Kristin Solberg har vært ute en vinternatt før. Som NRKs mangeårige korrespondent i Midtøsten har hun reist rundt i områder de færreste av oss andre har satt vår fot i. Selv ikke med hjelm og skuddsikker vest, noe som ofte har vært arbeidsantrekket hennes.
Mikrofonstativet Solberg
Som NRK-journalister flest synes idealet være å fremstå som et mikrofonstativ. Kun å gjengi ukritisk hva som oppleves der det reporteres fra, og ikke stille et eneste kritisk spørsmål til intervjuobjektene. Men vi har vent oss til at slik er det i NRK.
Noen ganger kan det være greit nok, folk kan tenke selv – eller søke opp sannheten andre steder. Som for eksempel på det nettstedet du leser nå.
Verre blir det når journalisten ikke stiller et eneste kritisk spørsmål når hun intervjuer en hardbarket IS-kvinne. Og til og med skriver bok om det.
Boken er om IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar som for en del år siden reiste rundt i landet etter oppdrag fra Foreningen Les for å markedsføre det heldekkende klesplagget niqab. Vi har omtalt henne flere ganger her på rights, for eksempel her og her.
Sluttet seg til IS i Syria
Etter rundturen for å markedsføre niqab i Norge, ble hun med i Profetens Ummah og giftet seg etterhvert med eksen til TV2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække, jihadisten Arfan Bhatti. Etter at Bhatti skilte seg fra henne mens han satt fengslet i Pakistan, aksepterte hun å bli kone nr. 2 til Bastian Vasquez, rapperen og drapsmaskinen fra Skien. Han hadde da forlengst sluttet seg til IS i Syria, og ekteskapet ble inngått over telefonen. Deretter reiste hun via Stockholm og Istanbul til Syria for å møte sin nye ektemann.
Man kan vanskelig kalle dette et lykkelig ekteskap. Hun tok med seg sin da 1,5 år gamle sønn hun hadde fått med Bhatti til Syria, men gutten ble etter en tid torturert ihjel av Vasquez.
Også Vasquez var hardbarket islamist, internasjonalt etterlyst, og ansett som en lederskikkelse innen IS. Ekteskapet tok en brå slutt i 2015 da bombefabrikken han jobbet i gikk i lufta mens han satt og produserte bomber for IS.
Kone nr. 1 kjenner vi fra tidligere
I Syria, som kone nr. 2 for Bastian Vasques, blir vi også kjent kone nr. 1, Kausars venninne Sara, som hun kjente fra Profetens Ummah i Oslo. Men også vi i HRS kjenner henne, for hun heter ikke Sara, men Sumaira Ghafoor. Hvorfor Kristin Solberg har valgt å anonymisere IS kvinnen som ble hentet tilbake fra Syria av regjeringen Solberg på grunn av et «alvorlig sykt barn», er ikke godt å forstå. Navnet er jo ingen hemmelighet. Det var hun som fikk Frp til å forlate regjeringen, men som selv sa at hun bare hadde vært hjemmeværende kone og passet barn. Mens ektemannen og hans yrkeskollegaer lagde bomber og skar hodene av de som var fiender av islam.
Kristin Solberg har kalt boken «Den andre». Hvem da? Hun forklarer selv tittelen slik:
Det spiller på oss og dem-tankegangen som preger konflikter, og mitt forsøk på å forstå hvem den andre siden er. Jeg leter etter deg, den andre. Og så ser jeg på deg som en som lenge har stått utenfor. Helt fra barndommen, men også etter at du dro, selv i ekteskapene dine. Det er også et moralfilosofisk konsept. Og det gjenspeiles i synsvinkelen jeg har valgt, av mange av de samme grunner.
Om man blir så mye klokere av dette, er vi noe usikre på. Uansett – metoden Kristin Solberg bruker for å lære å forstå jenta fra Bærum som sluttet seg til IS skal ha vært flere hundre timers telefonsamtaler og noen møter i fangeleiren i Syria der Kausar nå befinner seg. Og samtalene er gjengitt ordrett i boken, i hvert fall fremstår det slik.
Mobbing, vold og barnevern
At Aisha Shezadi Kausar har hatt et tragisk liv er det ingen tvil om. Pakistansk bakgrunn, mobbet på skolen, vold i hjemmet, reddet vekk fra en voldelig far av barnevernet for deretter å havne i Islam Net. Og da Islam Net ikke var radikalt nok, ble Profetens Umma og ekteskap med Bhatti neste stopp.
