Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) var raskt på banen etter terrorattentatet mot Salman Rushdie (ja, vi sier terrorattentat for vi vet hva vi ser og hører, og vi kjenner historien til Salman Rushdie). Dette var Støres hovedkommentar:
– Vi vet ennå ikke noe om motivet for angrepet, men det vil uansett leses inn i debatten om religionskritikk og ytringsfrihet, der Rushdie har vært en viktig stemme gjennom tiår.
Denne tåkete og feige uttalelsen føyer seg inn i et norsk politisk mønster som er skapt i årene etter fatwaen lød fra Khomeini i 1989.
Uttalelsen minner om de kloke ordene til Rushdie, som går rett inn i den islamske offerrollens kjerne: 
«Den klassiske retorikken fra muslimer er at mens de nekter folk sine rettigheter, hevder de at det er de som blir nektet rettigheter.
Mens de forfølger mennesker, hevder de selv å bli forfulgt.
Mens de oppfører seg voldsomt fornærmende, hevder de at det er de som fornærmes.
De har snudd helt opp-ned på verden.»
Bakteppet
I dag kan det være nyttig å ta et tilbakeblikk på den politiske virkeligheten i de første årene etter fatwaen ble sendt ut fra Teheran. Dette tilbakeblikket vil antakelig overraske mange, for det var en gang vi hadde politikere som stod rakrygget opp for livsnerven i vårt demokrati, den frie tanken, den frie ytringen, det frie skrevne ordet.
Først: Den «gale mullahens»(Khomeini) budskap var utvetydig: Islam skal ha en overordnet status i hele verden. Man kan si hva man vil om enhver annen religion, men islam skal ha en særegen beskyttelse mot den kritiske fornuften. Derfor ble flere titalls mennesker drept i opptøyer etter romanutgivelsen, ikke minst i Tyrkia og i Bolton og Bradford i Storbritannia så vi demonstrasjoner og bokbrenning som minnet umiskjennelig om Middelalderens Europa og Hitlers Tyskland på 30-tallet. Flere britiske bokhandlere ble utsatt for bombeattentat, det samme skjedde med Viuls bokhandel i Oslo. Bokhandelen ble totalskadet og alle bøkene brant opp. De samme reaksjonene så vi i USA, der også en avisredaksjon i New York ble lagt i støv etter å ha blitt rammet av brannbomber. Dette var straffen for at en lederkommentar kritiserte alle bokhandlerne som ikke våget å selge boken over disk.
Opp mot ti land la ned forbud mot utgivelsen, som India, forfatterens opprinnelsesland. Det kokte også blant norske muslimer etter romanutgivelsen. I samme måned som fatwaen ble utstedt fra Teheran, samlet alle norske muslimske organisasjoner og moskeer, totalt 26 enheter, seg under en ny paraply; Det islamske forsvarsrådet i Norge. Forsvarsrådet første offentlige handling var å kreve at norske myndigheter skulle forby import og salg av Rushdies bok. Merk begrepet «forsvarsrådet». Islam var «angrepet», muslimene er «ofrene», og nå skulle islam «forsvares».
Hva var det som var så brennhett med Rushdies bok? Sataniske vers tar opp koranvers som skal ha blitt overbrakt profeten Muhammed av engelen Gabriel. Versene anerkjenner flerguderi, og historien forteller at Muhammed i etterkant påstod at versene var ugyldige fordi det kunne umulig ha vært engelen Gabriel, men Satan i egen person, som hadde overbrakt slik hedenskap. Derfor er ikke versene en del av den endelige koranen. Skulle denne historien stemme, fortalt av de mest anerkjente tidligere muslimske historiefortellerne, måtte det nødvendigvis bety at Muhammed ikke var ufeilbar. Derfor ble boken Sataniske vers av mange muslimer ansett for å være blasfemisk og krenkende.
