Den svenske avisen Expressen publiserte søndag saken Brødre mistenkt for å ha kjørt ihjel sin mamma på Hisingen.
Familien er romani og før forbrytelsen skal en romani-kris – en romani-rettssak – ha blitt holdt mot moren fordi sønnene anser henne å ha vært utro.
En av sønnene har delt en video på sosiale medier som henvender seg til den nye kjærestens far.
– Vi kjørte over sønnen din og moren vår. Nå kan du dra til sykehuset og lete etter dem, de kan være døde, det vet vi ikke, sier en av sønnene.
Politiet etterforsker æresmotiver, ifølge opplysninger gitt til GP, heter det i reportasjen, der man også kan se videoen.
En romani-kris minner svært mye om en shariadomstol. Kirkens Bymisjon har beskrivelse av hvordan disse domstolene fungerer i praksis, og påpeker at praksisen foregår i Norge i dag:
En kris kan kun involvere personer med tilhørighet til gruppen og anses som siste instans for konflikthåndtering. De fleste konflikter blir behandlet uformelt gjennom involvering av andre medlemmer i storfamiliene. Hvis partene ikke kommer til enighet og problemet forblir uoppgjort, kan de be om en kris. Under en kris legger partene frem sin sak for en fast gruppe med dommere, på romanes kalles disse «krisnitori». Tradisjonelt er det kun eldre menn som kan være krisnitori, men i dag finnes det også romske felleskap som har kvinnelige dommere.
Krisnitorienes oppgave er å megle slik at den gjensidige respekten mellom de involverte partene kan gjenopprettes. Hvis det konkluderes med at det er gjort urett mot en av partene, kan det vurderes erstatning og straff som en del av forsoningen.
Kirkens Bymisjon påstår at «det er viktig å påpeke at kris ikke fungerer som et alternativ til det norske rettssystemet, men et substitutt», og at «den mest alvorlige dommen som kan bli avsagt i Kris er totalt utstøtelse». Men drapet i Sverige vitner om at denne forståelsen er mer naiv enn reell. Drap på familiemedlemmer, med bifallende samtykke fra øvrig familie, kan ikke kalles noe annet enn et rent æresdrap.
Romfolkets utenforskap
Romfolkets historie i Sverige spores tilbake til 1500-tallet, og grovt oppsummert er det opplest og vedtatt at Sveriges behandling av romfolk historisk sett har vært svært preget av diskriminering. På levandehistorie.se oppsummeres forrige århundre slik:
Romer och det svenska samhället
Romer har inte haft samma rättigheter som andra medborgare. De har inte haft medborgerliga rättigheter. Lagar och regler har hindrat romer från att kunna bo kvar på ett ställe. Därför har inte romer haft sjukvård, mödravård, skola och pension som andra medborgare.
Under 1950-talet ville den svenska staten att romer skulle assimileras. Det betyder att anpassas och tvingas byta kultur och språk, för att vara som alla andra i ett samhälle. Alltså lämna sitt gamla sätt att leva och bli en del av det svenska samhället. Under 1980-talet började en del tycka att assimilering var fel och att samhället istället ska ta till vara olika kulturer och under 1990-talet blev mångkultur ett ideal.
At romfolk har vært utsatt for assimileringspress gjennom historien er velkjent også i Norge, og de har også vært utsatt for grove maktovergrep i form av tvangssterilisering både i Norge og resten av Europa. Norgeshistorie.no belyser hvordan «omstreiferkvinner» lenge var mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest.
Fra slutten av 1920-åra tok flere nordmenn til orde for sterilisering av «omstreifere». Spesielt talte legen Johan Scharffenberg for omfattende tvangssterilisering. I noen saker ble det lagt vekt på at vedkommende var av «omstreiferslekt», og at dette forklarte hvorfor den enkelte kvinnen var uskikket som mor.
Det er ikke vanskelig i dag å enes om at steriliseringstvang er grusomt, men i lys av historisk diskriminerende praksis forsvinner ofte også nyansene, og man blir sittende igjen med uintegrerte grupper som i praksis er levende ofre for offerstatusen de er tillagt. I 2015 meldte NTB at barn i romfamilier plasseres «ekstremt ofte» i fosterhjem eller barnevernsinstitusjoner i Norge.
