Dronning Elizabeth 2. gikk på jobb 6. februar 1952, der ble hun inntil hun i går kveld sovnet inn.
Hun oppnådde svært stor popularitet. Men hvorfor, hun var svært privat og delte personlig lite eller ingenting. Særlig morsom var hun heller ikke, men stort sett alltid med et lunt smil og en tørrvittig (britisk) replikk på tungen. Hun var den tilstedeværende ærverdige kvinnen i det britiske samfunnet, stort sett alltid med hatt og veske. Hun blandet seg ikke inn i politikken. Så hvorfor denne populariteten, som om hun var alle briters bestemor?
Svaret er kanskje at hun gikk på jobb den 6. februar 1952 (formell kroning i juni 1953) og forble der i 70 år. Britiske statsministre kom og gikk, det samme med amerikanske presidenter, romerske paver, EU kom og ble forlatt, men Elizabeth 2. gikk ingen steder, slik som Poul Høi peker på i sin nekrolog.
Høi fanger opp et sentralt poeng, et poeng, for ikke å si en kvalitet, som vi kan lære mye av.
Dronning Elizabeth representerte en kvalitet vi i det stadig raskere samfunnet synes å ha glemt verdien av, nemlig stabilitet. Denne stabiliteten må ikke forveksles med konstant. Dronningen skjønte at endring er uunngåelig, ja også ønskelig, men endringene måtte være gjenkjennelig, sier Høi, og viser til hva hun sa i 2002-jubileumet:
«Forandring er det eneste konstante. Å kontrollere den blir en større og større utfordring som bestemmer vår fremtid.»
For store forandringer på for kort tid kan føre til ustabilitet, hadde Elizabeth skjønt. Og når du er født i 1926 har en erfart noen forandringer i samfunnet, på godt og vondt. Men der politikerne (og mediene) har latt seg styre av status quo som status quo inntil neste breaking news, fulgte dronningen traust sin oppskrift; de små skritt. Hun var og ble gjenkjennelig.
Ifølge Høi så hun alltid samfunnet som en komplisert og organisk størrelse, ikke på grunn av tilfeldigheter, men som en langsiktig tilblivelse. Samfunnet holdes sammen av synlige og usynlige bånd, og dersom samfunnet endrer seg dramatisk, risikerer båndene og samfunnet å bli revet i stykker.
Selvsagt har også Elizabeth gjort feil, eller kanskje mer riktig: misforstått tiden. Da Diana døde i en bilulykke skjønte ikke dronningen hvor ufattelige populær Diana hadde blitt. Dronningen mente at Dianas familie måtte ta seg av begravelsen, og hun måtte overtales til å heise flagget på halv stang på Buckingham Palace. For å gjøre en lang historie kort; dronningen lot seg overtale og hun innså at folket var sint på henne, men så gjorde hun som hun pleide: gikk tilbake på jobb.
I det «moderne hverdagsliv» er støy viktigere enn produkt, politisk spill viktigere enn politikk, endring bedre enn kontinuitet, og antall «likes» og delinger dømmer kvaliteten på meninger, sier Høi, og vi registreres at det er det motsatte av hva Elizabeth 2. sto for.
Vi kan lære mye av dronning Elizabeth 2s liv, hvis vi vil. Men da må vi stoppe opp og tenke gjennom hva som er de store forandringer som kan føre til ustabilitet. Hva ligger egentlig i «gjenkjennelige endringer» og hvordan kan det bli realpolitikk?
Nei, dronning Elizabeth 2. blandet seg ikke inn i politikken, men hun var det stabile baktroppen som britene kjente trygghet hos.
Hvil i fred.