Jeg har lest boken til Abida Raja, Frihetens øyeblikk, som ble sluppet i går. Personlig var det smertefull lesing. Smertefullt av politiske årsaker. For det er ikke ett eneste tema i boken som ikke har blitt løftet frem gjennom de siste 30 årene. Enten det er vold mot barn i familier som lever i æreskulturen (oppdragervold), ufrihet for særlig jentene i oppveksten (frihetsberøvelse i det daglige livet, som at Abida i oppveksten kun forholdt seg til nærmiljøet i Iladalen og aldri en gang hadde vært på Karl Johan, noen hundre meter i luftlinje fra sitt hjem), trusler fra familien om å bli drept, dumping i foreldrenes hjemland og derav en avbrutt og aldri fullført skolegang, tvangsekteskap i ung alder (18 år), et iskaldt ekteskap preget av vold og voldtekter fra første stund, den ekstreme tvangen om å holde ut i det ulykkelig og voldelige ekteskapet, angsten for å bryte ut grunnet utstøtelse fra både storfamilie og eget miljø; alt dette er tema som førte til opprettelsen av HRS for 22 år siden.
I arkivet vårt hvisker hundrevis av stemmer, langt de fleste anonyme, om disse uhyggelige, disse hjerteløse forholdene.
Høy troverdighet
Jeg tror det som gjorde størst inntrykk på meg da jeg leste Abidas bok, glitrende ført i pennen av VGs journalist Håkon F. Høydal, er at Abida endog blottstiller at også hun ble en voldutøver overfor egne barn. Jenta som levde med en ekstremt voldelig far, deretter en vel så voldelig ektemann, viderefører volden til sine sønner og døtre. Til tross for at hun elsker dem. Det er fortvilelsen over eget liv, det kuede livet, den dype avmakten, den daglige redselen, som får også henne til å slå. Akkurat som at også hennes mor slo Abida i oppveksten. At Abida åpent forteller dette, løfter bokens troverdighet til høyest mulige nivå. At hun blottstiller dette kapitlet i sitt mistrøstige liv, får meg til å tro på hver eneste side i boken. Det samme gjelder at hun og ektemannen påla barna (tredjegenerasjon og derav norske i SSBs statistikker) den samme frihetsberøvelsen som Abida selv hadde vokst opp med. Og de ble som henne sendt på koranskole i Oslo.
Det er «små detaljer» som ytterligere forsterker troverdigheten, som at først når eldste datter Maria har blitt medisinstudent klarer Abida å si til henne at hun er glad i henne, og deretter sende en tekstmelding med at hun elsker henne. Abida var ikke et elsket barn. Hun var ikke vant til å få en eneste klem eller høre gode, varme ord fra sine foreldre. Også dette videreførte hun til sine egne barn i deres oppvekst. Som voksen måtte hun derfor også ha profesjonell hjelp til å lære om barns følelser, hvordan trøste dem når de gråt.
Kun seks år gammel sendes Abida til Pakistan og besteforeldrene i en landsby i Punjab. Der etterlates hun alene i storfamilien, uten både mor, far og søsken. Hun «gråt … hver dag». I hele sju år holdes hun der, til hun sendes tilbake 13 år gammel og uten det norske språket. Også i Norge gråt hun hver dag i ensomhet. Som vi tidligere så mange ganger har skrevet, er dumping det beste anti-integreringsverktøyet foreldre har i skuffen. Og dette kan foreldre den dag i dag fortsatt gjøre – uten risiko for innblanding fra myndighetenes side. Stortinget klarer ikke hjelpe disse barna, tross bred dokumentasjon på grufulle, hjerteløse forholdene, endog på koraninternatskoler i land som Pakistan og Somalia. Totalt vergeløse barn har blitt ofret på det politisk kulturrelativistiske alteret. Det er jo «kjekt» å lære om foreldrenes kultur og opprinnelsesland, ikke sant?
Kjærligheten som ble revet fra henne
«Hele barndommen hadde Abida kjent seg alene. Hun hadde higet etter varme og nærhet», forteller Høydahl, og det var nettopp varme og nærhet Abida møtte hos en ung mann i en kiosk i Oslo. Aziz er sjiamuslim, Abida sunnimuslim, en nærmest umulig kjærlighetskombinasjon verden over, så også i Norge. Men «Aziz gjorde henne godt»:
Jeg trenger bare deg. Med vår kjærlighet kan jeg leve i skogen, uten strøm, uten vann, uten noe, sa hun til ham.
For første gang kjente Abida på kjærlighet. Den var gjensidig. Men den ble avslørt av en betrodd kvinne i familien hennes. Abida rømte, og fikk beskjed av broren Abid Raja om ikke å komme hjem igjen: «Du må ikke komme hjem, for han (faren) snakker om å drepe deg, han sier at jeg og Tadeen (eldstebroren) skal gjøre det», sa Abid.
Like etter dette ble kjærligheten raskt tatt fra henne. Igjen bar det til Pakistan, 18 år gammel. Nå skulle familiens ære reddes. Fotografier med kandidater ble presentert henne, andre viste seg frem i sine hjem. Abida visste hun ikke hadde et reelt valg, for hun kunne ikke avvise dem alle. Hun valgte han med utdannelse fra universitet, broren til sin svigerinne, for: «kanskje de som har tatt utdanning ikke slår», tenkte hun. Og hun tenkte at ved å inngå ekteskapet skulle hun bli fri fra foreldrene, skulle få friheten hun aldri hadde hatt. Akkurat den har vi i HRS hørt utallige ganger.
