Khan-Østrem levner liten tvil om sin egen kjærlighet til både fredens religion og ekstremistene den samme religionen klekker ut. Når hun omtaler de radikaliserte muslimene, fastholder hun bestemt at det ikke har med islam å gjøre, men med voldelig oppvekst, «rus, psykiatri, overgrep, kriminalitet, utenforskap og vold». De siste faktorene har hun unektelig rett i, men hun ser forbi det faktum at islams vedtatte uforanderlighet legitimerer videreføring av vold, undertrykking og påfølgende generasjoner av krenkbare, voldsparate muslimer.
Koranen er uegnet som terapeutisk verktøy av den enkle grunn at den også fungerer som en voldsmanual.
Mangler kunnskap om islam
Khan-Østrem har snakket med David Hansen, førsteamanuensis på Oslo Met og Institutt for kriminalomsorgstudier. Aftenpostens kommentator framholder at det Hansen forteller om radikaliserte muslimer er «et viktig kjennetegn».
– Mange av dem har lite kunnskap om islam. Noen av dem kan knapt be. De er mer opptatt av lengden på buksene sine og skjegget sitt. Det gjør dem mottakelig for propaganda og manipulering, forteller Hansen.
Det Hansen ikke sier er at fokuset på klesdrakt og skjegg er hentet direkte fra koranen og profeten Muhammed, muslimenes «perfekte menneske». At de radikaliserte er opptatt av å framstå slik profeten ønsker er ikke «lite kunnskap om islam», det er bare en annen kunnskap enn den Hansen, i godt følge med Afteposten, mener ekstremistene burde fokusere på.
Khan-Østrem oppsummerer Hansens intervjuer med de radikaliserte Syriafarerne med å konstatere at de tilsluttet seg IS fordi IS «kunne gi dem paradis hvor de kunne føle seg betydningsfulle og del av et fellesskap. De så det også som et fristed for diskriminering.»
Også dette framlegges i avsnittet som omhandler de radikaliserte muslimenes påståtte manglende kunnskap om islam. Ønsket om at islam ikke har noe med islam å gjøre er sterkt og tilstedeværende i Khan-Østrems tekst, der fokuset altså ligger på å forstå de radikaliserte som ofre for familievold i barndommen – en brutalitet som beskrives fullstendig løsrevet fra islam.
Kanskje Aftenposten bør be sin egen kommentator fundere litt over hvorfor norske konvertitter også oftest har voldelig barndom. Hva i all verden er det ved islam som tiltrekker seg ødelagte menneskeskjebner? Kan det virkelig ikke ha med å gjøre at islam i seg selv nettopp ikke er moderat, men derimot gir oppskriften på enkle, også voldelige, løsninger på opplevd krenkelse?
Selvkonstruert løsning
Etter et langt og underlig avsnitt om IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar, kvinnen som dro fra Bærum for å tilslutte seg kalifatet og fortsatt sitter i Roj-leiren i Syria, der Khan-Østrem fokuserer på hvor vond barndom Kausar hadde og hvordan hun i dag ikke kommer tilbake til Norge fordi hun ikke stoler på barnevernet, fastslår hun at mens det neste kalifatet kan oppstå i Afrika, er «Europa på sin side forvirret over hvordan de skal håndtere sine egne ekstreme islamister. De befinner seg enten i leirer eller i fengsel i sine respektive land.»
– Kan disse rotløse og sinte individene veiledes vekk fra islamsk ekstremisme? Og hvem er best egnet til å gjøre dette arbeidet? spør Khan-Østrem.
Aftenpostens kommentator viser med all tydelighet at hun selv tror svaret på det første spørsmålet er ja, siden hun hopper rett over på spørsmålet om hvem som kan veilede dem. Svaret hun gir bærer også preg av røtter et annet sted enn i europeisk kultur, for Khan-Østrem mener at løsningen kan hentes i Marokko, der de bruker mer islam som behandlingsverktøy mot ekstremisme. De «kan vise til resultater der unge menn har vendt ryggen til radikal islam», fastslår hun.