I denne internasjonalt opphetede februarmåneden i 1989 klarte Forsvarsrådet å samle opp mot 4.000 muslimer til demonstrasjon i Oslos gater, de fleste menn fra Pakistan. Hovedparolene på norsk lød slik: «Rushdie satan» og «Allah er stor». I tillegg fortalte plakater om «krenkelser» av muslimer og krav om å «forby» Sataniske vers. Andre bar plakater med arabisk tekst og på urdu. Antallet demonstranter var oppsiktsvekkende høyt, all den tid totalpopulasjonen muslimer den gang registrert i trossamfunn skal ha vært rundt 20.000 personer, inkludert kvinner og barn.
Det begynte bra
Norge var kanskje det vestlige landet i disse årene like etter fatwaen som tydeligst støttet Rushdie og ytringsfriheten. I underkant av to uker etter fatwaen hjemkalte den Arbeiderpartistyrte regjeringen ambassadøren vår til Teheran i protest mot dødsdommen. Samme dag, 21. februar 1989, protesterte også Den norske P.E.N.-klubben overfor iranske myndigheter. Samtidig gikk lokale muslimske Ap-politikere ut i mediene med støtte til Khomeini, noe som førte til at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland så det tvingende nødvendig å gå tydelig ut mot partifellene sine.
På femårsdagen for fatwaen demonstrerte rundt 1.000 personer i Oslo, mange ledende intellektuelle, mot at fatwaen fremdeles hang over hodet til Rushdie og Nygaard (og alle andre involverte i utgivelsen). Daværende kulturminister Åse Kleveland (Ap) var en frontfigur på denne merkedagen, og ved demonstrasjonens avslutning på Universitetsplassen, holdt hun en flammende appell med støtte til Rushdie og ytringsfriheten. Kleveland forklarte holdningen sin slik til NRK like etter appellen:
«Det er vår plikt å forsvare ytringsfriheten, og når ytringsfriheten er så på det groveste krenket som den er med Khomeinis fatwa, så er det vår plikt å gå ut. Den norske regjering og Norges folk har vært ledende i disse protestene hele tiden, og det har vi tenkt å være videre også.»
At Norge var én ledende kraft i protestene mot ayatollaene i Teheran, var langt fra noen overdrivelse fra statsråd Klevelands side den gang. Vestlige ledere var generelt usikre på hvordan man skulle håndtere den betente saken, og ingen vestlige regjeringer ville derfor ha en direkte kontakt med Rushdie. Statsminister Brundtland våget således ikke å møte Rushdie, men det våget to statsråder sommeren 1992, altså året før attentatet mot William Nygaard og to år før demonstrasjonen i Oslo anført av intellektuelle nordmenn. Først ut var Kleveland i et lukket møte i Oslo. Dernest skjedde det som ble en verdenssensasjon: Samme år, i 1992, smuglet forlagssjef Nygaard Rushdie inn på den årlige hagefesten til Aschehoug, og utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) lot seg avfotografere sammen med Rushdie i en intens og jovial passiar.
For første gang viste en europeisk statsråd offentlig støtte til Rushdie. Derfor fikk fotoet av Hernes og Rushdie føtter å gå på ut i den store verden. Fatwaen ble slik plassert der den hørte hjemme i offentligheten, ikke som en ren vold- og drapsoppfordring, men som en storpolitisk sak.
Den store vendingen
I en kronikk i VG i 2012 ser Kleveland tilbake på krisen på 90-tallet, og det er da vi ser at «noe har skjedd». I kronikken forteller hun om et møte hun hadde som kulturminister med fem representanter for Iran under en UNESCO-konferanse. Møtet fant sted to uker etter attentatet mot Nygaard. De unge iranske mennene forklarte henne hvorfor «den som gjør narr av Profeten Muhammed fortjener å dø». Kleveland skriver videre dette: «Det var ikke rom for dialog eller kompromiss. Aldri har jeg følt sterkere at i valget mellom fundamentalistisk religion eller liberale ideer, er alle forpliktet til å ta stilling.»
