Jeg bor langt unna Oslo, så problemstillingen er uansett ikke aktuell i min familie, men yngstemann går på fotballtrening to ganger i uka, og jeg kan ikke unngå å tenke tanken: Hadde vi bodd i en av de utvalgte bydelene Grorud, Stovner, Alna, Bjerke eller Søndre Nordstrand i Oslo, måtte jeg forklart tiåringen at fra nå av skal det være egne verter tilstede slik at han får beskyttelse dersom noen sier stygge ord og dersom noen forsøker å slå eller sparke ham ned på banen. Han ville garantert svart «hæ?!», med god grunn, men da kunne jeg forklart at vold og ord er akkurat like farlig, og dermed fulgt den selvpålagte relativiseringen til NFF og politiet – ja, for politiet er med på dette forebyggingsarbeidet.
At det handler om unge innvandrergutter som utøver grov vold mot spillere sier NFF Oslo ikke et pip om, selv om det er velkjent problematikk. På NFFs nettsider forklares initiativet på denne måten:
Prosjektet er et samarbeid mellom NFF Oslo, bydelene gjennom SalTo-koordinatorer, og forebyggende politi.
Målet med tiltaket er økt søkelys på Fair Play, samt å forsterke det forebyggende arbeidet for å motvirke vold, trusler, rasisme, hatytringer og diskriminering i alle sammenhenger på fotballarenaen. Det skal oppleves trygt å være spiller, dommer og publikum på fotballkamper.
Hatytringer? – Ring 112!
Det er velkjent at politiet har blitt pålagt å ha fokus på hatefulle ytringer. Politiet oppfordrer deg faktisk til å ringe nødnummeret (sic) dersom du utsettes for slike ord.
Dersom du opplever å bli utsatt for trusler, hatefulle eller diskriminerende ytringer oppfordrer vi deg til å melde fra til politiet.
Haster det? Ring politiets nødtelefon 112, heter det på politiets nettsider om de vonde ordene.
Midt oppi fokus på alle de farlige ordene, har det kanskje ikke slått politiet at de gjør både seg selv og folk en bjørnetjeneste. Relativiserer man lenge nok, tror kanskje folk at ord er likestilt med vold, og de færreste vil gidde å ringe nødnummeret dersom noen sier noe stygt. Dessverre er det ingen automatikk i å ringe ved reell vold heller, og særlig ikke i norsk fotball. Til tross for at volden øker, spesielt i de yngre fotballagene på Oslos østkant, har NFF kanskje tenkt at inkludering, nullvisjon for hatefulle ytringer og antirasisme er viktigere enn å ivareta voldsofre.
VG har, dog uten å si et pip om at fotballvolden i Oslo handler om innvandret vold, belyst hvordan NFF har håndtert både voldsutøvere og voldsofre fram til 2020, da NFF ble nødt til å ta grep og sette inn nye tiltak mot vold:
Blant avsløringene som har ledet til disse nye tiltakene er at NFF ikke har politianmeldt én eneste av voldssakene de har behandlet, at flere spillere har spilt kamper mens de skulle vært utestengt for vold og at dommere i Oslo skjuler identiteten sin i frykt for vold og trusler.
NFF har tidligere tatt selvkritikk for ikke å ha fulgt med i timen når det gjelder vold på banen, men har også poengtert at denne problematikken ikke gjelder fotballen isolert, men er en del av storsamfunnet. Nå inngår forbundet også forpliktende samarbeidsavtaler med politi og kommuner for å jobbe forebyggende mot vold.
Jada, det er ingen tvil om at voldsproblematikken avspeiler vold i storsamfunnet. Den foregår i langt større grad i innvandrermiljøer enn i majoritetsmiljøer.
Vold, rasisme og homohets
De nye Trygghetsvertene skal altså jobbe mot «vold, trusler, rasisme, hatytringer og diskriminering», og oppdratt som vi er i hvor diskriminerende og rasistiske vi som samfunn er mot innvandrere, synes en stor del av forebyggingen å være rettet mot majoritetsspillerne og deres hatefulle holdninger.
På NFFs nettsider er det ingen informasjon eller tanke om å sette ord på hva problematikken reelt sett består i, men det er likevel interessant å forfølge påstandene om rasisme og diskriminering. Underlig nok ser også disse fenomenene ut til å forekomme i mest alvorlig grad i lag bestående av nettopp innvandrerungdom.
Både spillere og andre involverte får fotballgleden satt på prøve i møte med lag med mange innvandrerspillere. Avisa Oslo intervjuet dommer Jakub Karasinski etter en kamp som kom ut av kontroll i fjor høst.
– Jeg prøvde å ta vekk de mest aggressive spillerne, men det var en slåsskamp som aldri tok slutt, føltes det ut som. Det var to store klynger med mennesker. Jeg sto på siden for å holde fokus på det som skjedde, så kom det en fra siden og slo meg, sier han.
– Da jeg ble slått mistet jeg bevisstheten en kort stund. Jeg besvimte ikke, men jeg klarte ikke å få med meg nummeret til spilleren. Da bevisstheten kom tilbake, hadde jeg mistet oversikten.
Karasinski blåste av kampen, tok på seg jakken og løp til bilen. Der og da måtte han bare tenke på sin egen sikkerhet.
I saken beskrives spillere som hetser homofile, som roper «jævla neger» og som går til angrep i flokk på motspillere. Enhver som går inn på lagsidene til Bøler og Ellingsrud kan selv se hvem som spiller på disse lagene. Heller ikke volden under den nevnte kampen ble anmeldt, forteller dommeren.
Men løsningen er altså nær; Trygghetsvaktene skal løse denne ubegripelige, voksende floken av vonde ord og vold i Oslofotballen, dog uten å si et pip om hva problematikken reelt sett handler om.
(Fotomontasje: HRS)
PS: Vi tester Facebookbremsen med å omskrive navnene våre litt og fjerne profilbilde. Forfatter her er altså Julie Dahle.