Hun kaller seg poet, storyteller og menneskerettighetsaktivist, sistnevnte ganske så absurd i disse dager der kvinner i Iran mister livet i sin kamp for å slippe å bruke det plagget, hijab, som Khadra Omar flagger intenst og kjærlig. Det er på nettmagasinet Kult hun intervjues av en svensk journalist som heller ikke ser ut til å kunne få nok romantisering av hijab, identitet knyttet til en annen kultur enn den man er vokst opp i, og islam som et totalt levesett.
Som Julie Dahle kommenterte hijabromantiseringen og kampen på død og liv i Irans gater i disse dager:
Selv de kvinnene som iherdig hevder at hijaben er et selvvalgt symbol på deres frihet til å velge, vil jo stå frie til å vise sin solidaritet og kaste den. Hvor mange av dem som tar til gatene i solidaritet med Masha Amini og brenner undertrykkelsens symbol, støttet av Norges påstått ikke-undertrykkende muslimske menn, kan vi bare vente og se.
Men la det ikke være tvil: Alle som tar hijaben i forsvar bør i anstendighetens navn se til Iran nå.
Trygg i hijab, ikke trygg i Sverige
Faksimile Kult
Khadra Omar ser definitivt ikke til Iran. Hun solidariserer seg med de samme kreftene som demonstranter i Irans gater kjemper mot med livet som innsats for å vinne den friheten Omar frivillig har gitt fra seg. Og den friheten begynte hun selv å gi fra seg som barn i Sverige. Det hele skal handle om den ulykkelige identiteten. Hun fant nemlig ikke en trygg identitet i det hvite, ikke-muslimske Sverige, tross alle gettoene der som langt på vei ga henne muligheten til å leve i «Mogadishu».
Hun vokste opp i Malmø, og det var der karrieren til hijabisten startet.
– Jeg var kanskje elleve år da jeg leste høyt for første gang. En av de første gangene var på Somali Culture Festival på i Malmø. Da leste jeg ikke en av mine egne tekster, men jeg siterte andre dikteres dikt. Det var en kulturell begivenhet for voksne, og jeg var så nervøs at jeg trodde jeg skulle besvime. Men den beste følelsen er etterpå – og det ga meg lyst til å fortsette med det.
Derfra gikk veien videre til engasjement i boksirkler for barn (ikke hvite svenske barn, må vite), og såkalte «hijablabb», der barn lærte å sy hijaber. Sistnevnte var i regi av Redd Barna (sic). Så til den ulykkelige identiteten til barnet som ble født i Sverige av somaliske foreldre. Hennes folk er ikke svenskene – mildt sagt:
Det er viktig for meg å representere folket mitt og hvor jeg kommer fra. Vi lever i en tid hvor folk som ser ut som meg er uglesett. Vi er multitaskere. Vi er poeter. Vi er skapere. Vi er selvstendig næringsdrivende. Vi er lærere. Vi er overalt. Jeg vil vise unge jenter som ligner på meg at jeg kan også, at de kan også, og at de ikke skal høre på hva media sier om hva de kan eller ikke kan gjøre.
«Rasisme» overalt
Jeg som trodde nettopp det var slik i Norge og Sverige, egalitære stater som vi er: Alle får beskjed om at de kan nå så langt som de selv vil, endog innta Stortinget og bli president, eller å sette seg i statsrådsstolen. Men det var dette med å trekke det evinnelige, seige offerkortet om at storsamfunnet er en undertrykkende belastning, og det til tross for at det samme storsamfunnet tvert om legger til rette for kvotering inn i kommunale og statlige jobber for «hennes folk».
Khadra forteller at hun i Sverige møter rasisme og fordommer «hele tiden» og «overalt». (Rekk opp hånden den som tror dette.) Intervjueren har åpenbart en mikrofon der knappen for kritiske spørsmål er fjernet. Den etnisk hvite journalisten snakker nemlig selv om dette «konstante rasismepresset», og bygger dermed aktivt opp om Sverige som et gjennomgripende rasistisk land.
Khadra snakker inngående om sin kjærlighet for Somalia. Hun forteller om hvordan hun har begynt å bevege seg mot kulturen som er hennes, men som hun ikke har hatt et direkte møte med ettersom hun vokste opp i Sverige, altså har hun øyensynlig ikke vært i Somalia. Hun utbroderer om hvordan moderlandet Somalia har begynt å fascinere henne; dets folk, historie, poesi, vekket et nytt ønske om oppdagelse og kjærlighet hos henne.