Kleveland formidler altså at hun den gang som statsråd ikke var villig til å inngå et eneste kompromiss. I samme kronikk, nå en Kleveland i drakten som styreleder av Human-Etisk Forbund, sier hun også dette:
«Ytringsfriheten er ikke bare en rettighet, men også et krav om toleranse, om å ha respekt for mennesket og om å ta ansvar for sine ytringer.»
Ukeavisen Dag og Tid grep fatt i denne endringen i Klevelands oppfatning av ytringsfrihetens grenser. Avisen spør henne i samme år (2012) om der er mulig for en statsråd i dag å forsvare ytringsfriheten på samme måte som i 1992.
«Den gangen var det mye enklere. Den gangen var det en forfatter mot ett land. … Så mye har skjedd de siste tjue årene. … Det religiøse har blitt sammenvevd med det politiske.»
Avisen følger opp med dette spørsmålet: «Men om du ser det fra et prinsipielt ståsted, handler det ikke om det samme?»
Kleveland svarer slik: «Det er et større og viktigere spørsmål som krever mer plass enn det jeg har tid til nå.»
Det var altså alt Kleveland hadde å si – i vår nyere tid.
Gudmund Hernes er intervjuet i samme artikkel. Hva har han å berette? Jo, at hans valg om å stille opp sammen med Rushdie på hagefesten i 1992 var en «prinsipiell» reaksjon. Hernes ville «markere at når en sentral demokratisk verdi blir truet, må vi slå ring om den». Hernes får samme spørsmål som Kleveland, om enn ikke likelydende: Kan en statsråd i dag «vise støtte til ytringsfriheten på samme vis» som under Rushdiesaken tidlig 90-tallet? Hernes svarer at ytringsfriheten «ikke innebærer at en bør si alt i alle sammenhenger». Og som han føyde til, antakelig i et forsøk på å få oss til å løsne på snippen:
«Du kan svinge ølglasset og synge en drikkevise i en gravferd, men det er verken dannet eller omtenksomt.»
Bondevik fra Rushdie-komiteen til varm dialog med Saudi-Arabia
Kjell Magne Bondevik (KrF) var et fremtredende medlem av Rushdie-komiteen på 90-tallet som kjempet Rushdies sak. I 1998 var Bondevik også den første statslederen i verden som sa seg villig til å møte den drapsdømte Rushdie. Etter at Bondevik gikk av som statsminister i 2005, opprettet han Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, et dialogsenter der islamske ledere er i sentrum for dialogen Bondevik mener han fører. Samme år som Kleveland og Hernes avdekket et endret forhold til ytringsfriheten gjorde også Bondevik det samme. I et intervju med NRK P2, Søndagsavisa, pekte han på «krenkelser av folks tro».
«Ytringsfriheten er viktig, men en skal ikke bruke den for å komme med ytringer som provoserer andre», sa Bondevik.
Med andre ord snudde også Bondevik i løpet av årene ryggen til Rushdie og hans like. Han valgte bort ytringsfriheten og la seg på rygg for saudiske dollar i «den hellige dialogens ånd».
Etter terrorangrepet på Rushdie på fredag 12. august 2022, er det sparsomt med politikere som er på banen og i klare tonefall viser sin avsky for tankegodset bak en slik terrorhandling. Enda mer stille er det fra de organiserte muslimske rekkene. Det er det samme som alltid når grufull terror rammer oss i Vesten. Vi så ingen muslimsk organisert demonstrasjon etter 9/11, etter drapsforsøk på Kurt Westergaard, etter terroren mot Charlie Hebdo i 2015 og Krudttønden og synagogen i 2016 – for eksempel. Vi ser demonstrasjonene når islam skal «forsvares», som da tullefilmen filmen «Innocence of Muslims» ble lagt ut på YouTube i 2012. Opptøyer og mord i den islamske verden, og den største demonstrasjonen fra organisert muslimsk hold (Islamsk Råd Norge, IRN) i Norge noensinne. Rundt 6.000 muslimer møtte frem der målet med demonstrasjonen var å protestere mot filmen og kreve respekt for islam. Leder av IRN, Mehtab Afsar, hadde varmet opp både imamer, ordfører og biskop i media de forutgående dagene: «Mobbing», «mental tortur», «hån», «latterliggjøring», var begrep som gikk igjen. Afsar hadde også oppfordret «mobbeofrene» om å stille opp for profeten.