Voldtektene begynte umiddelbart i ekteskapet. Og alle i det lille, lydhøre huset visste hva som foregikk. Ingen sa noe. Det er dette som er normalen i et land som Pakistan og også i de pakistanske ekteskapene her. Kjærlighet og vennskap ektefeller imellom er unntakene. Som en kvinne i familien hennes i Pakistan sier det i boken: «Slik er det for oss kvinner. Se på moren din, se på oss. Du er ikke den eneste kvinnen som har det slik», sa de til 18-åringen.
Abida ville ikke ha ektemannen Karan med til Norge. Det ordnet familien enkelt. «Du kommer ikke hjem til Oslo igjen uten Karan.» Det interessante her er også at på dette tidspunktet er broren Abid Raja i landsbyen og ender i slåsskamp med Karan fordi han utøver vold mot Abida. Familien var altså orientert fra første stund om volden hun ble utsatt for.
Holdt bevisst tilbake informasjon
Hjemme i Norge med ektemannen prøvde desperate Abida å ta livet sitt flere ganger. Hun så ingen vei ut av ekteskapets klør.
Samme måned som Abida 19 år gammel føder sitt første barn Maria, i november 1992, publiserte Dagbladet artikkelen «Sima flyktet fra tvangsekteskap», en seks siders artikkel som vakte nasjonal oppmerksomhet og førte til at loven mot tvangsekteskap (fjernet samme år) ble gjenninnført (1995). Historien til Sima hadde mange av de samme ingrediensene som Abidas historie. Norske myndigheter den gang trodde tvangsekteskap tilhørte fortidens Norge. Derfor hadde de skrotet den gamle loven. Myndighetene var ikke informert om de nye jentene og kvinnene og den innvandrede arrangerte ekteskapskulturen. Det var ikke minst de statstøttede Mirasenteret og Antirasistisk senter som bevisst hadde holdt tilbake informasjonen om de pågående tvangsekteskapene den gang.
Og det er nettopp her – dette sviket – som boken om Abida gang etter gang bekrefter: Hvordan norske myndigheter hele tiden gjennom årene har satt seg i en posisjon der de ikke har hatt kunnskapsbaserte systemer for å hjelpe de unge kvinnene, og etterhvert mødrene, ut av deres fengsler. For Abidas del sviktet ikke bare barnevernet, politiet og andre instanser de nødskrikene som kom fra henne og barna, men hun sviktet også selv fordi hun fryktet nettopp å bli fratatt barna, og hun fryktet utstøtelsen i mørket fra storfamilien. Derfor skjulte hun aktivt den fulle sannheten om de uverdige forholdene hun og barna levde under i Norge. Også skammen over egen livssituasjon stoppet henne. Hun var utad den perfekte moren og hustruen: fasade og økonomi var glattpolert. «Dessuten, hvordan skulle hun vel klare seg alene? Hun kjente tre landsbyer: Mori Sharif, Saaria og Iladalen. Norge kjente hun ikke.»
Høydal har snakket med en rekke andre kilder for å lime sammen ikke bare den personlige historien til Abida, men han har også gått til offentlige kilder som politiet. Det er særlig én konstatering fra politihold som vi i HRS kjenner godt igjen: «Hun (politibetjent) hadde tidligere etterforsket overgrep mot barn, men handlingene som visse kvinner ble utsatt for i tvangsekteskap, var utenfor etterforskernes begrepsapparat.» Ikke minst handler mangel på begreper om den ydmykende seksualiserte volden, noe en annen norskfødt kvinne med pakistanske foreldre har fortalt åpent om gjennom over 20 år, Jeanette, tilknyttet HRS.
Abida må ha en viljestyrke uten sidestykke. At hun klarte å rive seg løs etter over 40 års fornedrelse, utestengt fra det norske samfunnet, er en personlig bragd som vitner om karakterstyrke. Boken er et anklageskrift mot alle som gjennom årene har sviktet unge jenter og kvinner som henne, boken er ikke en vendetta mot egen familie.
Forfatteren Høydal har prøvd å komme i kontakt med sentrale personer omtalt i boken, som ektemannen Karan (han dro for øvrig til Pakistan for å gifte seg på nytt før han var skilt fra Abida). Foruten broren Abid og et par av de eldste barna hennes, er det ingen som har villet stille opp. Det er forståelig, for de vet hva de har gjort for å holde Abida fast i æreskulturens voldelige åk gjennom nesten et halvt århundre.
«Efter sannhetens øyeblikk kommer frihetens øyeblikk», skrev Jens Bjørneboe, som inspirerte tittelen på boken om Abida. Et mer treffende valg kunne knapt vært gjort.
For: størst av alt er friheten.
HRS ønsker Abida velkommen til Norge – endelig – og du skal vite at du har millioner av nordmenns fulle støtte i ditt nytt liv.
Foto: Agnete Brun/J.M. Stenersens Forlag