Knivangrepet på Salman Rushdie vekker særdeles dårlige minner, men det er kanskje det vi trenger for ikke å glemme. Rushdie ble knivstukket hele 12 til 20 ganger, noe som forteller om en gjerningsmann med et vanvittig raseri. Noen trodde antakelig, mens andre håpet, at muslimers sinne mot Rushdies bok Sataniske vers og den påfølgende fatwaen, var historie. Men det er ikke slik organisert islam fungerer, og det bør vi snart ta innover oss: organisert islam har god tid og de bruker tiden ikke minst til å lære opp nye tilhengere, om enn det skjer noe forskjellig i muslimske land enn ikke-muslimske land. For mens ufriheten og tvangen i muslimske land spiller på lag med dem som regjerer landet, så er det muslimer som offer som er hovedstrategien i Vesten. En strategi altfor mange i Vesten har bitt på.
Det sniker seg inn overalt. En ting er islamistisk terrorangrep, som vi av åpenbare grunner reagerer på, men selv der manes det til forsiktighet, særlig når det kommer til «motivet». Så er det alle særkravene som fremmes, og som de ofte får gjennomslag for, men det er alle de små dryppene – som stadig blir større – som også griper inn i våre demokratier og setter frihetsverdiene våre i fare. Og som kjent er den viktigste av dem ytringsfriheten.
Drømmen om «felles verdier»
For eksempel kom det nylig en lærebok i historie for elever i grunnskolen og videregående skole som med sine alternative fakta formidler muslimers agenda på bekostning av danskene. Boken fikk Danmarks statsminister Mette Frederiksen (S) til tastaturet i går kveld, der hun har anlagt en alvorlig tone:
Hvis det er noe som kan ødelegge et samfunn, så er det verdirelativisme. En forestilling om at alle verdier er like gode. Hvis vi som samfunn ikke tør definere felles verdier, normer og spilleregler, vil det langsomt men sikkert falle fra hverandre.
Bakteppet er ikke minst at i boken fremstilles terroristen bak angrepet på Krudttønden og synagogen i 2015 som en «forstyrret ung mann».
Jeg velger å reagere fordi det er viktig for vårt samfunn. På flere måter. Hvis vi begynner å gradbøye fakta etter holdning og religion, så vil demokratiet erodere. Angrepet i København for syv år siden var et terrorangrep, det var knyttet til islamisme. Det hadde sin rot i parallelsamfunn og manglende integrering.
Læreboken er også problematisk fordi den viser et fravær av autoritet i undervisningsverden. Alle verdier er ikke like gode. Og det skal voksne våge å sto for og bryte gjennom.
Jeg var justisminister den gang (angrepet fant sted, red.). Jeg deltok i ofrenes begravelser og sørget med deres familier. Det var forferdelig. Men jeg opplevde også andre ting. En masse elever på en videregående skole som ikke mente det var terror. Jeg så hvor mange hundrede som deltok i gjerningsmannens begravelse. Og jeg så hvor mange som som i ettertid støttet opp om gjerningsmannen. Så i noen miljøer er det store utfordringer med verdier vi bør være felles om.
Hvis ikke vi står fast på våre danske verdier forsvinner samfunnet foran oss.
Troen på å samles om «felles verdier» begynner nok hos mange å få seg en alvorlig knekk, og det er ikke minst fordi vi ikke står fast på våre verdier. I Norge har vi som kjent ikke norske verdier, det har politikere og de etablerte mediene bestemt, men alle som vet de er norske, innvandret eller ikke, vet også utmerket godt hva typisk norsk er. Dermed må vi ta innover oss at ikke alle mener at det er våre verdier vi skal enes om, til tross for at de har valgt å leve i våre land. Og det er nettopp her gradbøying av fakta kommer inn.
Gradbøyning av fakta
Gradbøying av fakta foregår hele tiden, og det gjennomsyres i samtlige maktorganer, inkludert de etablerte mediene. Vi skal tilpasse oss det såkalte flerkulturelle og flerreligiøse, til tross for hundrevis av ulike kulturer og at det ikke er andre enn islam som krever særbehandling. Hvordan vi har rotet oss inn i det, kan vi eksemplifisere med en sak fra i dag, fra svenske SVT, men der en lignende debatt har vært i Norge.
