I et langt intervju med Berlingske fremstår statsminister Mette Frederiksen som realitetsorientert, klartenkt og mest av alt: uredd. Danmark klarer det som verken Norge eller Sverige makter; å avle frem politikere som tør si at de først og fremst tenker på landets beste. Hun slår fast at hvis man ikke kan føre en politikk som er til det beste for landet, så skal en heller ikke være statsminister.
Hører dere, Jonas og Magdalena? Det er forøvrig mye mer dere må lytte til når Mette F. nå svinger taktsstokken.
Nye tider – nye reaksjoner
Ja, det kan være at det snart er valg i Danmark, men når det kommer er mer uvisst. Det vi vet med sikkerhet er at det kommer innen ett års tid. Men siden De Radikale har truet med å velte regjeringen hvis ikke statsministeren utskriver nyvalg med det samme Folketinget trer samme igjen, kan det komme snart. Samme Radikale har også truet med å velte regjeringen hvis de går videre med planene om asylsentre i Rwanda. Vi vet også at det er en voldsom debatt i Danmark om regjeringens håndtering av minksaken, der det snakkes om (en ny, jamfør riksrettsaken mot Inger Støjberg) riksrettssak.
Alt dette kan selvsagt være et bakteppe for statsministerens utspill, men det forteller oss uansett at Mette F. har skjønt hvilke kriminalitetsutfordringer landet står overfor, der hun er helt klar på at kriminalitet og innvandring henger sammen – og at politikerne over altfor lang tid ikke har klart å gjøre noe med problemene.
Nå varsler hun en stor reform av det danske straffesystemet.
For det første må straffene for en rekke alvorlige og farlige forbrytelser for personer settes «markant» opp. For det andre skal det skytes inn en betydelig sum penger i justissektoren for å sikre at det er kapasitet for at dømte kriminelle skal sitte lengre tid i fengsel.
Mette F. legger heller ikke skjul på at initiativet primært retter seg mot kriminelle med innvandrerbakgrunn, som er overrepresentert på kriminalstatistikken.
– Sannheten er dessverre at innvandring er tett forbundet med kriminalitet, og at det er en altfor stor gruppe som ikke er en del av Danmark. Samtidig ser vi et kriminalitetsbilde som endrer seg, hvilket i mine øyne er en av Danmarks største utfordringer, fordi det å være utrygg er et enormt tap av frihet, sier hun.
Fokus på ofrene
Mette F. peker på nye kriminalitetsformer som gruppevold og ydmykelsesvold, hvor «straffene på ingen måte står i forhold til konsekvensene for ofrene».
– Vi ser en gruppe mennesker som gjør grenseoverskridende ting – de ydmyker, slår og sparker og filmer det, og offeret har ikke en sjanse til å forsvare seg fordi en blir angrepet av åtte personer, fastslår hun.
Tiden da Danmark var «et land med lav kriminalitet og relativt lave straffer, fordi vi kan resosialisere», passer ikke på gruppen hardbarkede kriminelle, ofte med innvandrerbakgrunn, som preger samfunnet vårt, noe hun mener er en helt annen form for forræderi eller svik mot samfunnet – som det må reageres på.
Hensikten med en straffereform må i hennes øyne derfor være for å heve straffene «betydelig» på en rekke områder. Selv om hun ikke ramser opp en endelig liste over hvilke typer kriminalitet som bør straffes strengere, så viser hun til «personfarlig kriminalitet» i vid forstand.
– Det er vold, voldtekt, gjentatt kriminalitet, organisert kriminalitet, forbrytelser preget av hensynsløshet, kriminalitet i samarbeid med flere andre, ydmykelsesvold, sier hun, og fortsetter:
– Ideen med en større reform er at vi ser veldig bredt på det. Og jeg vil gjerne si at når vi snakker om personfarlig kriminalitet er terskelen min veldig lav – for når vi snakker om vold kan det sette varige spor hos offeret. Den unge personen som blir sparket i hodet, eller kvinnen som blir slått på en onsdag av partneren… Dette er mennesker som kanskje aldri blir friske.
Derfor skal straffene bare én vei for denne type kriminalitet og det er opp, opp, opp, fastslår Mette F. Den danske statsministeren gjør altså det som HRS har etterlyst over lang tid innen kriminalpolitikken; mer fokus på ofrene.
