I etterkant av anmeldelsen av imam Noor Ahmad Noors grove antisemittisme i fjor, ble Statsforvalteren spurt om de ville åpne prosess for å stoppe og kreve tilbake statstilskudd fra trossamfunnet i henhold til trossamfunnsloven § 6.
Begrunnelsen for opprettholdt økonomisk støtte er som følger:
Vi kan ikke se at trossamfunnet har oppfordret eller gitt støtte til krenkelser som nevnt, heller ikke ved å forholde seg passiv. Vi viser i den forbindelse til at trossamfunnet iverksatte tiltak umiddelbart etter at de ble kjent med forholdet, herunder suspensjon og deretter avskjed.
Dersom vilkårene i § 6 første ledd er oppfylt, «kan» tilskudd nektes, avkortes og/eller kreves helt eller delvis tilbakebetalt, jf. trossamfunnsloven § 6. Hvorvidt tilskudd bør nektes beror imidlertid på en skjønnsmessig vurdering. I vurderingen skal det særlig legges vekt på tiltak trossamfunnet har iverksatt for å forbinde slike forhold, samt hvor alvorlig forholdet er og om det fremstår som forsettlig, jf. trossamfunnsforskriften § 11 annet ledd.
Etter en helhetsvurdering av sakens opplysninger kan vi ikke se at det er grunnlag til å nekte tilskudd i denne saken. Vi viser i den forbindelse til at vi er i tvil om uttalelsene kan knyttes til trossamfunnet på kvalifisert måte. I tillegg iverksatte trossamfunnet umiddelbart tiltak etter at de ble gjort kjent med uttalelsen. Videre har vi merket oss at trossamfunnet tar avstand fra uttalelsene til Noor Ahmed Noor, har nulltoleranse for antisemittisme og vil slå hardt ned på alle former for hets, rasisme og diskriminering.
Vi har kontaktet Statsforvalteren for å få deres uttalelse om hvordan deres vurderinger står seg i lys av politiets henleggelse. Vi har ennå ikke fått noe svar.
Naivt
Statsforvalterens vurdering hviler på en naiv tro på Minhaj ul-Qur’ans velvilje og holdninger til jøder generelt. Bjarte Kaldhol, tidligere oversetter, redaktør og deltaker i sumerisk-akkadisk seminar ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, har skrevet godt om hva Muhammad Tahir-ul-Qadri, ledestjernen for Minhaj ul-Quran-bevegelsen, står for. Det er samme ul-Qadri som besøkte Norge i 2017 og ble imøtegått av Sylvi Listhaug.
I Spiritualism and Magnetism røper forfatteren sin bakgrunn i sufismen og sin jihadistiske metode: Islam skal ikke spres med våpen, men med subtilt press og overtalelse. Han tar avstand fra selvmord og drap av sivile. Dette har tydeligvis gitt ham sympati i Vesten, som ikke forstår hva hensikten hans er. Han fremstår gjerne som en fredsapostel, men gjør det klart at han kjemper for den rene lære og Muhammeds politiske ideologi, mot vestlig vitenskap og vestlig innflytelse på muslimer.
Samtidig vil han bruke Vestens kunnskaper og utdannelse som våpen mot Vesten og mener at moderne vitenskap har verifisert sin opprinnelse i Koranen og Hadithene. Det foregår en kamp mot Vesten der han kritiserer muslimene for bare å bruke slynger og pil og bue mot fienden (s. 5), eller nøyer seg med steinkasting. Han vil ta i bruk noe han kaller «logikken» som våpen i stedet. «The need of the hour is to equip our coming generations with scientific knowledge and methodology. This would not only provide a solid foundation to Islam but also groom us to put the enemy on defensive through our counter offensive measures.» Med klok og omtenksom planlegging vil han utstyre unge muslimer med moderne tankegang, så de kan slå fienden på egen mark.
(…). En fullstendig underkastelse under Muhammed er nødvendig, og det er utenkelig å adlyde Allah uten å adlyde Muhammed. Dette betyr vel at den troende bare kan tenke i Muhammeds tankebaner og altså ikke kan nytolke noe. Dermed er Allahs budskap til menneskene fastlagt en gang for alle i Koranen og Hadithene. En reformasjon av islam (eller en «norsk» versjon) er med andre ord utenkelig. Det sørget Muhammed for.
