Furuset er blant landets aller mest innvandrertette steder. Beliggende i Groruddalen og del av bydel Alna, bikket Furuset allerede i 2015 over 50 prosent beboere med innvandrerbakgrunn. Og andelen er økende.
Da Fremskrittspartiets stortingsgruppe fikk tall fra SSB i 2019, viste tallene at 24 prosent av nyfødte i Oslo hadde innvandrerbakgrunn i 2000, mens det 17 år senere hadde steget steget til 42 prosent, mens Alna bydel utmerker seg med en framtidig befolkning der etniske nordmenn er en klar minoritet.
Ser man nærmere i rapporten på bydelstallene for nyfødte med innvandrerbakgrunn, ser man tydelig at Oslo allerede er en segregert by.
I åtte delbydeler i Groruddalen og Søndre Nordstrand hadde mellom 80 og 97 prosent av alle fødte i 2017 mor med utenlandsk bakgrunn. Delbydel Fossum ligger øverst med minst 97 prosent fødte (SSB oppgir ikke tallet) med mor med innvandrerbakgrunn, mens tilsvarende tall i delbydelene Rommen, Haugenstua og Furuset var 95, 92 og 90 prosent.
Bydelen har et stort bibliotek og aktivitetshus, Deichmann Furuset, eller det som helst kalles FUBIAK, og består av Deichman bibliotek, bydel Alnas tilbud til barn og unge og frivillighet. Biblioteket er en yndet møteplass for bydelens unge og arrangerer en rekke aktivitetstilbud, konserter og turer. Både ansatte og frivillige skal selvsagt ha honnør for å tilpasse aktivitetene til målgruppens interesser og for å gi ungdom meningsfull fritid. Samtidig kan man ikke unngå å legge merke til at innvandret kultur får langt større fokus enn norsk kultur når man ser gjennom FUBIAKs facebookside.
At ungdom lærer seg å klippe hverandres hår med barbermaskin er forsåvidt utelukkende hyggelig, men det er likevel god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt biblioteket strekker seg så langt for å imøtekomme innvandret kultur at formidling av demokratiske frihetsverdier kommer i annen rekke – eller relativiseres bort for å unngå bråk.
Bibliotekbesøket
«Anette» har vært en regelmessig bruker av bydelens bibliotek. Hun vet godt at biblioteket er et sted der ungdommene ofte henger. Kritikken hun framlegger for HRS handler da heller ikke om ungdommene, men om måten biblioteket møter dem på.
Kort tid etter attentatet mot Rushdie var «Anette» igjen på biblioteket. Hun hadde merket seg plakaten i vinduet til Deichman i Oslo sentrum og tenkte at det var både viktig og riktig at biblioteket satte Rushdie, Sataniske vers og fatwaen mot forfatteren på agendaen, forteller hun HRS. (Grunnet gjenskinn i vinduet er fotoet sladdet.)
På innsiden av biblioteket på Furuset gikk det derimot opp for «Anette» hvordan Deichman hadde valgt å håndtere formidling av det islamistiske drapsforsøket på Rushdie i bydelsbiblioteket.
De ansatte hadde laget en utstilling om «bannlyste bøker og forfattere» og «bøker noen vil at du ikke skal lese». En sliten, engelsk utgave av Sataniske vers, med vanskelig leselig skrift, sto utstilt sammen med bøker som Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray.
Opprørende
«Jeg har lurt på hva jeg skal gjøre med dette, det opprørte meg virkelig. Jeg sa ifra til han som jobbet der og han var forsåvidt enig i at dette var vel søkt. Det var ikke han som hadde satt opp utstillingen», skriver hun i en e-post til HRS, og fortsetter:
«Jeg har tenkt å varsle Deichman sentralt, men det er ingen måte å henvende seg på med bilder som trengs for å illustrere. Jeg legger ved bildene her. Jeg vet godt at ved en eventuell konfrontasjon blir svaret sikkert blir at de har hatt dette som tema for å opplyse om bannlysning av forfattere bla bla bla…men se på bildene.
Og se på uthevingen av ordene ikke skal lese.
Dette blir altså Furuset ungdommene møtt med da Deichman er et henge-sted for dem. De andre ‘bannlyste’ forfatterne tilhører en annen tid og ingen har vel så vidt meg bekjent fått en dødsdom.
Vel, sikkert ingenting man kan gjøre, men den ‘skjulte’ pekefingeren er tydelig. Og dette i offentlig rom, på biblioteket …»
Hårreisende sammenlikning
Slik Deichman Furusets utstilling framstår, mangler den fullstendig relevant kontekst. Det er et enormt gap mellom forfattere som i sin tid ble sensurert og forfattere som må leve med enormt sikkerhetsoppbud døgnet rundt resten av livet grunnet islamsk fatwa. Å håndtere drapsforsøket mot Salman Rushdie ved å sette Sataniske vers i samme bås som andre «bannlyste bøker», unngår Deichman Furuset å opprøre muslimske brukere av biblioteket, men det er da virkelig ikke det som er bibliotekenes mandat eller funksjon?
Deichman Furuset har åpenbart hoppet bukk over bibliotekenes samfunnsoppdrag:
Bibliotekenes sentrale oppgave er å organisere, beskrive, lagre, gjenfinne og tilrettelegge kunnskapens og kulturens medier.
Bibliotekene er grunnleggende institusjoner når det gjelder utdanning og læring, forskning og kunnskapsutvikling, medborgerskap og politisk innflytelse, opplevelse og personlig vekst. Dermed ligger bibliotekets samfunnsrolle i skjæringspunktet mellom kunnskapspolitikk, kulturpolitikk og demokratiutvikling.
Kultur- og verdiformidling er en viktig del av bibliotekenes virksomhet. Folkebibliotekene må ha mulighet til å formidle litteratur, musikk og andre kulturuttrykk til alle grupper i samfunnet. De har et spesielt ansvar for å styrke flerkulturelle ytringer. I samarbeid med arkiv, museer og andre institusjoner skal folkebibliotekene bidra til å skape lokal identitet og formidle kunnskap om kulturarven.
Et levende demokrati forutsetter at individer og organisasjoner deltar i den åpne offentlige samtalen med innsikt og kompetanse. Biblioteket er en felles ressurs og skal sørge for at alle mennesker får adgang til kunnskap, kultur og samfunnsinformasjon.
Man kan riktignok hevde at biblioteket på Furuset «bidrar til å skape lokal identitet», men noen pådriver av demokratiutvikling er biblioteket definitivt ikke. Det framstår unødvendig å spørre seg hvorfor biblioteket ikke har en utstilling med Charlie Hebdos karikaturer, Islam. Den 11, landeplage av Hege Storhaug eller Ruud Koopmans Islams forfalne hus.
Ønsket om å sette Rushdie på dagsordenen i konkret kontekst finnes ikke, alternativt trumfer frykten for represalier fra sinte muslimske bibliotekgjester det ønsket hos de ansatte ved biblioteket. Da er det enklere å «gjemme» hele problemstillingen og sidestille Rushdie med Mykle.