Trygghet foran penger
Statsministeren, som for øvrig tidligere har vært justisminister, mener at mangelen på penger og kapasitet i form av personale og fengselsplasser i altfor lang tid har begrenset kriminalpolitikken.
– Vi sitter alltid og sier at vi gjerne vil gå videre med høyere straffer – men vi kan ikke og det går ikke. Kriminalpolitikken i et land må defineres ut fra verdier – ikke basert på kapasitet, fastslår hun.
Nå har vel kriminalpolitikken over lang tid blitt definert ut fra «verdier», bare ikke de verdier som Mette F. tenker på her. Det «myke» verdigrunnlaget er det de kriminelle som har tjent på.
Regjeringen vil sette av milliardbeløp, der en betydelig del skal gå til det frie, økonomiske handlingsrommet innenfor straffereformen.
Pengene skal blant annet gå til ekstra bemanning i hele straffesakskjeden, fra politibetjenter til påtalemyndighet til domstolene og hele veien til Kriminalomsorgen (hvor bare navnet, omsorg, sier noe om de rådende «verdier»). Fengselskapasiteten, som de siste år presses av de mange innsatte, skal økes. Et allerede planlagt nytt og toppsikret fengsel med opp til 400 plasser skal ytterligere forsterkes med «minst» et fengsel til. Det skal også være med på å sikre at kriminelle skal sone lengre straffer. I tillegg har Danmark leid 300 fengselsplasser i Kosovo til utvisningsdømte utlendinger.
Mette F. er helt innforstått med at dette vil koste mye penger, derfor skal regjeringen – som nye helt nytt, påpeker hun – gjøre «allminnelige menneskers trygghet og sikkerhet til en del av den økonomiske planen».
Hverdagsfriheten
Stadig flere dansker opplever seg utrygge i det offentlige rom, noe blant annet en nylig trygghetsundersøkelse fra Justisdepartementet viser. En femtedel av borgerne i Danmark opplever seg utrygge på for eksempel stasjoner, stoppesteder og stier, og utryggheten er spesielt markant i særlig utsatte boligområder (SUB-områder).
Mette F. hevder at denne utryggheten blant annet skyldes grupper av unge mennesker som oppfører seg «truende og sjikanerende», i tillegg til risikoen for å bli et tilfeldig offer for ny og råere vold.
– Det jeg opplever som innbygger i Storkøbenhavn er et veldig, veldig voldsomt inngrep i det jeg vil kalle hverdagsfriheten. Folk begynner å legge alle mulige slags forbehold og regler for livet – når en skal ta offentlig transport, hvilke steder man ikke vil komme på bestemte tider fordi det foregår åpenlys hasjhandel, og hvilke områder man ikke vil ferdes i, sier hun, og legger til:
– Det er virkelig alvorlig. Det ødelegger samfunnet vårt at folk må ta alle disse forbeholdene, og det legger en markant demper på våre lokalsamfunn.
Men journalistene synes ikke helt sikker på statsministerens analyse, og vil gjerne vite hvordan hun vet at folk tar slike reservasjoner. Mette F. lar seg derimot ikke vippe av pinnen, der svaret er at hun vet fordi folk forteller henne det. Og historiene deres er like. Så kan det vel legges til at de fleste som er noenlunde våkne – og som ikke nyter en statsministers sikkerhetsprivilegium – for lengst har innsett at Norden og det meste av Europa er blitt et farligere sted.
For tidligere kunne du unngå bråk ved å holde deg unna bråk, nå vet du aldri når du kan bli et offer for vold, noe også Mette F. vet.
– Da jeg var ung og dro til byen i Aalborg var vi godt kjent med at det var knyttnever i utelivet – men det var likevel en følelse av at hvis man ikke var en del av noe, var risikoen liten. I dag opplever jeg at selv om du ikke gjør eller sier noe, men bare sitter stille på toget, risikerer du å bli et offer hvis det kommer en gruppe som er ute etter å lage bråk, sier hun.
I tillegg tror hun kriminalitetsproblemene er større enn vi er klar over. Hun tror det er store mørketall fordi det er mye kriminalitet og sjikane som folk rett og slett har sluttet å rapportere. Ifølge statsministeren er de redde for sanksjoner fra de aktuelle miljøene og at de selv eller barna deres kan enda mer utsatt.