— Mange gravide romkvinner unngår å reise til norske sykehus for å føde, fordi de frykter at barnet vil bli tatt av barnevernet, skriver menneskerettskommissæren i en rapport der han uttrykker sterk bekymring for diskriminering av både norske og tilreisende romfolk.
I rapporten anslås det at over 60 rombarn er under barnevernets omsorg, inkludert fosterhjem, og at like mange står i fare for å bli fjernet fra familien.
— Dette utgjør omtrent halvparten av ikketilreisende rombarn i Norge, heter det.
Noe med kulturen
Mens Europarådets menneskerettskommissær Nils Muiznieks oppfordrer norske myndigheter til å gjøre mer for å hjelpe romfolk å ta seg av barna selv, er det noe med kulturen som gjør at disse barna ofte dukker opp i bekymringsmeldinger til norsk barnevern.
Rapporten påpeker at mange rombarn enten ikke går på skole eller har høyt fravær fordi familien er på reise. Muiznieks mener norske myndigheter burde gi barna tilbud om fjernundervisning.
Muiznieks medgir at rusmisbruk og vold er gode grunner til at barnevernet griper inn for å hjelpe barn, men mener altså at omsorgsovertakelse for ofte rammer romfamilier, heter det videre i NTB-meldingen.
Norske myndigheter besvarte kritikken i 2015 på denne måten:
— Vår lovgiving legger stor vekt på familiebånd og kontinuitet i oppveksten, men også på barnets rett til å bli beskyttet mot alle former for vold, overgrep og omsorgssvikt.
Og at vold, overgrep og omsorgssvikt er overrepresentert i romkulturen, er det liten tvil om. Kulturen bærer preg av mange av de samme særtrekkene som finnes i mange muslimske land. Disse særtrekkene har vi løftet fram i en rekke artikler, blant annet i artikkelen Inni er vi ikke like, og de bør gjentas til det kjedsommelige.
Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter. Giftemålene inngås tidligst mulig.
Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker (…) er ekstremt krenkbare som et resultat av en barndom med mange krenkelser.
Det handler om repetisjoner. Det er repeterte, negative erfaringer som gjør at evnen både til samhandling med andre, empati og læring blir dårligere. Det bør være unødvendig å nevne at ikke alle muslimer og/eller romfolk har disse erfaringene, men mange har nettopp disse kulturelle repetisjonene av det som i Norge anses å være dårlige omsorgserfaringer. Det vises i statistikk over både frafall fra skole og arbeidsliv, samt ikke minst i volds- og sedelighetsstatistikk, som for øvrig er en indikator på manglende evne til empati.
En barndom i kollektivistisk kultur står i sterk kontrast til en barndom i vårt individfokuserte tillitssamfunn, og den er designet for å skape lydighet til klanen og vilje til å bruke vold og i ytterste konsekvens drap for ikke å bringe storfamilien i skam.
Anekdotisk erfaring
For enhver som bekymrer seg for at HRS er «ute etter å stigmatisere muslimer», kan jeg fortelle at nei, vi ønsker å belyse at kvinner og barn utsettes for grove overgrep under dekke av «respekt for kulturens egenart». Det er ikke all kultur som er god kultur, og et hjemmebesøk i en romfamilie for en årrekke siden da jeg arbeidet med utredning av familier i statlig barnevern, kan kanskje illustrere at ikke all kultur er god kultur.
