Jeg må bare si det med en gang: Det er en lidelse å lytte gjennom den noe over timen lange samtalen mellom Ivar Flaten i Kirkelig Dialogsenter Drammen fra 2020, og imamen i Drammen som er anmeldt for grovt jødehat, Noor Ahmad Noor. En lidelse fordi det er 1) Som en barnehageansatt (Flaten) som snakker innsmigrende med et barn (Noor). 2) Sjokkerende fordi Flaten vet meget godt hvem denne imamen er: Noor er en del av den verdensomspennende kalifatbevegelsen Minhaj ul-Quran, som ledes av den pakistanske shariaforkjemperen Tahir ul-Qadri, som blant annet er en hovedarkitekt av loven om dødsstraff for blasfemi (selv om han har prøvd å lyve seg unna akkurat det).
Bare akkurat sistnevnte fremstår som vanvittig opp mot «dialog» og «samarbeid» som som er Flatens jobb og varemerke, dertil sponset av offentlige kroner. Hvis man skal ha dialog bør kanskje denne dialogen innebære konfrontasjon med verdier som er på full kollisjonskurs med menneskelighet og fornuft, ikke minst når disse verdiene fører til drap?
Flaten har for øvrig forklart hva han mener med «dialog» i en kronikk i 2020, der følgende sies:
Jeg heier på en informert samtale der sterkt motstridene synspunkter kan møtes i en tone og form som kan styrke både kunnskap og innsikt. Kall det gjerne velmenende brobygging.
Ha dette i mente når du leser videre.
Presten er fullt informert om Noors ledestjerne
Flaten vil innledningsvis vite om barndom, oppvekst og familieliv i landsbyen i Pakistan som Noor kommer fra. Alt er i sjangeren «åh, så vidunderlig å ha deg her til samtale, min venn». Det er så infantilt og pinlig at man gremmer seg gjennom de over 20 minuttene.
Allerede i introduksjonen til programmet forteller Flaten (skriftlig) dette:
Etter videregående fikk han (Noor) høre om Minhaj-universitetet i Lahore og ble interessert. Det ble et vendepunkt og Noor har siden vært en dedikert tilhenger av Tahir ul Qadris sosial-politiske visjon. Med Koranen som kilde og inspirasjon arbeider han med Minaj for utdanning, sosial rettferdighet og velferd. Han kom til Norge i 2006 som direktør i Minhaj Ul Quran International Oslo og tre år senere til Drammen.
Altså vet Flaten meget godt hvem han har invitert. Han sier også tidlig i samtalen dette: «Du var og er veldig begeistret for ul-Qadri. Du sier han har skrevet utrolig mange bøker.» Etter at Noor forteller at han valgte, etter sju års studier ved Qadris Minhaj-universitet i Lahore, «å vie seg til Minhaj resten av livet», repliserer Flaten:
– Det betyr at det er en veldig sterk personlig knytning til Tahir og prosjektet. Hva slags målsetting tenker du Tahir ul-Qadri har med sitt arbeid?
Ja, «hva slags målsetting» er jo et interessant spørsmål. Svaret til Noor er, nesten 100 prosent transkribert:
– Minhaj er en forandring. Som han Qadri tenker og vi må ha sosial forandring i Pakistan fordi det er korrupsjon, veldig dårlig politisk system og third world, du vet hva som skjer i tredje verden. Så Tahir ul-Qadri han levet sitt liv mer enn halv i Europa og i hele verden, så han vet hvordan er staten og hvordan rettigheter folk har.
Flaten bryter inn: – Rettsstaten og menneskerettigheter?
Noor svarer på strak arm etter å ha fått nettopp en hjelpende hånd: – Ja, menneskerettigheter og rettferdighet.