SVT kan fortelle at politiet i år har brukt 43,5 millioner svenske kroner på «å vokte den dansk-svenske politikeren Rasmus Paludan, leder av av det høyreekstreme partiet Stram Kurs». Vi får også vite at det har gått ut over politiets ordinære virksomhet, blant annet har det svekket det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det er jo interessant i seg selv at det «noen ganger» er legitimt å snakke om kostnader andre ganger ikke. For SVT omtaler også i dag at den svenske kriminalomsorgen kommer til å trenge 15,7 milliarder svenske kroner i 2025. I 2014 var budsjettet på 7,8 milliarder. Forklaringen er en «tøffere kriminalitetspolitikk» og det som omtales som «betydelig flere klienter». Men hvorfor Sverige trenger en tøffere politikk på området og hvem som utgjør økningen i «klienter» er visstnok ikke i statskanalens interesse.
Definer Paludan som hva en vil, men han har ikke vært voldelig. Paludan har således ikke kostet svenske skattebetalere én eneste krone, det er det motdemonstrantene som har gjort. Akkurat som med Sian i Norge. Så vet vi godt hvem motdemonstrantene hovedsakelig er, det er muslimer som ikke deler vårt verdisett og som utagerer når koranen brennes eller profeten hånes i deres tolkning. Det bør jo egentlig fortelle det meste når politi og andre gir muslimer skryt for å holde seg rolige under slike opptredener. Vi vet også godt hvorfor både Paludan og Sians representanter omtales som høyreekstreme, da det holder å være islamkritisk for å bli erklært som høyreekstrem. Men de har altså ikke gjort annet enn å benytte sin lovfestede ytringsfrihet.
Så kan vi like eller mislike budskapet deres så mye vi vil, på samme måte som mange av oss ikke likte budskapet fra rundt 4.000 muslimske demonstranter i Oslos gater i 1989 med krav om å forby boken Sataniske vers eller i 2012 da rundt 6.000 muslimer tok til Oslos gater for den «mentale torturen» de ble utsatt for på grunn av den den banale filmen Innocence of Muslims. Men de fikk gå i fred og ytre sitt budskap.
Volden vant?
På samme måte ser vi nå muslimers fravær for å protestere mot angrepet på Rushdie. Ingen har demonstrert, og så vidt jeg har fått med meg har heller ikke noen muslimske organisasjoner uttalt seg om det som har skjedd. Ingen muslimske barn blir visstnok redde når en av deres egne prøver å knivstikke en mann for åpen scene. Ei heller når en lærer får hodet avskåret. Eller når verden settes i brann på grunn av noen tegninger i en avis. Listen er lang. Vi strekker oss derimot særdeles langt når det gjelder å ikke si eller gjøre noe som kan få muslimer til å bli voldelige.
Vi ikler oss mer og mer en islamistisk språkdrakt, der vi prøver å oppføre oss som om blasfemi egentlig er ulovlig i våre land. «Ytringsansvar» er uvesenets navn, som i korthet betyr at du ikke skal fornærme noen. Kritikere av islam behandles som de er uvenner av våre frihetsssamfunn, mens islamister «bare» har noen andre «trosverdier». Vi snakker om «ytringsfrihet og demokrati» i møte med verdier som er og forblir uforenelige med våre.
Altfor mange støtter opp, kanskje i troen på en slags beskyttelse, om dem som mener seg utsatt islamofobi og islamhat. Man har latt seg lure til å tro at islam trenger en særegen beskyttelse. Som samfunn legitimerer vi, jamfør for eksempel handlingsplanen mot muslimhat, at det finnes mye av dette hatet, noe «alle» vet ikke er sant. Men det er klart, når en pakker alt og ingenting inn i slike definisjoner, da står vi der. Det er mye som tyder på at vi ikke kommer til å like å høste det vi sår. Hvem kommer til å orke livet for en bok eller en tegning? Og så er det nettopp det som må gjøres.
Valget står mellom å la volden vinne eller å stå opp for våre frihetsverdier.
Og i dag la Ytringfrihetskommisjonen, ledet av Kjersti Løken Stavrum, frem sin rapport, der Stavrum viser til at «ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag». Den konklusjonen sier kanskje mye om hvem som satt i denne kommisjonen, men vi får lese rapporten ført.