Da Khomeini innførte sitt nye regime etter revolusjonen i Iran, var hijaben som ble pålagt kvinner å bruke et sentralt element i statlig autoritet og et effektivt middel for sosial kontroll. I dagens hijabdebatter i den norske offentligheten synes dette poenget å ha forsvunnet lenger og lenger bak i bevisstheten hos både politikere og meningsbærere, som ofte framholder hijaben som et slags feministisk frihetssymbol.
Historikeren Clément Therme sier det godt i Le Monde:
I motsetning til hva de sosiologiske analysene i deler av den vestlige akademiske verden har antydet siden det islamistiske teokratiet ble født, har iranske kvinners obligatoriske slør aldri vært en faktor som symboliserer frigjøring fra deres tilstand under det gamle regimet, og heller ikke bevis for eksistensen av en islamsk feminisme. Tvert imot, det var fra dag én en ideologisk grunnpilar i strategien til de revolusjonære elitene som ønsket å bevise den «moralske» overlegenheten ved deres styresett utenfor de iranske grensene. Inne i landet har den politiske viljen til å påtvinge en indoktrinering av befolkningen og å fremme en ny islamistisk livsstil vært total.
Rana Rahimpours video av demonstrerende folkemasser og kvinner som dansende kaster hijaben på bålet har gått verden rundt. Videoen viser med all tydelighet hvor stor islamistisk, undertrykkende symbolverdi hijaben har.
These women in #Iran’s northern city of Sari are dancing and burning their headscarves… anti-regime protests have now spread to dozens of cities from north to south, east to west… all triggered by the death of #MahsaAmini while in the custody of Iran’s morality police. pic.twitter.com/BBDvgC5L1w
— Rana Rahimpour (@ranarahimpour) September 20, 2022
Bakteppet
I et Vesten med unge, taleføre og indignerte muslimske kvinner – og ditto skravleklasseriddere som kommer dem til unnsetning – er det lett å glemme at det finnes levd liv på den andre historiske siden av masseinnvandring fra Mena-land.
Det er lett å glemme at kvinner på slutten av 1970-tallet hadde omtrent den samme statusen i Iran som i Vesten. Vi husker fremdeles vår egen kvinnekamp, der vi i løpet av det 20. århundre kjempet oss til rettigheter som vi tidligere ble nektet, men iranske kvinners frigjøringskamp husker vi ikke på samme måte. Vi husker at norske kvinner fikk stemmerett i 1913, at skilsmisse gradvis ble mindre sosialt stigmatiserende for kvinner, og ser vi Vesten som helhet kan vi også huske at den amerikanske Civil Rights Bill fra 1964 med en klausul som «forbød diskriminering på jobb på grunnlag av ‘rase, farge, religion eller nasjonal opprinnelse'(…og) ‘kjønn'».
Som historisk bakteppe til dagens demonstrerende iranske kvinner, er det likevel vesentlig å huske at de rettighetene vestlige kvinner brukte mange tiår i forrige århundre på å oppnå, fikk iranske kvinner på litt over ti år.
I Store Norske Leksikon oppsummeres iranske kvinners forarbeid til likestillingstiåret på denne måten:
I de første tiårene av 1900-tallet var det livlig kontakt mellom kvinnerettsforkjempere i mange land. Iranske kvinner deltok i konferanser både i Europa og i Midtøsten. Det første feministiske tidsskriftet, Danesh (kunnskap) ble gitt ut fra 1910 av, og senere ble det flere slike tidsskrift. 8. mars 1915 feiret iranere den internasjonale kvinnedagen for første gang. Dette ble en fast tradisjon, og 8. mars har siden vært brukt til møter og demonstrasjoner.
(…) I 1936 ble bruk av slør forbudt. Moderne, sekulære kvinner så dette som et viktig fremskritt, men kvinner i tradisjonelle, religiøse miljøer var sterkt imot.
I 1963 ga Reza Shah kvinner stemmerett, og fire år senere, i 1967, ble familievernloven vedtatt. Kvinner fikk rett til å skille seg fra sine ektemenn og muligheten til å vinne omsorgsrett for barna sine i stedet for at foreldreretten automatisk gitt til ektemennene. Revisjoner som ble gjort i 1975 tillot kvinner omsorgsrett for barna sine etter ektemannens død, kvinnelige advokater og dommere fikk innta rettssalene og lover mot diskriminering av kvinner på arbeidsplassen ble vedtatt. Abort ble aldri legalisert, men de eksisterende straffene ble fjernet.
I løpet av ett tiår fikk iranske kvinner likestilte rettigheter, og at det går hijabentusiaster rundt og påberoper seg plagget som et moderne feministsymbol, samtidig som det ble brukt som Khomeini-regimets symbol da iranske kvinner ble fratatt rettighetene sine i 1979, er ikke bare flaut – det er ubegripelig at de finner støtte i norsk politikk, lovgiving og av kommentariatet.
Den norske liksomsolidariteten
Noe av det tåpeligste foretatt i norsk offentlighet de siste årene må ha vært komiker og kjendis Sigrid Bonde Tusviks demonstrasjon mot KrFs familiepolitikk i 2019. Skjermbildet er tatt fra et intervju med VG i forbindelse med demonstrasjonen, der Tusvik og de andre demonstrantene er ikledd kostymer inspirert av TV-serien The Handmaid’s Tale.