Deretter peker Noor på jussen som sentralt i Qadris prosjekt, og det er jo helt riktig, for det er et shariastyrt samfunn på alle nivå Qadri ønsker seg, men dette graver Flaten overhodet ikke i. Sharia nevnes ikke én eneste gang i den over timen lange «dialogen». Dertil kommenterer Flaten heller ikke dette fra Noor: At Minhaj først og fremst er en» sosialpolitisk bevegelse mer enn religion».
Noor: – Først og fremst det juridiske systemet. Jussen. Først og fremst er Minhaj politikk. Lage et nytt system som står for rettferdighet. Vi må tjene alle for alle er Guds barn. Likhet og rettferdighet. Hva islam sier i koranen må vi se på jorden.
Videre: – Qadri vil lage en velferdsstat, samme som Norge. Norge er det mest islamske landet. Det islam sier, sier vi i Norge. Respekt, likhet og alle verdier vi ser her i Norge er islam.
Flaten: – Dette er ganske opplysende for det betyr at Qadri også da, antakelig, må leve i en konflikt i forhold til det politiske systemet i sitt hjemland.
Totalitært er åpent og liberalt
Noor prater uimotsagt videre om hvor «åpen og liberal» Minhaj er:
– Minhaj er veldig åpen, veldig integrert. Vi tror den viktigste tingen er koranen, vi kan få løsning fra koranen. Hvis vi tolker koranen med moderne undervisning og tolkning så det kan gå veldig fort videre. Hele verden kan med oss, hvis vi tolker på gamle måte vi kan ikke gå videre.
Flaten: – Dette er jo en interessant kommentar. Som gjelder all religiøs undervisning og all lesning av religiøs tekst. Vi har akkurat samme teknikken, samme diskusjonen, samme arbeidet innen kristen teologi. Å lese de gamle tekstene på en måte som både gir mening og som formidler Guds vilje, Guds ord i vår tid.
Noor: – Jeg har lest bibelen masse, så vi tenker at alle er fra Gud. Gode tingen er alle fra Allah, fra Gud.
Noor var for få år siden tre år i Canada, der Qadri har sin base som statsborger av landet, og studerte under Qadri. Men grunnet barna sine i Norge, takket han nei til Qadris tilbud om en «direktørstilling» i Minaj i Canada, og reiste tilbake hit.
Flaten: – Det må ha vært veldig ærefullt og flott å kunne jobbe så tett på din øverste leder, Dr. Qadri i Canada.
Flaten videre: – For oss og meg personlig så er det veldig fint at du kom tilbake igjen. Kan du si noe om hvordan du ser din tjeneste, hvordan du nå skal jobbe fremover i forhold til Minhaj-ideologien eller de visjonene som du og Minhaj har? Hva er de viktigste oppgavene de tre til første fem årene?
Noor: – Først og fremst jeg skal være med denne ideologien hele livet. Kanskje jeg skal gjøre min tjeneste i Minhaj i Oslo.
Flaten: – Jeg håper at nå når koronaen har preget veldig mye og fortsatt gjør det, så får vi fortsatt holde sammen Noor og se hva vi kan få gjort videre, du og Minhaj. Er veldig stolt av det samarbeidet og tror at det også kan utvikles videre i årene som kommer.
– Vi har å gjøre masse, sier Noor, mens han ler.
Flaten: – Så tusen takk for en flott samtale og lykke til.
Noor istemmer med et «tusen takk».
Det er så man fristes til å sende blomsterhilsen til dialog prest Flaten for denne unike innsikten i kirkens dialog med islam og imamer i Norge, dialogpresten som også er vinner av Brobyggerprisen, ikke minst grunnet sitt arbeid for islam her til lands.
Revolusjon 
La meg kort oppsummere hva Qadri står for. Qadri og Minhaj står for en revolusjon i kommunistisk forstand, der den politiske ideologien som skal legges over samfunnet er islamsk juss. Farvel til kvinner og minoriteters rettigheter, farvel til ytringsfrihet, velkommen til eksempelvis full tilgang til flerkoneri (Qadri har da også flere koner).
