maksimalt bli innlagt for tre år, men dersom grunnen til at man er dømt til tvunget psykisk helsevern er vold, så kan påtalemyndighetene ved gjentagelsesfare kreve at retten forlenger oppholdet med ytterligere tre år. Så lenge det foreligger gjentagelsesfare kan retten forlenge oppholdet med ytterligere tre år, i prinsippet livet ut. Er man «bare» dømt for gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, så slippes man ut etter tre år – uansett.
Men selv om man er i dømt til tvunget psykisk helsevern er det intet i veien for at man kan få permisjon, dersom den ansvarlige behandleren på institusjonen tror det går greit. Et eksempel på en permisjon som endte tragisk var da Rustam Louis Foss (33) ble skutt og drept av politiet i november 2021 på Bislett i Oslo. Han var dømt til tvunget psykisk helsevern året før som følge av drapsforsøk med kniv. Til tross for dette fikk han permisjon og under permisjonen truet han en tilfeldig kvinne med kniv, og angrep deretter en politimann. Det hele endte med at han ble skutt og drept av politiet.
Psykiatri – ingen eksakt vitenskap
Det er helt på det rene at Reitgjerdet slik det ble drevet og som først ble rullet opp etter at Svein Solberg ga ut boken «Rapport fra Reitgjerdet» i 1979, innebar et voldsomt overgrep mot de som havnet der. Men Fritjof Frank Gundersen hadde også et poeng når han mente at Reitgjerdet ikke burde nedlegges som en sentral institusjon, fordi man ville «sikkert støte på alvorlige problemer enten den foregår sentralt eller desentralisert». De problemene ser vi altfor tydelig nå.
Det er fullt mulig å tvangsinnlegge personer som er til fare for seg selv eller andre. Men institusjonen må skrive dem ut hvis ikke denne faren lenger vurderes å være tilstede – og fagfolk kan ta feil.
Vi har også mange som går fritt rundt og som er en pest og en plage for sine omgivelser, men er for syke til å fengsles og for friske til å tvangsinnlegges. Først når disse har begått alvorlige voldshandlinger tas det affære. Men da er det for sent.
I skrivende stund vet vi ikke om gjerningsmannen på Otta har en diagnose. Men alt tyder på det, intet normalt menneske vil ta livet av et ektepar i 80-årene som neppe har gjort en katt fortred. Han vil – dersom han blir dømt – nyte godt av alle de rettigheter lovverket gir ham, og forhåpentligvis motta psykiatrisk behandling slik at han etter hvert slippes ut blant oss igjen. Det kalles rettssikkerhet.
For ekteparet på Otta er det for sent, men hva med rettssikkerheten for alle oss andre? Hva med de av oss som kommer til å bli drept av en ustabil person i neste uke, neste måned eller neste år? Har ikke vi også krav på rettssikkerhet – til ikke å bli drept?
Retten til liv står tross alt over alle andre rettigheter.