Det er nå en måned siden skolestart, og siden Utdanningsforbundet tok ut de første lærerne i ungdomsskolene og de videregående skoler i streik. Siden da har stadig flere lærere blitt tatt ut i streik.
Fra tirsdag 13. september er ca 6.600 lærere i streik, og det betyr at flere 10-talls tusen elever ikke får den undervisning de har rett til å motta i de offentlige skoler.
Vi kan alle ha sympati med de streikende lærerne. Det er nok et faktum at de ikke har hatt den samme lønnsutvikling som andre arbeidstakere, især de i privat sektor. Det er nå en gang slik at i bedrifter som går godt er det vesentlig enklere å få gjennomslag for lønnskrav i lokale forhandlinger enn i bedrifter som går dårlig.
På samme måte er det vesentlig enklere å få gjennomslag for lønnskrav der de økonomiske konsekvenser for bedriften ved en streik er så store at lønnskravene fremstår som en bagatell i forhold til tapene ved en nedstengning av driften. Et godt eksempel på det er streiken i smelteindustrien i august. Da streiken truet driften i elektrokjemisk industri, med mulige tap i milliardklassen, tok det ikke mange dagene før partene hadde kommet til enighet.
Hva med offentlig sektor?
De streikende lærerne representert ved Utdanningsforbundet har Kommunenes Sentralforbund (KS) som forhandlingsmotpart. KS er en interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner, men har selv ingen penger å tilby. Lærerne er nemlig ansatt i de enkelte kommuner eller fylkeskommuner. Og der er økonomien veldig varierende. De har sine budsjetter å forholde seg til, fastsatt av formannskap og kommunestyrer. Hvis noen skal få mer går det utover andre tjenester kommunen er forplikt til å gi innbyggerne. Alternativt kan man selvsagt stenge en svømmehall eller to.
Det eneste disse har felles er at de tjener på streiken, fordi lønnsutbetalingen til de streikende stanses fra dag 1. Fra samme dag er det Utdanningsforbundet som overtar lønnsutbetalingene for de som er tatt ut i streik. Og der må vi anta at streikekassen er ganske så velfylt.
Og hva med opplæringsplikten?
Alle er enige om at lærerstreiken er «lovlig». Streik er et lovlig virkemiddel for de ansatte i tarifforhandlinger, på samme måte som lockout er et lovlig virkemiddel for arbeidsgiversiden.
Men i skolene støter man på en annen rettighet – opplæringsplikten. Foreldrene har plikt til å sørge for barnas utdanning til og med ungdomsskolen, og kommunene og fylkeskommunene har plikt til å sørge for at det finnes utdanningstilbud for dem. Og følger ikke foreldrene opp dette, kan de i ytterste konsekvens straffes for ikke å sørge for barnas opplæring.
Resurssterke foreldre kan velge hjemmeundervisning, det er helt greit så lenge den er forsvarlig og i samsvar med det pensum elevene er pålagt å bli undervist i. Men foreldre kan ikke pålegges å iverksette hjemmeundervisning fordi lærerne streiker.
Skolen som fristed
For mange elever er skolen det eneste fristed de har. Det er her de får venner, og det er her de får den utdannelsen som er helt nødvendig for å lykkes senere i livet.
Dessuten: for barn fra fremmedkulturelle familier er det her de får kunnskap om og blir integrert i norsk kultur. Og det er på skolene det er lærere og helsesøstre som kan slå alarm dersom det er mistanke om at ikke alt er som det skal hjemme hos eleven.
Men dette er ikke grunn nok for regjeringen til å beslutte tvungen lønnsnemnd. Da må det være fare for liv og helse, eller for samfunnssikkerheten. Derfor skal det ikke mye til før streik i helsevesenet ender med tvungen lønnsnemnd. Slik er det ikke i skolevesenet. Her er det bare elevene og foreldrene som rammes. Arbeidsgiveren kommer ut i pluss.
Derfor er lærerstreiken meningsløs.
Hvordan løser vi dette?
Også ansatte i offentlig sektor har rett til å bedrive lønnskamp. Men så lenge arbeidsgiverne ikke taper på streiken vil en streik alltid være kontraproduktiv. Da må vi finne andre løsninger dersom det oppstår en lønnstvist.
Den mest nærliggende løsningen er å erkjenne at streik i offentlig sektor er meningsløst, og erstatte det med umiddelbar tvungen megling hos Riksmegleren. Hvis partene ikke blir enige, må tvisten løses av Rikslønnsnemnda. Men dette krever lovendring. Det sitter nok langt inne hos våre folkevalgte, især de på venstresiden, å avvikle streikeretten for offentlige ansatte. Dessuten vil fagforeningene selvsagt protestere. Hvis de mister anledningen til å bedrive lønnskamp vil mye av deres eksistensberettigelse bortfalle.
Så denne streiken synes endeløs. Så lenge det er noe på konto i Utdanningsforbundets streikekasse, og arbeidsgiver tjener på å la streiken vedvare, så får elevene greie seg uten skolegang.
Elever med foreldre som sørger for at barna får hjemmeundervisning kan nok greie seg gjennom dette. Verre er det for de vanskeligstilte elevene, der foreldrene hverken kan eller vil bidra. Disse rammes hardt.
Vil vi at det skal være slik? Selvsagt ikke. Hvorfor lar vi det da skje?