Demonstrasjonen var tåpelig av den enkle grunn at Tusvik ikke engang vet eller forstår hvor forfatter av boken bak TV-serien, Margaret Atwood, hentet inspirasjonen sin fra. Den hentet hun nettopp fra Iran og fra den iranske revolusjonen, og boken ble utgitt allerede i 1985. Dystopien i The Handmaids Tale er lagt til USA i et tenkt scenario der konservative religiøse krefter har tatt makten, og der mange av elementene er hentet direkte fra Irans kvinneundertrykkende regime. Forfatteren hentet også inspirasjon fra andre totalitære bevegelser, men fiksjonen om hvordan dette ville sett ut dersom kristenkonservative ble like rabiate som islamister ble altså hentet fra revolusjonen seks år før bokas utgivelse.
I likhet med andre navlebeskuende feminister klarer ikke Tusvik å forstå – og gjør heller ikke noe forsøk på det. Hun forveksler meningsmangfold med diktatur når hun hører en mening hun ikke liker. Det er imbesilt, det er ignorant og det tar fokus vekk fra de kvinnene som virkelig har behov for solidaritet.
På samme måte løftes hijab-iførte kvinner fram som de reneste demokratiske vidundere, som i «Jubelsaken» i NRK om hijabmodellen Rawdah Mohamed der redaktør for motenettstedet Melk & Honning, Ida Eide Einarsdóttir, får mikrofon til å fortelle at «Rawdah kan være kvinnen som fører motebransjen i riktig retning».
Mens motebransjen stort sett har vært forbeholdt kvinner det har vært lite politisk korrekt å skryte av – vakre, tynne og lettkledde som de ofte framstår – er derimot den hijabkledde Rawdah nøyaktig det motebevisste skandinaviske kvinner generelt og det skandinaviske motemiljøet spesielt trenger, fastslår Einarsdóttir.
– Rawdah representerer på mange måter demokratiseringen av moten. Motebransjen har vært forbeholdt en veldig liten gruppe mennesker, og det er først nå de siste par årene at den speiler samfunnsoppdraget sitt, som er å speile samtiden, sier redaktøren til et lydhørt NRK.
Man må ha levd under en stein siden sent 80-tall for ikke å ha fått med seg at dette plagget er det motsatte av frigjøring av kvinner i alle land der muslimer er i majoritet. Man kan bli drept for å ta det av. Så brutalt og så enkelt er det. Reell endring og reell feminisme fordrer noe annet enn barnslige, trassige løsninger. Det fordrer innsats, ofte på vegne av andre. Det fordrer å løfte blikket vekk fra sin egen navle. Du kjemper ingen kvinnekamp ved å velge trass-tørkle, og du bekjemper ikke kvinneundertrykkelse ved å påstå at meningsmangfold er undertrykkende.
I det moderne Norge møtes disse intellektuelle sofasitterne og samles om en felles sannhet – «Det er synd på oss! Se oss!» – og mediene klapper taktfast og klikkvennlig. Men det er jo ikke synd på «feministene», de møter helt alminnelige utfordringer og kamuflerer dem som en stor kamp. Det er helt ufarlig for dem og vekker masse sympati, men tar fokus vekk fra virkelige problemer.
Til og med vår egen utenriksminister, Anniken Huitfeldt (Ap), er ivrig med på den intellektuelle latskapen. Fredag gjengir Aftenposten Huitfeldts uttalelser til BT i forbindelse med Masha Aminis brutale død:
– (…) Måten Iran håndhever hijab-påbudet på, fremstår som kvinneundertrykkende.
Huitfeldt sier at en grundig etterforskning må til for å finne ut hva som skjedde med Mahsa.
– Dersom det stemmer at hun ble utsatt for vold som førte til hennes død, må de ansvarlige straffes, sier utenriksministeren.
Virkelig, Huitfeldt? Er det håndhevingen som er undertrykkende? Døde 22-åringen en helt naturlig død, tror du? Synes du ikke i kraft av din rolle at det er på sin plass å si noe som helst om å fordømme det islamske, voldelige, dødelige, undertrykkende regimet?
Gi heller iranske kvinner en stemme
På Twitter er emneknaggen #MashaAmini en av de aller mest brukte de seneste dagene. Det er overveldende å lese alle de iranske kvinnene som skriver «det kunne like godt vært meg». For de vet det, de kjenner det på kroppen, de lever med frykten for å bli tatt av moralpolitiet. Og likevel reiser de seg i protest. De vil ikke mer.
Break the chains.#MahsaAmini #مهسا_امینی pic.twitter.com/EEtALCzU21
— پِــــرکاشِــــن? (@Romina_smj) September 17, 2022
Protestene har tatt fra sosiale medier til gatene og de fordømmer dødsfallet til Mahsa Amini, som ble arrestert av moralpolitiet for feilaktig bruk av slør. De er mange, og de kjemper en felles kamp mot den ekstreme Khomeini-ideologien i Iran. Mens demonstrasjonene brer seg i landet viser iranerne med all tydelighet at de ikke har latt seg indoktrinere av det islamske regimet. Kvinnene er ikke alene om å demonstrere, enhver som følger demonstrasjonene vil se at det er enormt mange menn som støtter dem. De heier fram kvinnene som kaster hijaben på bålet. Heller ikke de ønsker en framtid der sharia er styrende.
Selv de kvinnene som iherdig hevder at hijaben er et selvvalgt symbol på deres frihet til å velge, vil jo stå frie til å vise sin solidaritet og kaste den. Hvor mange av dem som tar til gatene i solidaritet med Masha Amini og brenner undertrykkelsens symbol, støttet av Norges påstått ikkeundertrykkende muslimske menn, kan vi bare vente og se.
Men la det ikke være tvil: Alle som tar hijaben i forsvar bør i anstendighetens navn se til Iran nå.