Revolusjonstankegangen demonstrerer han til fulle med jevne mellomrom ved å besøke Pakistan og skape opptøyer og voldelige sammenstøt med ordensmakten i gatene, før han setter seg på flyet tilbake til trygge Canada. Disse «millionmarsjene» som Qadri setter i gang får dramatiske konsekvenser, som at sommeren 2014 måtte militæret (igjen) barrikadere Islamabad for å beskytte demokratiske institusjoner og politikere fra ødeleggelse og voldelige angrep. Selv skulle jeg ha besøk av en venn fra Islamabad denne sommeren. Først i de aller siste timene før avreise fra hovedflyplassen ved nabobyen Rawalpindi, kom beskjeden om at han hadde klart å forsere barrikaden til fots og kapre en drosje på den andre siden.
Qadris politiske parti, Pakistan Awami Tehreek (Pakistans folkebevegelse), vil ytterligere islamisere Pakistan og sette inn Qadri som øverste politiske og åndelige leder. Lederen av Minhaj Ungdom, Awais Ejaz Ahmed, støttet i 2013 Qadris revolusjonære prosjekt fullt ut. På Twitter la Ahmed ut et foto av Qadri, påskrevet denne teksten: «10 million people = Revolution», mens nettopp millioner protesterte i Pakistans gater. Bildet ble ledsaget av Ahmeds egen kommentar i engelsk språkdrakt: «Tid for en revolusjon for å fjerne dem (politikerne) en gang for alle.»
Vi hadde en gang en biskop…
Vi hadde en gang en teolog, dertil en biskop, Per Lønning, som utbasunerte sin forferdelse over Qadri og Minhaj. Lønning fikk to bøker om Qadri og Minhaj fra et Minhajmedlem. En av dem heter Islam and Christianity. Biskop Lønning (1928 – 2016) leste i sin tid denne boken, og ble skrekkslagen. I en kronikk i Aftenposten 19. februar 1998, skrev Lønning:
«Boken (til Qadri) åpner med en lengre introduksjon av forfatteren, hans grunnleggelse av, og hans uavbrutte innsats for Minhaj, og definerer sistnevnte som en organisasjon ’for enhet i den islamske verden, for gjenopprettelse av religionen islams overlegenhet over andre ideologier og for å intensivere den internasjonale kamp for en islamistisk revolusjon’ (s. 19). Særlig roses Qadris utrettelige kamp for dødsstraff over profetens kritikere».
Lønning tok et kraftfullt oppgjør med Qadris bevegelse:
«Professor Qadris bok og hans fotfeste i Norge bekymrer meg dermed ikke så lite. Ikke minst fordi et møte med refererte bok avslører hvor lite det norsk-kulturelle Norge – jeg selv inklusive – har vært, og er, klar over hva som verserer av ideologiske impulser blant landsmenn i vårt eget land, og hvor intenst denne påvirkning stritter imot ikke bare kulturell integrasjon, men selv de mest elementære tilløp til toleranse.»
Lønning stilte seg derfor svært kritisk til vestens dialogprosjekt med figurer som Qadri, som står for «en svært så enøyet erobrerideologi». Lønning etterlyste i avrundingen et ærlig blikk på realiteter:
«Minst av alt vokser det forståelse av å lukke øynene og feie mulige problemer under teppet i en eller annen uforpliktende godviljens navn. Jo åpnere kortene ligger på bordet, desto større er mulighetene på sikt til stede for en gryende forståelse».
Vi hadde trengt en gjenoppstandelse av en helstøpt karakter som biskop Lønning. Tenk å kunne hørt en times samtale mellom Noor og avdøde Lønning? Hypotetisk, selvsagt, men det ville antakelig ha vært en fest med sprakende fyrverkeri attåt.
Dagens sannhet er dog tragisk: Ved å sammenlikne Lønning og Flaten ser man det drakoniske ideologiske forfallet i norsk offentlighet generelt, og i kirken spesielt. Akkurat dette burde være en smertefull tankevekker.