Igjen vil journalistene vite hvordan statsministeren kan vite det, og svaret er det samme: fordi folk forteller henne det. Og hun er ikke i tvil om sannhetsgehalten i historiene, hun tror heller det er et mer omfattende problem enn hva hun er fortalt.
Her kan man komme med et hint til journalister (og politikere) i en rekke land: Sier dette noe om hvem dere snakker med? Er dere opptatt av hverdagsfriheten til folk flest (og ikke bare til muslimene)?
Den alminnelige rettsfølelsen
Så tilbake til verdier, da knyttet til den såkalte allmenne eller alminnelige rettsfølelsen. Ifølge Mette F. er det også bruk for strengere straffer for å øke den alminnelige rettsfølelsen. Hun referer fra to voldssaker i Danmark for å få frem poenget.
Et brutalt overfall i Gothersgade for to år siden. En 19-årig mann var offeret. Umotivert overfall, knyttneveslag, tvunget ut på veien hvor han ble trampet på hodet hvor han ble liggende i hjelpeløs tilstand. Den ene av gjerningspersonene, en 18-årig mann, ble dømt til seks måneders fengsel.
Og:
Et offer ble lokket til å møte opp ved en trappeoppgang i København. Her blir han angrepet av maskerte gjerningspersoner. Slag, spark mot hodet og på kroppen, mistet bevisstheten, deretter innlagt på sykehus. En av gjerningsmennene fikk fire måneders fengsel.
I statsministerens tolkning er straffene på henholdsvis seks og fire måneder – for forbrytelser som potensielt kan ødelegge mennesker liv – altfor lite. Samtidig vil hun ikke tallfeste hva hun mener vil være en rettferdig straff, av respekt for maktens tredeling (den lovgivende/bevilgende, utøvende og dømmende makt). Hennes endelige svar er «markant opp», som hun gjentar en rekke ganger.
Har så statsministeren mistet troen på resosialisering, vil journalistene vite.
Mette F. sier at det må vi aldri miste troen på, men vi må samtidig innse at det er noen mennesker som er så avstumpet og har så dype røtter i det kriminelle miljøet, at man må ta mest hensyn til resten av samfunnet. «Da må disse være vekk fra gaten så lenge som overhodet mulig», fastslår hun.
Med henvisning til en rapport fra Justisdepartementet (fra 2020) viser Berlingske til at det ikke er klare holdepunkter for at strengere straffer virker forebyggende (i betydning avskrekkende), men Mette F. tror at hvis straffen er tilstrekkelig streng og konsekvensen kommer umiddelbart, vil det avskrekke noen – men selvsagt ikke alle. Akkurat derfor er det også av stor betydning å få dem som påfører andre stor skade vekk fra gatene – og det i lang tid, påpeker hun.
På spørsmål om hva slags borgere hun tror disse vil være etter lang tid i fengsel og om de kan resosialiseres, svarer statsministeren at hun tror noen av disse allerede er så langt ute på skråplanet som det er mulig å komme. Ikke alle kan resosialiseres, fastslår hun, hvorpå hun minner om at kriminalpolitikken også handler om den alminnelige rettsfølelsen, og at det kommer harde sanksjoner når spillereglene ikke overholdes.
Passe på landet
Ifølge statsministeren er det ikke bare kriminaliteten som er det eneste problemet i innvandrings- og kriminalpolitikken som krever handling. Hun viser blant annet til problemene med gjenger, at «altfor mange kvinner med ikke-vestlig bakgrunn» er uten arbeid, «utbredt sosial kontroll av jenter og kvinner» og at «parallelle samfunn har tatt tak i Europa – også i Danmark», noe som innebærer en «risiko for terror».
Men det viktigste av alt, mener statsministeren, er at man ikke kan ignorere risikoen for en ny bølge med «innvandring og tilstrømning», drevet frem av «ulmende konflikter i Midtøsten», ustabilitet i Sentral-Afrika, klimaendringer og matmangel.
– Jeg har ikke fantasi til å forestille meg annet enn at det vil komme et mye mer markant press på Europa igjen. Det er bare et spørsmål om tid, sier hun.
Derfor vil da også regjeringen fortsette planene med asylsenter i Rwanda – og hun fnyser av kritikken fra De Radikale, som kaller ideen for «fremmedfiendtlig» og «motbydelig». Hun mener slike «ordvalg» sier noe om «nivået i den politiske debatten» og mener det ikke er den måten en skal diskutere på. I tillegg etterlyser hun at noen kommer med bedre ideer for å løse utfordringene – men de glimrer med sitt fravær.