Avslutningen vitner ikke særlig om «toleranse» (som ikke betyr det samme for en muslim og et moderne menneske): «De vantro, gudsbespotterne, hyklerne og Bokens folk må akseptere denne realiteten fordi det er til deres eget beste. Kilden til menneskenes frigjørelse fra denne verdens elendighet ligger i islams åndelige system. De troende trenger å få bekreftet sin tro, og de vantro bør forberede seg på å underkaste seg sannheten med et åpent sinn.»
Sinnet er absolutt åpent hos Statsforvalteren, som har stor tro på Minhaj ul-Qur’ans evne og vilje til å ta avstand fra imam Noor Ahmad Noors ytringer, til tross for at dette er ytringer som samsvarer med Muhammad Tahir-ul-Qadris holdninger. Hvorvidt Statsforvalteren har slått seg til ro med trossamfunnets skriftlige redegjørelser kjenner vi ikke til, men det er det all grunn til å anta. Da jeg i fjor tok ringerunden til kontaktpersonene for all denne islamske toleransen, møtte jeg ikke et eneste menneske som snakket norsk. Slik oppsummerte jeg i saken Dialogen med Minhaj: Et lite stykke Pakistan:
Etter en kveld med samtaler og gjennomlytting av samtaler, sitter jeg nærmest målløs over nivået. Hvordan kan et trossamfunn som profilerer seg på brobygging og interesse for integrering i det norske samfunnet ha en skoleledelse av menn som ikke kan et ord norsk? Hvorfor vet de ingenting, verken om hva de selv skal mene, eller om elevmassen fremdeles ser lik ut etter imam Noor Ahmad Noors sjokkerende antisemittisme? Hvorfor kaller de seg i det hele tatt Minhaj Norge? Det eneste norske er tilsynelatende deres fysiske tilstedeværelse i landet. At en lederskikkelse i miljøet uttaler at han nettopp selv har lest hva de skal mene er alt annet enn betryggende.
Å si at norsk forvaltning er naiv i møte med dette trossamfunnet er ingen overdrivelse. Men Statsforvalterens vurderinger gir samtidig et lite hyggelig fremtidsscenario.
Får følger
Det er ikke til å unngå å se at politiets henleggelse av anmeldelsen av imamen står i strid med både Statsforvalterens vurderinger og også Minhaj ul-Qur’ans vurderinger. Sistnevnte valgte først å suspendere Noor, før de deretter avskjediget ham. Statsforvalteren på sin side velger å opprettholde økonomisk tilskudd nettopp på bakgrunn av avskjedigelse og beklagelser fra trossamfunnets side. Dermed står hele saken i spagat mellom politiets juridiske vurderinger og Statsforvalterens moralske vurderinger, men problemet er at det er fastslått at Noors ytringer var lovlige.
Kan man avskjedige noen som framsetter lovlige ytringer? Kan man nekte et trossamfunn økonomisk støtte dersom de ytrer seg innenfor lovens rammer? Svaret er tja, det kan man jo, men i praksis er svaret mer trolig nei. Dermed er situasjonen den at politiets vurdering har hevet listen for hva som kan sies innenfor moskeenes vegger.
Mens Statsforvalteren har vurdert ytringene å være så grove at trossamfunnet ville stått i fare for å miste statsstøtte dersom de stilte seg bak Noors uttalelser, sier politiet at ytringene er lovlige. Politiet har således gitt Noor Ahmad Noor grunn til å søke jobben tilbake, og Minhaj ul-Qur’an grunn til å ta ham inn i varmen igjen.
«Hitler lot noen jøder være slik at verden skulle se hvor grusom denne nasjonen er, og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.»
Ingen kan nå hevde at dette utsagnet ikke er lovlig, og det er dermed heller ingen grunn til å la være å framsette slikt i moskeene.
Salige er de enfoldige, thi de skal arve jorden, kan vi vel trygt konkludere.