Søndag ved 19-tiden ble en gutt (12) knivtruet i forbindelse med ran av elsparkesykkelen hans. Tre gjerningspersoner i tenårene skal ha truet den fornærmede gutten med en kniv. Hendelsen skal ha skjedd ved Kjennhallen i Lørenskog, melder Romerikes Blad.
Men dette var bare det siste av flere ran av «unge personer» på Romerike i løpet av helgen. Det ble begått ran både i Lørenskog, på Skjetten, Råholt og Jessheim. Ofrene forteller at de ble ranet av «andre ungdommer», uten at det fremkommer om det er andre kjennetegn ved gjerningspersonene.
Merk så at både Romerikes blad (rb.no) og politiet bruker betegnelsen unge eller ungdommer. Hvorfor denne uviljen til å vise til «barn»? For nettopp barn blir enkelt benyttet hvis gjerningspersonen er under 18 år.
«Største alvor»
Politiet forteller til avisen at de tar dette «på største alvor» og samarbeider med andre aktører, ikke minst skolen, for «å forebygge nye hendelser og trygge lokalmiljøet».
Avsnittsleder for forebyggende avdeling i Lillestrøm politistasjonsdistrikt, Line Granå, utrykker imidlertid bekymring for utviklingen.
– Det har vært en negativ utvikling den siste tiden med at ungdom går med kniv på seg. Det har vi flere eksempler på, sier Granå til rb.no, og fortsetter:
– Ungdom forteller at de går med kniv fordi de er redde og for å beskytte seg. Noen sier de ikke kommer til å bruke den, kun for å true. Her må foreldre kanskje ta en prat med barna sine om det å gå med kniv i det offentlige rom.
Selvsagt bør foreldre prøve å få sine barn til å forstå at å bevæpne seg ikke er en ideell løsning, men politiet burde kanskje adressere problemet dit det skal. Fokuset skal i dette tilfellet være på gjerningspersonene og deres foreldre.
Ifølge vår tipser om denne saken skal de som så langt er dømt for ulike ran og trusler være ungdommer med utenlandske foreldre, og det er akkurat der problemet både starter og avsluttes. For det vil man helst ikke si noe om i frykt for stigmatisering, men samtidig utelukkes den nærliggende forklaringsvariabelen: kulturelle forskjeller som også innebærer en helt annen barneoppdragelse.
Skal vi forvente at det er lærere som skal oppdra disse barna fordi foreldrene er diskvalifisert for en vestlig livsstil?
Statistisk signifikant?
Etterforskningsleder ved Eidsvoll politistasjonsdistrikt, Hege Cecilie Kvam, sier til rb.no at de etterforsker to ran begått lørdags kveld. På Råholt ble to unge gutter ble fraranet diverse gjenstander, mens en gutt på Skjetten ble banket opp og ranet for klær av flere gjerningspersoner. Natt til søndag ble også en mann i midten av 20-årene truet, lagt i bakken og ranet på Jessheim. To gjerningspersoner, som omtales som «yngre, muligens ungdommer», skulle ha tak i mannens telefon.
Ullensaker lensmannsdistrikt innrømmer at de har hatt en økning i ranssaker sammenlignet med samme tid i fjor, men påpeker samtidig at dersom de ser de to-tre år tilbake er det «ingen signifikant økning». Statistikk er jo morsomme greier, så det kan godt være at politiet ikke finner noen signifikant økning i antallet ran, men spørsmålet er om de finner andre ting ved disse ranene som er statistisk signifikant? Altså at det er lite sannsynlig at alle disse ranene, eller «hendelsene», har oppstått tilfeldig?
Akkurat det synes det som om politiet tror – eller vil ha oss til å tro. For ifølge Øyvind Kværner, seksjonsleder straffesak ved Ullensaker lensmannsdistrikt, får man noen ganger «en fortetning av forhold og problemer kanskje virker større enn det er». Kværner fortsetter:
– Ethvert ran er selvfølgelig alvorlig, men tidvis kan det virke litt tilfeldig at det er flere samtidig. Vi vet for eksempel at det alltid er en økning av saker med ungdom etter sommerferien. I et flertall av sakene finner man fort frem til hvem som er gjerningsperson(er), mens enkelte saker, som i helgen, kan kreve mer med tanke på oppklaring.
Eller oversatt: slapp av, ingenting å bekymre seg nevneverdig over.
Dette minner bare om én ting, og det er hvordan situasjonen i Sverige utviklet seg. Også der var det samme holdning, til en «plutselig» måtte innrømme at det hadde gått over stokk og stein. Da er det for seint, og her bærer også mediene en stor del av ansvaret. Slutt med denne rapporteringen som ikke går inn på klingen av problematikken. Det tjener verken ofrene eller gjerningspersonene, og slett ikke tryggheten i det offentlige rom.