Det er ikke så ofte man leser danske nyheter i en av Frankrikes største aviser, men nyheten om full ukes aktivitetsplikt for innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet har vekket interesse i det søreuropeiske landet. Le Figaros politiske journalist skriver at den danske innvandrings- og integreringspolitikken er inspirerende for andre europeiske land.
Feilslått politikk
Le Figaro merker seg at det er dansk venstreside i politikken som har vært ledende i å føre en streng innvandringspolitikk. Avisen påpeker at de «danske sosialdemokratene i flere år har ført en politikk for drastisk reduksjon av migrasjonsstrømmen – inntil det punkt at statsminister Mette Frederiksen oftere og oftere sammenlignes med sin ungarske kollega Viktor Orban.»
Det skandinaviske landet mener at det handler om opprettholdelse av velferdsstaten: Mens danskene tidligere var tilhengere av en veldig generøs sosial modell, frykter de at åpne grenser for asylsøkere fører gir urimelige følger. Mer enn noe annet frykter danskene at importert massearbeidsledighet vil påføre velferdsstaten uopprettelige skader.
Le Figaro forklarer den politiske tankegangen bak de danske sosialdemokratenes strenge integreringspolitikk ved å vise til statsminister Mette Fredriksens utspill:
– I mange år har vi gjort folk en bjørnetjeneste ved å ikke stille krav til dem. Vi ønsker å innføre en arbeidslogikk der folk har en plikt til å bidra og være nyttige, og hvis de ikke finner en vanlig jobb, må de jobbe for stønaden, sier statsminister Mette Frederiksen.
Så er da også Fredriksens tiltaksforslag svært realitetsorienterte, og ikke minst reelt integrerende. Stiller man krav til folk, gjør de gjerne mer. Som gammel terapeut fristes jeg til å påpeke at danskenes tilnærming til passive stønadsmottakere i realiteten er langt mer omsorgsfull enn kravløs almissepolitikk. Det er ganske enkelt slik i politikken som i livet forøvrig; Folk er den du tillater dem å være. Tillater du folk å utnytte et økonomisk system, så gjør de det. Det er grunnleggende normalpsykologi. At slike «enkle» løsninger samtidig motarbeider både mottakernes selvfølelse og integrering, synes ikke å ha falt norske politikere inn, men danskene ser altså ut til å ha forstått dette – og de har politisk flertall for å gjøre noe med det.
I sitt prosjekt «Danmark kan gjøre mer», bemerker regjeringen som har vært på plass siden juni 2019 at seks av ti kvinner fra Maghreb, Tyrkia og Midtøsten står utenfor det danske arbeidsmarkedet. Dette selv om landet av mange observatører beskrives som i en situasjon med mangel på arbeidskraft – et argument som dessuten ofte brukes av tilhengere av en mer åpen migrasjonspolitikk.
Ambisjonen er derfor i første omgang å integrere 20.000 mennesker ved å oppmuntre dem til å finne jobb via kommunene. «Det kan være en jobb på stranden med å plukke opp sigarettsneiper eller plast (…) eller at de hjelper til med å løse ulike oppgaver i en bedrift,» sa arbeidsminister Peter Hummelgaard. «Det viktigste for oss er at folk forlater hjemmene sine», enten de er nyankomne eller har vært mottakere av godtgjørelser i lang tid, insisterte han, skriver Le Figaro.
Det kan synes underlig at det framholdes som et paradoks at et land med stor arbeidsledighet samtidig har en nullvisjon for innvandring, men logikken er klokkeklar: Det finnes mange arbeidsoppgaver som kan utføres av innvandrere som allerede befinner seg i Danmark.
Dansk innvandringsbekymring
Mens den forrige valgkampen i Danmark var preget av klimafokus, er igjen innvandrings- og integreringsspørsmål det den jevne danske er opptatt av, fastslår Le Figaro. Og det kan de ha rett i, for med et betydelig fall i asylsøknader og et europeisk konsensus om strengere innvandringspolitikk, er det logisk at velgerne en periode fokuserer på noe helt annet enn migrasjonsspørsmål. Effektene av masseinnvandring har derimot ikke forsvunnet verken i Norge eller Danmark, og innvandringen foregår likevel i form av stadig flere familiegjenforeninger, og de negative samfunnseffektene gjør seg tydelige i form av økt utenforskap og økt kriminalitet i ethvert europeisk land som har åpnet dørene for Mena-migranter. Danskene har vært tydelige på at de ikke ønsker asylsøkere på dansk jord som følge av dette.
Mette Frederiksen satte tidligere i år et mål om null asylsøknader, selv om antall asylsøknader allerede har falt til et svært lavt nivå – 851 mellom 1. januar og 31. juli. Og i juni kunngjorde statsministeren at disse søknadene nå vil bli behandlet i et tredjeland, utenfor Europa, i bytte mot økonomisk bistand utbetalt til disse landene. Dette tiltaket var hittil det første i Europa. Blant landene som myndighetene kontaktet for dette formålet var Egypt, Tunisia og Rwanda.