Det Aftenposten derimot ikke sier noe om, er at det ikke finnes noen slike resultater å vise til. Riktignok finnes L’Institutt Mohammed VI Pour la Formation des Imams, des Morchidines et des Morchidates, som omtales av Khan-Østrem, og instituttet, som forøvrig er startet av det franske forbundet av imamer, utdanner både imamer og islamske veiledere, men effektene er av ren anekdotisk art og kan ikke fastslås overhodet. Øyensynlig har Khan-Østrem hentet informasjonen om de kvinnelige «åndelige veilederne» fra en artikkel skrevet av Dina Temple-Raston, som ble publisert i The Atlantic i 2018, men funnene Khan-Østrem framholder har hun pyntet i stand selv.
Det som sies i Atlantic-artikkelen er at de islamske kvinnelige veilederne som er utdannet ved instituttet har brukt tid på å snakke med unge gutter på skolebenken og fokusert på passasjer i koranen som omhandler toleranse. Instituttet hevder at kontakten med kvinner gir effekt på barn og unge, og det kan de ha rett i, men er det da virkelig slik at det er islam som vasker det ekstreme mykere, eller er det tilstedeværelsen av kvinner i et ellers kjønnssegregert miljø som har effekt? Se det kan verken instituttet eller Aftenposten vite.
Minner om Brorskapet
Etter å ha sett gjennom endel videoer på instituttets nettside og lest om utdanning og arbeidsmetodikk, kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at dette virker å være blåkopi av Det muslimske brorskapets strategi. De involverte framstår velkledde, moderate, siviliserte, vestlige og vennlige – men med konservativ, frihetsfiendtlig islam som agenda. Målet er flere moskeer og mer islam, pakket inn i en åndelig tilpasning som gjør at alle skal se hvor vakker og tolerant islam egentlig er.
Khan-Østrem påstår at her til lands «har en rekke moskeer spilt en betydelig rolle for å motarbeide radikalisering». Hvordan hun mener å kunne bevise en slik påstand er ikke godt å si, men det åpenbare i at de radikaliserte nettopp kommer fra muslimske miljøer, hopper Khan-Østrem elegant bukk over. Hun peker ikke på det som er direkte registrerbart: uten moderat islam, kan ikke ekstremislam få fotfeste. Ekstremismen og radikaliseringen må vokse i noe. Den vokser i det påstått moderate islam som forfektes i moskeene. Radikalisering av islamister skjer ikke i miljøer der islam ikke finnes.
Snarere enn å tro at mer islam er løsningen på radikalisering, er det nødvendig å stille spørsmål ved hvorvidt en religion det er mulig å radikaliseres inn i realiteten er noe annet enn bare en religion.
Siden Aftenpostens kommentator har et stort fokus på at voldelig barndom, rus og psykiatri er «viktige kjennetegn» ved de radikaliserte muslimene, vil jeg gjenta noen avsnitt fra saken Skjæringspunktet mellom religion og psykiatri:
Barndommen
Skal man forstå både kulturer og psykiatri kan det være klokt å stille to spørsmål: Hvilken funksjon har barndommen og hvordan oppfører guden seg?
PST-rapporten Mindreårige involvert i terror og terrorrelaterte handlinger viser at terrortrusselen er økende fra fundamentalistisk islam, og at den skiller seg fra høyreekstrem terror ved at mindreårige i overveiende grad radikaliseres i eget hjem (min utheving).
Dreiningen mot flere mindreårige i kontraterrorhandlinger kom med borgerkrigen i Syria fra 2011/12 og fremveksten av ISILs fysiske kalifat fra 2014, skriver PST.