Jeg bivånet selv på nært hold massen, svært mange menn i kopi av klesdrakten Muhammed anbefalte, altså posebukser til ankelen, kjortler og ulike islamske hodeplagg. De mentale kuldegradene var nærmest til å ta og føle på fra en forsamling som taktfast og aggressivt ropte «takbir!» – et historisk krigsrop som oversettes med «Allah er større».
En av demonstrantene hadde notert følgende på en medbrakt plakat: «Filmen er et større angrep på menneskeheten enn en atombombe.»
Biskop Kvarme uttalte følgende til forsamlingen: «Som troende forstår vi hverandre. (Vi ønsker) å verne og styrke vårt fellesskap. … Vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å vise at vi må ha respekt,» fortsatte Kvarme, og ga ordet videre til Fabian Stang (H):
«Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten for å krenke andres følelser og for å skape hat og motsetninger. … Det er lov og forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket.»
Både Kvarme og Stangs fulle forståelse for sinne og aggresjon, må man kunne stille spørsmål ved. Det har ikke, så langt, vært hverdagskost å oppleve at religiøst og politisk norsk lederskap så aktivt medvirker til å underkjenne demokratiets viktigste grunnbjelke; ytringsfriheten. At mennesker var blitt drept, var heller ikke et relevant tema for kirkens fremste eller Oslos ordfører.
Å tro på det absurde
Jeg skal medgi at der jeg stod, tett på et massivt politioppbud i Møllergata like over Youngstorget, kom en i mitt indre særdeles uvelkommen tanke: Hva om det kommer en dag da massen teller 20.000-30.000 sinte menn? Hva om ummaen, det troende islamske fellesskapet, da er så husvarm at man går fysisk til verks, slik vi så under Gaza-demonstrasjonen i 2009? Da ble Oslo sentrum gjort om til en krigssone, som det het i media, av i hovedsak unge muslimske menn og gutter. Vi opplevde da de verste gatekampene i Norge på flere tiår, og der de unge særlig var på jakt etter jøder. Vil ordensmakten eksempelvis klare å få kontroll på masser av titusener som mener seg forulempet på Muhammeds vegne, dertil mentalt og ideologisk støttet opp av våre samfunnsledere?
For som opplysningstidens filosof, Voltaire, antakelig helt rett påpekte: «De som kan få deg til å tro på det absurde, kan få deg til å utføre det grusomme.» Det absurde her er, etter min mening, at det som fremstilles som helligheter, Allah og Muhammed, er så svake at de trenger nidkjært forsvar fra gatas parlament. Og det var antakelig gatas parlament som angrep Rushdie på en litteraturscenen i USA for to dager siden.
Med Støres historikk som en sviker av ytringsfriheten, ikke minst i 2006 som utenriksminister under den voldelige karikaturstriden, da han snakket om «ekstremister på begge sider», er det vanskelig å se noen lysning for det frie ordet fremover. Støre og hans like ved makten klamrer seg nok til masten for å klare å tro på det absurde, nemlig at islam – om ikke lenge – skal ta steget inn i en opplyst sivilisasjon.
Derfor lyver Støre og co om islam – hele tiden. For de er vettskremte og aner ikke hva de skal gjøre for å stanse islams maktutøvelse. De simpelthen aner ikke. Og her får de ingen hjelp fra de etablerte mediene eller (skattefinansierte) kunstnere.