Vi som har nådd middagshøyden, har nok mang en gang fantasert om venner og bekjente som vi mener med hell kunne vært spleiset. Arrangementene under vignetten Kirsten Giftekniv er uskyldige fantasier i beste mening. Fantasier der individets ukrenkelige frihet er i front. Kjemisk fri for tvang, press, og mental manipulasjon og sjelelig slaveri. Fri for enhver negativ konsekvens om spleiselaget avvises.
La oss tenke oss at arrangert ekteskap fungerer slik: Kari kommer en dag hjem til mor og far med følgende beskjed: – Hør her. Jeg har vurdert forslaget om at dere finner ektefelle til meg. Jeg har falt ned på følgende beslutning. Jeg vil heller gifte meg med kjæresten min, Ahmad.
Verken mor eller far reagerer med annet enn et aksepterende nikk. Valget er tatt. Saken er lagt død. Hvis dette var virkeligheten, hvem kunne da ta til orde mot arrangert ekteskap med godt funderte argument?
Abida Rajas ferske bok er et indirekte knusende angrep på arrangerte ekteskap. 18 år gammel forelsket hun seg i sjiamuslimen Aziz, en umulig kombinasjon i miljø og familier som praktiserer arrangert ekteskap. Hun sunni og han sjia. Etter 30 år i feltet, inkludert to år i Pakistan, har jeg aldri opplevd en slik ekteskapskombinasjon. Aldri.
Redde for å gi «mørke» krefter rett
I 2015 ble en bok som argumenterer for det arrangerte ekteskapets fortreffelighet lansert. Mediene åpner sjenerøst dørene for Nazish Khan, som selv sa at hun frivillig inngikk et vellykket arrangert ekteskap og ikke så noen problemer med skikken. Knapt ett kritisk spørsmål ble stilt. Denne holdningen skyldes nok ikke minst Aps Hadia Tajik. I en omstridt uttalelse fra 2012, hevdet hun at arrangert ekteskap er vel så legitimt som å gifte seg av kjærlighet. Vi er jo så tolerante, så imøtekommende overfor praksiser vi selv aldri kunne tenke oss å være en del av, ikke sant? Tajik har selv inngått to kjærlighetsekteskap med norske ikke-muslimske menn. Å dra stigen opp etter seg, er en god beskrivelse av Tajiks uttalelse den gang.
Toleransens fallgruve fikk samme år en politiker, som står på min liste over en av vår tids verdibevisstløse, innrømmet i full åpenhet. Mona Sahlin (S) sa at Socialdemokraterna bevisst ofret jentene i æreskultur, der arrangert ekteskap er en fasttømret praksis. Hvordan kunne de, med feministisk plattform, gjøre noe slikt? Svaret burde vekke oppsikt Europa over: De trodde at å stå opp for friheten til landets nye jenter ville gi høyrefløyen gevinst (sic). Man var redd ”for å sammenkobles med feil debattanter”.
Det er nøyaktig derfor jeg i fortvilelse forlot venstrefløyen rundt år 2000: De sto ikke opp for jenter og kvinners frihet i vår nye tid. Og i samme fortvilelse over høyrefløyen og Ap i dag, endte jeg opp i det politiske ingenmannsland: Jeg hadde ingen brennende lidenskap for noen som helst fløy, da ingen av dem har vist vilje eller evne til å være ”fargeblinde”, med unntak av Frp. For meg resulterte nettopp min sosialistiske fargeblindhet i det Mona Sahlin for sin del ville unngå; jeg ble stemplet som et dårlig menneske. Som kontroversiell. Fordi jeg på 90-tallet som journalist og forfatter sto opp for Aisha og Abida, mens akademia og mediene generelt så en annen vei mens de kulturrelativiserte verdiene.