Le Figaro peker på at Danmark tross alt har lavere andel ikke-vestlige innvandrere enn Frankrike, og mellom linjene kan man lese at journalist Paul Sugy har et horn i siden til franske politikere som mangler oversikt.
Ifølge det danske statistiske sentralbyrå, som i motsetning til i Frankrike er mer vant til å identifisere opprinnelsen til den nasjonale befolkningen, er 11 prosent av Danmarks 5,8 millioner innbyggere utlendinger, inkludert 58 prosent med opprinnelse i et land klassifisert av København som «ikke-vestlige». Dette er fortsatt mye lavere enn de andre skandinaviske landene (19,5 prosent av Sveriges befolkning er innvandrere, ifølge OECD).
Nasjonal bevissthet
Le Figaro skriver at danskene har klart å gjenopplive en form for nasjonal bevissthet i etterkant av migrasjonsstrømmen, og beskriver et skifte fra naiv beskyttelsesvilje for flyktninger over til en bevissthet om de negative konsekvensene av innvandring. Det er evnen til å se utviklingen og viljen til å stille krav til innvandrerbefolkningen som er unik i europeisk målestokk, fastslår den franske avisen. Ikke at det har gått fra velvillig velkomst av tusener til innvandringsmotstand over natten, men at danskene har vært tydeligere i å registrere hvordan innvandrerne havner i en negativ spiral når de bosettes i landet.
Le Figro viser til Silvia Adamo, som har forsket på dansk innvandringspolitikk:
Debatten om integrering av utlendinger i Danmark skjøt fart fra 1990-tallet, da en rekke kommisjoner etter et regjeringsskifte i 1993 avdekket at utlendinger var en spesielt utsatt gruppe. Forskningsresultatene indikerte at arbeidsledighet og lav utdanning var mer vanlig blant utlendinger enn blant dansker. Utlendinger levde isolert i marginaliserte grupper og nabolag, atskilt fra resten av det danske samfunnet, og etnisitet begynte å bli en barriere mellom utlendinger og danske statsborgere.
Det er denne barrieren de danske sosialdemokratene vil til livs når de vil ha sosialhjelpsmottakerne ut i aktivitet. Danmark og Mette Fredriksen har allerede gått i bresjen for en rekke tiltak for å motvirke ghettoifisering, og aktivitetsplikten er ment å tvinge passive stønadsmottakere ut av egne stuer og inn i det danske samfunnet som aktive deltakere. Logikken er åpenbar; ingen integreres av å sitte hjemme.
Le Figaro mener at dansk nullvisjon for asylsøkere bør og kan inspirere EU, og framholder Danmark som et foregangsland.
Måten danskene strammer skruen i migrasjonspolitikken vil kunne etterlignes andre steder i Europa. Nå ser det ut til at unionens utenrikspolitikk nærmer seg danske beslutninger: Avtalen som ble inngått med Erdogan slik at migranter ved portene til Europa holdes i Tyrkia og ikke krysser grensen er en illustrasjon på dette. Italia har startet forhandlinger i denne retningen med Tunisia.
Hvor er den norske regjeringen?
Man kan med rette undre seg over hvorvidt regjeringen Støre putter fingrene i ørene når representanter for deres søsterparti i Danmark snakker åpent om realpolitiske grep i innvandrings- og integreringspolitikken.
Det er ikke mer enn to dager siden regjeringens justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) gikk ut med en fullstendig utdatert plan for å få bukt med innvandrervolden som herjer hovedstaden spesielt og andre innvandrertette områder generelt.
– Kampen mot de kriminelle miljøene må skje langs flere spor. Forebygging er helt avgjørende, og da er mange aktører viktige. Vi er avhengig av at familie, skole, barnevern, Nav, frivillige organisasjoner og politi jobber for å løse utfordringene sammen, sa justisministeren i en kommentar til NTB.
Den Ap-ledede norske regjeringen ser ikke ut til å ha forstått forskjellen mellom forebygging og belønning av utenforskap. Mens danskene stiller krav til aktiv samfunnsdeltakelse, fortsetter regjeringen Støre å foreslå allerede forsøkte og feilslåtte tiltak som i realiteten må oppleves som belønning for manglende integreringsinnsats. Vi belyste denne uken hvordan belønningen ser ut for flere hundre av de uintegrerte tidligere denne uken, i saken Innvandrere på sosialstønad får hjelp til å kjøpe egne hus – et urettferdig system med alvorlige incentiver.
Prosjektet «Barna først» fra Husbanken gjør at «vanskeligstilte barnefamilier med lav inntekt kan kjøpe egen bolig, selv om de i utgangspunktet ikke oppfyller kravene til betjeningsevne ved ordinære startlån». Mer enn 80 prosent av dem som får eie egen bolig er innvandrere, hvorav mange lever utelukkende av stønader. Ikke bare er prosjektet grovt urettferdig mot barnefamilier som generelt strever med å komme seg inn på boligmarkedet. Det er skreddersydd for å opprettholde strukturene som holder innvandrere i selvvalgt utenforskap.
Følger ikke Støre-regjeringen med i timen? Skal de bare fortsette den uansvarlige migrasjonspolitikken som går på helsa løs både på individ- og samfunnsnivå?