Henleggelsen av den omfattende og godt dokumenterte anmeldelsen av Drammensimamen Noor Ahmad Noors ytringer, der han blant annet skrev «Hitler lot noen jøder være slik at verden skulle se hvor grusom denne nasjonen er, og hvorfor det er nødvendig å drepe dem», ryster politikerne. De fleste av dem vil bare helst slippe å siteres på at de er rystet. Det har de gode grunner til.
Frykt
Kanskje påfallende for mange er det at HRS opprettholder kontakt med politikere på venstresiden, men det bør ikke overraske. Siden oppstarten har HRS vært opptatt av å belyse de svakestes situasjon i Norge – og den sosiale urettferdigheten var engang venstresidens kjernesak. Gjennom årene har mange røde politikere vært en viktig del av vårt kontaktnett, selv om det sjeldent har vært politisk mulig for de samme politikerne å flagge støtte til vårt opplysningsarbeid og samtidig beholde egen jobb. Slik er det fremdeles, og vi anser kontakten som viktig.
Underhånden har politikere på venstresiden uttrykt bekymring – over mange år – for identitetspolitikkens ensidighet. Det kan også være greit å ha i bakhodet at spagaten mellom opplevd sosial kontroll og politisk fokus på norsk rasisme er en vanskelig spagat å stå i.
Etter imam-skandalen snakket vi med en profilert politiker som uttrykker stor overraskelse over at imamen i Drammen ikke ble tiltalt, og om frykt, både for hva som kan skje med jødiske venner og for sanksjoner, også relatert til eget nærmiljø, om vedkommende uttaler seg offentlig til HRS.
– Jeg vil helst ikke siteres, jeg må holde en rolig profil så lenge jeg bor her jeg bor, er vedkommendes avsluttende kommentar.
Svaret er hjerteskjærende, men likevel forståelig. Frykten for de mulige konsekvensene blir for stor. Samtidig bør det være svært oppsiktsvekkende at en profilert politiker i dagens Norge ser seg nødt til å pålegge seg selv slike restriksjoner. Det anser vi som så viktig, at vi i bredeste anonymiserte form gjengir politikerens konklusjon.
Samtidig åpner det for et nytt spørsmål, med den fremdeles ferske rapporten fra Ytringsfrihetskommisjonen i bakhodet som slår fast at «ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag»: Hvor godt står det egentlig til med ytringsfriheten i Norge? Spesielt når det kommer til kritikk av muslimer eller islam.
Ytringsrom
Når den profilerte politikeren vegrer seg for å ytre seg åpent om Drammensimamens jødehat, forteller det sin egen historie om hva som er mulig og hva som er forventet i det norske ytringsrommet. Vedkommendes kollegaers taushet vitner også om et politisert ytringsrom, der ytringene flommer fritt dersom de er innenfor de rammer som som er rådende. For høyt henger de og tause er de, når vi spør om hvordan de vurderer imamens hatytringer opp mot tidligere straffede hatytringer framsatt mot muslimer.
I mitt eget messengerarkiv ligger meldinger fra et medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, der vedkommende selv har opplevd å bli utelukket fra «det gode selskap» grunnet sine ytringer, med bønn om hjelp til å rydde opp og forklare, slik at vedkommende igjen kunne komme «innenfor». Min munn er lukket om både navn og identifiserende innhold, slik vi har for vane, men ytringsfriheten er ikke like fri og like preget av offentlig åpenhet som kommisjonen fastslår.
Det finnes mange ikke kommuniserte «regler» for hvilke stemmer som løftes fram og hvilke som forsøkes å ties ihjel, og en svært stor andel av de offentlige ytringene handler strengt tatt langt mer om egen posisjonering enn om ytringsfrihet. Kanskje det er dette kommisjonen mener når kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum uttalte i forbindelse med framlegging av rapporten:
– I dag er det langt mer det psykososiale ytringsrommet enn grunnloven som skaper rammebetingelsene for ytringsfriheten. Det er en mer kompleks, men også mer interessant situasjon, gjengav NTB.
Ikke-svar, selv fra kommisjonens leder
Politiet i Drammen har fastslått at imam Noor Ahmad Noor ikke trenger å stilles til ansvar for sitt eget jødehat, selv ikke når han indirekte oppfordrer til drap på jøder. Hatet foregår visstnok innenfor rammene av grunnlovsgitt ytringsfrihet, men mer enn det foregår det kanskje innenfor det psykososiale ytringsrommet kommisjonslederen omtaler.
Men hvorvidt noen grupper har større rett til å framsette hatefulle ytringer enn andre, tar kommisjonen ikke stilling til. For enten man liker det eller ei, viser politiets henleggelse av imamens hatytringer at hat mot muslimer straffes, mens hat mot jøder ikke er ulovlig. Kommisjonens leder ville heller ikke ta stilling til spørsmålet om hvordan hun tolket hatimamens utsagn da vi spurte henne.
– Jeg er hverken påtalemyndighet eller dommer (jeg er ikke en gang jurist). Men jeg kan si dette:
– Ytringsfrihetskommisjonen har jobbet mye med straffelovens § 185 om hatefulle ytringer. Kommisjonen foreslår å skrive om loven slik at den skal bli lettere å forstå. I dag har loven utdaterte formuleringer som «ringeakt». Vi har lagt frem to ulike forslag til omskriving, og jeg registrer at dette er blitt godt mottatt, også av politiet. Vårt forslag vil modernisere lovteksten, men vi foreslår ikke å flytte listen for hva som skal være straffbart. Disse avveiningene er vanskelige og skjer i rettssalen. Allerede i morgen (tirsdag) skal Høyesterett ta stilling til en sak som antas å være en nedre grense for diskriminerende eller hatefull ytring.
– Du kan lese denne kronikken som svar på kommisjonens nou i lørdagens Aftenposten her, svarte Kjersti Løken Stavrum.
Som den oppmerksomme leser får med seg, er det et ikke-svar.
Vi har for øvrig henvendt oss til en rekke aktører med spørsmål knyttet til «imam-skandalen», det vil vi komme tilbake til.