Slik innleder Geir Svardal, journalist i Adresseavisens helgemagasin Ukeadressa, forordet i en dypt gripende bok han har skrevet og som nylig er gitt ut på Aschehougs forlag med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og Stiftelsen Fritt Ord. Boken omhandler det jødiske samfunnet i Trondheim før og under krigen generelt, og familien Klein spesielt.
Geir Svardal sier til HRS at det er lenge siden han ble oppmerksom på hva som skjedde med ungjenta Cissi Klein og hennes familie, og han forstod at her lå det en historie som var underkommunisert og som burde fortelles. Han startet arbeidet for flere år siden, men hadde et lengre opphold for å arbeide med andre prosjekter før ha tok tak i det igjen.
At dette har tatt tid, er det lett å forstå. Geir Svardal har snakket med de tidsvitnene han har fått tak i og som fremdeles levde, og fått dem til å fortelle det de husket fra denne tiden. Det tidsvitnene har fortalt, og det han har fått tak i gjennom arkiver og åpne kilder, har han satt sammen til en levende historie om familien Kleins skjebne. Etterhvert har alle tidsvitnene – unntatt én – falt fra, så det var nå historien måtte fortelles for å unngå at glemselens slør blir trukket over Cissi Klein, som av mange blir kalt Trondheims Anne Frank.
Vi følger Wulf Klein fra han rømmer fra pogromer i Litauen og ender opp som handelsmann i Norge. Først omreisende til fots i Nord-Norge med varelageret på ryggen, til han ender som relativt suksessfull innehaver av Sæpemagasinet på hjørnet av Munkegata og Thomas Angells gate i Trondheim. Etterhvert gifter han seg med sin Milla, og de får barna Abraham og Cissi. Butikken gikk så bra at familien Klein kunne flytte inn i det som må ha vært en svært så standsmessig leilighet på 130 m2 på Museumsplass.
9. april 1940
Den 9. april 1940 endret alt seg, især for det jødiske samfunn i Trondheim, og selvsagt i landet forøvrig. Alle som hadde minst én av besteforeldrene av jødisk avstamming hadde allerede blitt registrert hos politiet, slik at det var lett å få samlet dem inn og sendt dem avgårde med toget til Oslo og fangeskipet Donau, da dette ble besluttet av de tyske okkupasjonsmaktene. Det lokale politiet synes ikke å hatt noen betenkeligheter mot å gjøre denne jobben. Heller ikke med å beslaglegge all jødisk eiendom i Trondheim.
Antisemittismen må ha vært svært utbredt den gangen. Alle som fulgte litt med visste hva som skjedde. Men svært få sa eller gjorde noe. Norsk politi var villige medhjelpere. Heller ikke da det kom oppslag i butikker som var konfiskert fra jøder der det ble opplyst at forretningen nå var under «arisk ledelse».
Arrestasjonen
Det var som om setningen borte fra døren hadde lammet klasseforstander Randi Skorge Reppe…
«Vi er kommet for å hente Cissi Klein».
Elevene syntes at den myndige læreren så helt fortapt ut der hun satt oppe ved kateteret.
«Beklager fru Reppe», sa den minste av de to politimennene og så riktig brydd ut. Kollegaen, derimot, hadde forlengst fanget blikket til Cissi og gjentok med hard stemme:
«Du må bli med oss».
Hun nikket bare med hodet, og sa med en stemme som knapt bar de få meterene ned til plassen hennes.
«Du kan få gå, Cissi.»
Like før hun nådde frem til de to politimennene som ventet ved døren, snudde Cissi seg mot klassevenninnene og vinket stumt til dem.
Hun ble bragt hjem til leiligheten der resten av familien ventet. Senere samme dag ble de norske jødene i Trondheim samlet opp i busser for å bli kjørt til jernbanestasjonen og deretter sendt med tog til Oslo. På vei inn i bussen hvisket Cissi med sammenbitt munn til sin venninne Rut Nervik, som hadde sett hva som skjedde, og håpet å få snakke med Cissi :
«Ingen skal få se at jeg gråter.»
Slutten
Familien Klein kunne selvsagt ha flyktet til Sverige, men de trodde at bare krigen gikk over ville alt bli som før igjen. Som Cissi Klein hadde sagt til en venninne – de setter da ikke barn i fengsel?
Men det gjorde de. Toget med jødene fra Trondheim ble forsinket og de rakk ikke Donau. De ble derfor sendt til Bredtveit fengsel i Oslo hvor de måtte tilbringe vinteren 1942. I mars 1943 ble de sendt med fangeskipet Gotenland til Stettin i Polen, og deretter med tog til Auschwitz.
Der stoppet reisen for Wulf, Abraham og Cissi Klein. Hun ble bare 13 år.
Cissis mor, Milla Klein, overlevde – hun var innlagt på Ullevål sykehus og ble holdt skjult av noen leger der og senere hjulpet over til Sverige. Etter krigen kom hun tilbake til Trondheim, men valgte etter noen år å emigrere til Israel der hun giftet seg på nytt med en enkemann som også satt igjen alene. Hun døde i 1993 og er begravet i Jerusalem.
Cissi var ikke den eneste
Ifølge HL-senteret ble 766 norske jøder drept eller omkom som følge av nazistenes utryddelsespolitikk. Cissi Klein var bare én av mange barn og unge som led samme skjebne. Det kan derfor føles litt urettferdig mot alle de andre at Cissi Klein blir fremholdt som en Trondheims Anne Frank.
Cissi skrev aldri noen dagbok, men etterlot seg likevel mange spor som Geir Svardal møysommelig har samlet sammen mens dette enda var mulig. Resultatet har blitt et minnesmerke, ikke bare over Cissi Klein, men over de mange norske jøder som led samme skjebne som Cissi.
Men Trondheim har fått enda et minnesmerke. I Museumsparken i midtbyen i Trondheim, utenfor huset der hun bodde, på samme plass og på den samme benken der hun alltid pleide å sitte, der sitter fremdeles Cissi Klein. Denne gang i bronse.
Statuen og området rundt den er foreslått fredet av Trøndelag fylkeskommune. Ingen skal lenger få fjernet Cissi fra benken sin på Museumsplass.
En travel dag i Auschwitz
Det var en travel dag i Auschwitz. Til langt utpå morgenkvisten denne første onsdagen i mars 1943, ble barn og voksne sendt puljevis og i endeløse strømmer inn i gasskammerene for å dø.
Wulf, som hadde fanget drømmen med butikken i Thomas Angells gate i Trondheim.
Abraham, som kunne være en irriterende storebror, fordi også det var jobben til en storebror.
Og Cissi. Som var født med ski på bena.
Fanget noen blikket hennes idet hun ble kjørt bort det siste stykket? La noen en trøstende arm rundt henne? Fikk noen se Cissi gråte?
Klokken halv ni ringte det inn til første time i klasse 7A på Kalvskinnet skole. Fortsatt sto pulten til Cissi tom.
De kunne jo aldri vite.
De kunne i hvertfall håpe.
(Foto av statue gjengitt med tillatelse fra Aschehoug)