HRS har de siste dagene også valgt å omtale en annen bok – boken til Abida Raja, Frihetens øyeblikk. Men der Abida Raja til slutt valgte friheten, valgte Kausar islam. Og ikke bare valgte hun islam, hun forsvarte i årevis de bestialske handlingene IS utførte. Om det var lik hengt opp ned, eller avhugde hoder spiddet på et gjerde i en rundkjøring. Dette var jo fiender av islam, og da var det helt greit.
Boken er skrevet som et eneste langt brev på over 400 sider fra Kristin Solberg til Aisha Shezadi Kausar. Hele tiden hoppes det frem og tilbake i sted og tid. Hva som er poenget med det er ikke godt å si, for leseren er det i hvert fall lett å miste tråden. Verre er det at Solberg lar Kausar fremstille seg selv som et offer, på samme måte som hennes «medkone» Sumaira Ghafoor (eller Sara i boken) gjorde da hun sto i vitneboksen i Oslo tingrett og ble belønnet med 3,5 års fengsel. En straff som Borgarting lagmannsrett senere reduserte til 2,5 år. Saken ligger for tiden i Høyesterett fordi dette var den første der en «husmor» fra IS-kontrollert område skulle dømmes for deltagelse i en terrororganisasjon.
Det er her vi reagerer på Kristin Solbergs måte å presentere Kausar på. Å fremstille Kausar som et offer er i realiteten et overgrep mot de virkelige ofre for IS. De som ble mishandlet og drept på de mest bestialske måter. Eller de tusener av jesidikvinner og barn som ble solgt som sexslaver til IS-krigerne. Og i beste fall videresolgt, i verste fall drept, når man gikk lei av dem. Kausar har ingen problemer med slaver, sier hun. Bare det gjøres i henhold til islam.
I stedet for at Kristin Solberg konfronterer Kausars menneskesyn, viker hun unna. Det er vel her NRK-journalisten kommer til syne – hun forblir et mikrofonstativ for en hardbarket IS-kvinne som ikke angrer på noe. Referatene fra hennes mange samtaler med Aisha Shezadi Kausar blir etter hvert som en venninneprat der Kausar ikke tar inn over seg de forferdelige valg hun har tatt i livet, men mest av alt synes synd på seg selv.
Det er noe bra ved boken også
Har vi ikke noe godt å si om denne boken? Jo, bevares. Kristin Solberg skal berømmes for å ha iført seg hjelm og skuddsikker vest og tatt seg inn i de leirene der IS kvinnene er internert, åpenbart med fare for eget liv. Skildringene derfra er meget gode. Dessuten – for de som ønsker å vite hva som foregår inne i hodet på en islamist, så er samtalene mellom henne og Kausar verdt å få med seg.
Aisha Shezadi Kausar er et levende bevis på at Aftenpostens faste kommentator Nazneen Khan-Østrems oppskrift for å avredikalisere islamister er mer islam, er grundig feil.
Mer islam gir bare ett resultat – enda mer islam.
Redd for barnevernet
Som kanskje en del har oppfattet fra media, så har dagens regjering arbeidet for å få Aisha Shezadi Kausar og hennes nå 7 år gamle sønn ut fra den leiren i den kurdiske del av Syria, der hun i dag sitter fengslet. Hun har tidligere bedt om å få komme «hjem» til Norge, men har ombestemt seg. Unnskyldningen er utrolig nok at hun er redd for at sønnen blir overtatt av barnevernet når hun helt åpenbart blir arrestert og satt i varetekt ved ankomst Gardermoen.
For en gutt som i sitt korte liv aldri har sett noe annet enn utbombede landsbyer, ørkensand og teltleirer burde utplassering i et norsk barnehjem være som å komme til himmelriket. Men det er foreldrene som bestemmer over sine barn, og barnevernet kan ikke dra til Syria for å hente ut barnet uten mors samtykke.
Det får bli som det blir. Kausar er ikke velkommen til Norge, og hun er heller ikke velkommen noe annet sted. Men det er selvsagt synd på barna – man velger som kjent ikke sine foreldre.
Og med islamistene Bastian Vasquez som far og Aisha Shezadi Kausar som mor, har denne lille gutten ikke akkurat trukket vinnerloddet.