For ikke lenge siden omtalte vi det nye kravet regjeringen hadde innført for merking av matvarer fra Israel, men som anses produsert i områder okkupert av Israel.
Denne beslutningen har nå fått konsekvenser for Norge.
En kald skulder
Beslutningen om spesielt å merke varer produsert i det Norge anser som ulovlige bosetninger på okkupert område, har ikke gått upåaktet hen i Israel. Foreningen Med Israel for fred (Miff) opplyser at Norges ambassadør til Israel, Kåre Aas, nylig har anmodet om at utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) får møte Israels utenriksminister Yair Lapid i forbindelse med hennes reise til Israel. Reisen har innlagt besøk hos de palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden i september.
Det opplyses at hun pleier å være der minst to ganger i året i anledning av at Norge leder den såkalte «giverlandsgruppen» som årlig deler ut milliardbeløp til den gjennomkorrupte palestinske ledelsen.
Det svar ambassadør Aas fikk besto i en opplisting av en rekke negative utspill Norge har foretatt i forhold til Israel, og at den israelske utenriksminister uansett var opptatt med valgkamp i september. Dette skal visstnok ha vært første gang en norsk utenriksminister ha møtt en kald skulder fra Israel når man har bedt om et møte.
Israel har vært tålmodig med Norge
Egentlig er det utrolig hvor tålmodig Israels skiftende regjeringer har vært med Norge, tatt i betraktning at Norge stort sett alltid har plassert seg på gal side i alt som har med Israel å gjøre.
Det bør være nok å nevne de siste års avstemminger i FN der Norge regelmessig har stemt sammen med de 57 land i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Selv om det aldri har blitt sagt høyt, synes den åpenbare årsaken å ha vært Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet, noe som ikke hadde vært mulig å få flertall for fra FN’s medlemsland uten støtte fra OIC.
Og da får våre politikeres personlige ambisjoner om å spise kirsebær med de store komme foran å gi støtte til Midt-Østens eneste demokrati.
Hva bør Norge gjøre?
Miff har fremmet en rekke forslag til hva Norge kan gjøre for å normalisere forholdet til Israel.
Norge må:
- Støtte Israel som et nasjonalt hjemland og nødhavn for jøder, og avvise det palestinske kravet om «rett til å vende tilbake.»
- Stanse bistand til terrorbelønning og opplæring i jihad og jødehat.
- Bruke økonomisk press for grunnleggende reformer av UNRWA.
- Flytte ambassaden til Jeruslam.
- Videreutvikle bilaterale forbindelser med Israel, uavhengig av politisk uenighet.
- Avvise diskriminerende merking av varer fra israelske bosetninger.
- Likebehandle Israel når det gjelder overvåkning og kritikk i konflikt- og krigssituasjoner.
- Likebehandle Israel med andre land når det gjelder våpenhandel.
- Balansere støtten til grupper som formidler palestinernes og israeleres argumenter.
Hver for seg burde ikke disse forslagene være spesielt kontroversielle, men det sitter nok likevel langt inne, selv for en borgerlig regjering, å forlate den politiske linjen som har vært fulgt av varierende norske regjeringer i flere 10-år, nemlig at de som kaller seg palestinere representerer en svak og undertrykt part og at de har rett til sitt eget land i det som i dag er Israel, som med sine ca 20.000 km2 er noe mindre enn Viken fylke. Og til tross for at Israel er omgitt av kun muslimske land.
Men så lenge Norge og en rekke andre land sponser de palestinske selvstyremyndighetene med enorme beløp – dels direkte og dels gjennom FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) – som med sine 30.000 ansatte selvsagt ikke har interesse av å endre på noe som helst – da skjer det absolutt ikke noe. Siden palestinerne er de eneste som faktisk arver flyktningestatus, så får UNRWA stadig flere «klienter» som må hjelpes.
Situasjonen er absurd. Men slik blir det når våre politikere tror de skal redde verden, og glemmer at av og til har den sterkeste rett.