I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge, og de terroristene vi produserer er ofte konvertitter. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Der er vold og ydmykelser en naturlig del av oppdragelsen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
Helt grunnleggende må norske myndigheter og medier ta innover seg det faktum at barndom ikke har noen egenverdi i klansamfunn. Barna har verdi i kraft av å kunne skaffe foreldrene inntekter og på sikt videreføre og forsørge slekten, men barndommens egenverdi er en vestlig konstruksjon. Dette er grunnleggende kulturkunnskap og det er helt avsindig at denne kunnskapen utelates både i integrering og i å forstå hvorfor muslimer topper voldsstatistikk.
Islam er i særstilling når det kommer til voldelig oppdragelse, med påfølgende manglende empati hos barna. Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne.
Skjæringspunktet
Men også etnisk norske barn vokser opp i familier der kulturen bærer preg av manglende foreldreferdigheter, og resultatet blir igjen det samme. Barna evner ikke normal sosial samhandling, og utvikler i langt større grad enn andre barn tendenser til kriminalitet, psykiske lidelser og rus.
Mennesker uten evne til å ta andres perspektiv har sterkt behov for å bli sett, har en opplevd berettigelse til å oppføre seg hvordan de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men er samtidig ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme og feiltolker nøytrale utsagn som angrep. De er avhengige av strenge rammer og forutsigbarhet. Det er kjennetegn som passer kulturelt på islam og diagnostisk på psykiske lidelser. Alle har hatt en barndom – også konvertitter og andre tikkende bomber.
Troløs nytenkning
Khan-Østrem fortviler over manglende terapeutisk kompetanse i moskémiljøene, men har tro på Safet Bektovic, som leder religiøs lederutdanning med fokus på islamsk teologi ved Det teologiske fakultet i Oslo.
-Det er et vesentlig aspekt at vi kan utdanne unge muslimer som vil kunne utfordre imamer som kanskje ikke ser islam i en moderne kontekst, sier Bektovic til Khrono.
Det er kanskje nettopp slike krefter det må satses på framover for å fange opp både ekstremistisk tankegods og sårbare mennesker. Selv om de ikke kan så mye om islam, har de sterk identitet som muslimer. Den må tas på alvor, fastslår Aftenpostens islamforståsegpåer.
Denne innstendige presiseringen av at de radikaliserte «ikke kan så mye om islam» er kanskje effektiv for å overbevise Aftenpostens lesere om at det finnes håp i å ty til «islam i moderne kontekst», men dersom leserne har den minste kunnskap om islam og muslimsk tro, vil de antakelig klø seg i hodet likevel. For det finnes ingen mulighet til å reformere islam uten å avvise den helt grunnleggende troen på at Muhammed var «det perfekte menneske». Muhammed, som halshugget fiender og giftet seg med en niåring, kan ikke avvises eller utfordres som ikkeperfekt fordi det er ensbetydende med frafall.
«Islam i moderne kontekst» er en selvmotsigelse, ganske enkelt fordi det ikke er noe moderne i «underkastelse». Det er heller ingenting moderne ved en religion som ønsker å regulere livet til minste detalj, som har eget lovverk som gjør den like mye til en politisk ideologi som religion. Det er ikke moderne å vente på kalifatet og dommedag, og hvordan opprettholdelse av troen i en «moderne kontekst» skal se ut, kan i beste fall omhandle fokus på de hyggelige sidene i koranen og taushet om voldsforherligelsen og undertrykkelsen som unektelig finnes i «den perfekte boken» med budskapene fra «det perfekte menneske».
Kristendommen er reformert, der profeten Jesus brøt med hevnreglene og proklamerte at «sannheten skal frigjøre dere» (Johannes 8:32). Islam har ikke gjennomgått noen slik reformasjon, tvert imot er store deler av koranen og hadith viet eksplisitte oppfordringer til (blod-)hevn på den som krenker Muhammed. I møte med dette ekstreme tankesettet kan ikke religionen bli noen trygg havn for mennesker som har vokst opp i vold og omsorgssvikt.
Muhammeds liv og lære er helt uegnet som terapeutisk verktøy for radikaliserte, da profeten samtidig gir inspirasjon til å forfølge alle vonde følelser som oppstår og legge skylden for de vonde følelsene på alle andre enn en selv.