– Jeg har begynt å utforske det ved å skrive kjærlighetstekster til fedrelandet mitt, der jeg fantaserer om hvordan det føles når solen kjærtegner ryggen min, å gå på strendene, trekke opp sanden og beundre hvert sandkorn, lage mat mat, for å bli kjent med folket. Gå tilbake til røttene mine ved å lytte til somaliske dikt. Somalia kalles poetenes nasjon av en grunn – og jeg prøver å utforske det nå.
Khadra deler identitet med mørkhudede muslimsk jenter, forteller hun. Det er der engasjementet ligger. Khadra var frustrert over «mangelen på representasjon» i Sverige. Hun følte ikke at hun kunne identifisere seg med hvite mennesker i like stor grad. Hun startet podcasten sin som en del av et forsøk på å skape plattformer for, og inspirere, mennesker som lignet henne. Altså ren identitetsideologi, der.
Khadra beskriver hvor vanskelig barndommen hennes var fordi et flertall av barna ikke så ut som henne. Hun kunne derfor ikke føle fellesskap med dem. Et av hennes beste minner var en periode da hun gikk på en islamsk friskole.
Under videregående ble Khadras islamske tro stilt spørsmål ved av lærere og elever. Det inspirerte henne til å lære mer om islam. Jo mer hun lærte om islam, jo sterkere ble hun. Hun «landet i seg selv». Hennes budskap til andre jenter, som er som henne, er å «sette sin lit til Allah», og til tross for vanskelighetene de møter i Sverige, kjempe for å nå sine mål.
Ingen støtte til iranske kvinner
I en debattartikkel i Göteborgs-Posten (2/8 2021) argumenterer Khadra mot forslag om å forby slør:
Det er ikke hijab (som hun omtaler som «sløret», red.) som ikke hører hjemme i samfunnet vårt. Det er bigotteriet og intoleransen overfor andres livssyn som ikke hører hjemme i vårt samfunn.
[…]
La oss kalle slørforbudet for det det er, det er et forbud som undertrykker og diskriminerer muslimske kvinner og brukes som et verktøy for å redusere selvtillit til tilslørte muslimske kvinner.
Et hijabforbud for barn vil altså redusere selvtilliten til muslimske barn. Mon tro om det ikke er det motsatte som skjer: De likestilles med sine jente-omgivelser.
På plattformen Tiktok, hvor hun kaller seg Khadra Carte, ser man et klipp der hun beskriver på svensk sin sterke kjærlighet og lengsel etter moderlandet Somalia. Mens i en rekke andre klipp ser det ut til at Khadra nå har flyttet til Kairo i Egypt, hvor hun studerer koranen og arabisk. Hun kaller møtet for «mindblowing». Endelig var hun i det som føles som hjemme: å leve i et muslimsk land der hun hører bønn fem ganger om dagen og føler ekte fellesskap. «Hvorfor har jeg ikke flyttet til et muslimsk land tidligere?» spør hun seg selv, forteller hun.
Hun takker Allah for muligheten hun fikk til å forlate Sverige og flytte til Egypt. For første gang i livet føler hun at hun hører til.
I kommentarene på Tiktok beskriver mange unge mennesker, muslimer, sitt ønske om å emigrere fra det ikke-islamske Sverige og spør Khadra om råd.
Med en slik usvensk tilnærming til livet og nær sagt forakt for landet som ga henne alt av muligheter, bør man kanskje ønske Khadra lykke til med som kanskje blir hennes nye hjemland. Spørsmålet er om flere og flere vil velge som henne for å kunne leve i og omgitt av islam døgnet rundt. Et av de store spørsmålene er hvem som betaler for oppholdet og studiene – for det er neppe verken Khadra eller foreldrene. Kanskje det er den svenske lånekassen?
En tydeligere kulturkollisjon enn den Khadra viser, er ikke daglig kost å se svart på hvitt. Den sier alt om hvor «vellykket» ideen om å la folk vandre inn fra mislykkede islamske stater.
Den sier alt om hvorfor tilbakevandring burde står høyt på den politiske prioriteringslisten.