Mette F. understreker at hun som statsminister skal være i stand til å passe på landet, også på innvandringsfeltet.
– Vi kommer ikke på noe tidspunkt til å la oss presse til å føre en innvandringspolitikk som ikke er god for Danmark. Det kommer aldri til å skje, slår hun fast.
Statsministeren mener også at det beste for Danmark ville være at innvandringspolitikken ble forankret i en mer forpliktende avtale på tvers av de politiske blokkene.
– Det helt spesielle er at vi har politiske forlik på en rekke vitale samfunnsområder – Forsvaret, grunnskolen, boligskatten – men ikke på innvandringsfeltet, selv om svært mange mener at dette er et område som det skal være kontroll på, sier hun.
Det hun mener det er viktigst å komme til et nasjonalt forlik på, er for eksempel reglene for familiegjenforening, asyl, statsborgerskap, straffereformen og asylsenter i Rwanda.
Vi kan vel trygt slå fast at etter dette intervjuet – som vi beklager til Berlingske, antakelig har sitert altfor mye fra, men Mette F. svarer så knakende godt for seg at det ble vanskelig å utelate så mye – vil det politiske Danmark bråvåkne. Statsministeren stjeler klærne til hele den blå blokken og fremstår som en bauta for et tryggere Danmark i fremtiden. Her legger hun alt av politisk tillit i potten.
La du så merke til?
Man kan nesten bli slått i bakken av forskjellen mellom dansk og norsk politikk (for ikke å snakke om svensk), selv om landene ledes av sosialdemokrater.
Og legger du merke til én ting i intervjuet? Det totale fraværet av økte strøm- og drivstoffutgifter, som «alt» handler om her i Norge. Også i Danmark øker prisene, men der har åpenbart regjeringen ikke behov for å bortforklare seg.
Ap/Sp-regjeringen har rotet seg så inn i halvsannheter og direkte løgner, basert på hinsidige valgløfter, at de er fullstendig malt inn i et hjørne. Der står de, og der er det trangt om plassen for også Høyre må gjemme seg der, og prøver å forvirre det norske folk – godt hjulpet av gammelmediene – om hvorfor de ikke har tatt feil. Det er ikke en feilslått politikk at situasjonen – krisen – er som den er, det er Putin og krigen som har all skyld. Det er klimakrisen. Det er matmangelen. Alt som er utenfor deres rekkevidde.
Og for de av oss som så partilederdebatten under Arendalsuka ble det hele så tydelig at det ble nesten motbydelig. En statsminister Støre som lirte ut av seg det ene merkelig utsagnet etter det andre måtte til slutt bare ty til «solidaritetskortet», all annen argumentasjon vare bare – naturlig nok – forvirrende. Og det selv om Høyreleder Erna Solberg prøvde å hjelpe han så godt som mulig – og VG og Dagbladet fulgte opp med å gi Støre en 6-er etter debatten.
Føleriet i politikken og mediene kommer til å knekke Norge.
Det partiet i Norge som tør å si det som det er, vil være fremtidens vinnere. Det partiet forteller oss at det er det grønne skiftet som er krisen. Et grønt skifte som ikke minst et overivrig Tyskland, med Solbergs favorittpolitiker Angela Merkel i spissen, har gjort til et mareritt ved å gjøre seg avhengig av gassleveranser fra Putin og dermed servere han de nødvendige våpen for å destabilisere Europa. Og nå skal vi juble over å vise solidaritet til de som har vært med å skape krisen? Og husk så, Tyskland ble kraftig advart.
Har alt intelligent liv forlatt både norske partier og medier?
På toppen av det hele har de samme gjort den unge generasjonen livredde, i ordets rette forstand, for klimakrisen. Alt som kan gå hånd i hånd med det grønne skiftet er innafor, og ingen tør bryte lydmuren. Det minner ikke så rent lite om hvordan vi har ført innvandringsdebatten her til lands – og politikken er deretter.
Når Støre sier han ikke vil være statsminister i et land som kutter strøm til et kontinent i krise, bør han heller legge seg Mette Frederiksens ord på minne: kan man ikke kan føre en politikk som er til det beste for landet, så skal en heller ikke være statsminister.