En ung mor i slutten av tenårene flyttet inn på institusjonen med barnet sitt. Barnet må ha vært om lag to og et halvt år. Moren bodde med storfamilien i en leilighet, og på det obligatoriske hjemmebesøket ble ansatte invitert inn på et rom med en rekke menn i ulike aldre sittende i sofaer, kvinner i ulike aldre skvatt rundt med oppvartning av ymse slag. Det var et voldsomt støynivå, skittent, rotete og så røyktung luft at det var vanskelig å puste, i tillegg til nok alkohol til å holde for hele forsamlingen i overskuelig framtid. Under en diger vegghengt TV sto en sliten paraplytrille. Det var ifølge mor barnets seng. Noe annet sovested hadde barnet ikke. Det hører til historien at den svært unge moren fikk tilbud om egen leilighet og påfølgende veiledning i barneoppdragelse, men at hun på eget initiativ fikk inngått en avtale: «Hvis dere lover å si at det er dere som bestemte at barnet må plasseres i fosterhjem, så vil jeg helst det. Men dere kan aldri si det i familien min, jeg blir fritt vilt hvis dere sier det.»
Lærer aldri
For et knapt tiår siden ble det rullet opp en «skandale» i Sverige, da det ble avslørt at politiet hadde ført register over romfolk siden 2005. Årsaken til registeret var legitimt nok, det dreide seg om å kartlegge kriminelle familier. Tidligere leder for spaningsstyrken ved politiet i Lund fortalte i Aftonbladet i 2013 at registeret var velkjent og tatt i bruk av blant annet det svenske Skatteverket.
– På midten av 2000-tallet fikk vi store problemer med innbrudd i boliger i distriktet. Vi ville vite hva som var årsaken til dette. Vi fant ut at var romfolk som organiserte innbruddene og at de fikk andre romfolk til å utføre dem, forteller han til Aftonbladet.
Politiet begynte å kartlegge de ulike familiene og etter enkle undersøkelser ble det laget et register. Et slags familietre ble laget. Den tidligere politisjefen forteller at de hadde stor nytte av oversikten.
Men debatten raste, og mediene slo unisont fast at romfolket ble krenket med en slik praksis. Vi omtalte saken dengang, og påpekte at stat og kommune siden 1960-tallet har hatt flere tiltak med formål å bedre livssituasjonen for romfolk i Norge.
Denne gruppen har dermed helt fra begynnelsen blitt klientifisert og selv om det ikke har manglet hverken på vilje eller tiltak fra stat og kommune så har vi fortsatt, over femti år senere, de samme utfordringene med å få majoriteten av sigøynere ut av klientsituasjon og inn som deltakende samfunnsborgere i Norge. Dette til tross for at det dreier seg om en gruppe på kun rundt 700 mennesker.
Men det svenske romfolkregisteret havnet i retten, og tre år senere fastslo tingretten i Stockholm at den svenske stat hadde gjort seg skyldig i etnisk diskriminering i forbindelse med Skåne-politiets registrering av 5.000 romfolk. VG rapporterte om romfolk som gråt av glede.
Tidligere har de elleve romfolkene, åtte av dem voksne og de tre øvrige barn, fått 5.000 kroner hver for å ha blitt personlig krenket. Men Civil Rights Defenders fattet interesse for saken og brakte den til domstolene med krav om at staten må betale ytterligere 30.000 kroner til hver av de elleve.
Dermed vant de krenkede, og ingenting er lært. Det skal være synd på minoriteter, samme hva de foretar seg, og selv om det beviselig er organiserte storfamilier som begår kriminalitet, er det skrekkelig å kartlegge familiene. Dersom Europa hadde tatt et ærlig syn på romfolket i stedet for et unnskyldende «huff, det er vi som alltid er slemme», kunne det ført til et mer realitetsorientert møte med kravet om mer klankultur. Da hadde vi visst at det er å forvente at de ikke vil integreres.
I æreskultur er opprettholdelse av ære alt og skam en synd som må rettes opp. Ett eller flere mannlige overhoder har regien, og det er nær urimelig å kreve at jenter på 16 år klarer å stå opp mot denne overmakten. I Sverige ser det ut til at romkvinnen i 40-årene endelig turte å stå opp for sin rett til å leve som hun ville, men sønnenes troskap mot storfamilien var større enn troskapen til henne, og det endte med drap. Det vil skje igjen, under dekke av respekt for minoritetskulturers egenart, rett og slett fordi vi aldri vil lære.
(Illustrasjonsfoto: HRS)