Det er nøyaktig 30 år siden praksisen med arrangert ekteskap i innvandrerbefolkningen ble satt på dagsorden i Norge. Ei norskfødt jente på atten år fortalte sin historie i Dagbladet gjennom min penn. Temaet er åpenbart ikke ferdigpratet. I ”arkivet mitt”, hvisker hundrevis av stemmer som kan berette om hvordan ikke minst mor sviktet da ekteskapskandidaten ble presentert. De hvisker om håp – tross all motstand. Om savn etter kjærlighet, om forelskelsen som nådeløst ble knust. Om ensomhet i tankene. Ingen å kunne dele sorgene med over å ha blitt fratatt livets viktigste valg: Hvem man vil dele seksualiteten med. Hvem man vil dele hverdagene med. Det er særlig ett par som er i tankene mine fremdeles. Begge norskpakistanere, og så forelsket i hverandre som jeg knapt har sett noen andre. Vi var flere rundt dem som delte den hemmelige gleden deres, delte håpet deres om å kunne få hverandre – tross at han var lovet bort til en slektning i Pakistan. Kjæresten hans hadde allerede lagt bak seg et arrangert ekteskap etter lang kamp mot foreldre og ektemann, inngått 18 år gammel med nær familie i Pakistan. Arrangement beskrev hun slik til oss i Human Rights Service: ”Det er ikke et valg for en 18-åring å skulle velge mellom å gifte seg eller å miste foreldrene sine.” Hennes verdi på ”ekteskapsmarkedet” var nær nullgrensen; skilt og mor til et barn, det vil si: ”uren” seksuelt, og ”ulydig/opprørsk”. I tillegg feil kaste. Men vi klamret oss alle sammen til håpet om at de skulle få hverandre tross alle motoddsene.
Sommeren da han og kjæresten var stormende forelsket skulle han på ferie til Pakistan. Spøkende sa vi til den høye og veltrente mannen: ”Kom nå ikke tilbake og fortell oss at du også er blitt tvangsgiftet med ei kusine!” Han lo godt. Vi lo godt. Trygge på at han vitterlig bare skulle på ferie. Med hengende hode og betydelig færre kilo på kroppen kom han tilbake etter fire måneder, en utvidet ”ferie”, fordi det tok tid å knekke en mann som hadde hjertet sitt hos en annen. Men hva hadde han til slutt å stille opp med da faren simulerte hjerteproblemer og måtte på sykehus, da moren vekslet mellom gråt og anklager om at farens varslede død var hans skyld, og da brødrene skjelte og smelte og truet med fysiske represalier hvis faren døde? Hva hadde han å stille opp med da en ”svak og syk” mor fortalte at hun ikke kunne klare å stelle hjem og familie i Norge lengre uten hjelp av en svigerdatter? Ville han tvinge sin egen mor til å bosette seg i Pakistan med fremmed tjenerskap? Etter ytterligere to års nådeløst press, krøp han til sengs med kusinen sin – med en tilfreds og seiersrik mor i naborommet. Hustruen parkerte han i en leilighet i Oslo, skamfull over å ha endt opp i et arrangement med kusina si. Mens gnisten sloknet også i henne han elsket. Hun ble heller aldri som før.
Vi var der vi også
Min oldemor Tonette ventet og lengtet i ti år på at Lars skulle komme tilbake fra Amerika med nok opptjente penger til å få gifte seg med jenta fra storgården, et krav fra tippoldefar. Det klarte han. Hennes datter fødte et barn utenfor ekteskap. Morfar forelsket seg like fullt i henne, og de giftet seg i 1932. Min mor traff den skilte Reidar, som ifølge historien var presset inn i sitt første ekteskap. Det var ingen applaus i hjemmet hennes over at hun ville dele livet med en skilt mann, 14 år eldre enn henne. I 1959 giftet de seg med familiefest, min mor jomfru inntil bryllupsnatten. Hun innfridde renhetskravet på sørvestlandet. Selv vokste jeg opp på 60- og 70-tallet, vel vitende om at kjæresteri var en deilig frihet, like vel vitende om at verken mor eller far kom til å prøve å blande seg inn i hvem jeg ville dele livet med. Inntil jeg presenterte en kvinne for dem. Noen runder med surmuling, så ble husets varme slått på igjen.
Arrangert ekteskap trives kun der kollektivet og ekstrempatriarkalsk kultur trives. Det fordrer individets lydighet og underordning – for begge kjønn, men aller sterkest er lydighetskravet på jentene. Den perfekte jentekandidaten er utenfor enhver mistanke om oppsetsighet og seksuell urenhet. Ekteskapet arrangeres kun med ens egne: samme etnisitet, religion, stamme, klan, kaste. Begge kjønn er fra barnsben av oppdratt i troen på arrangementets fortreffelighet og ulykken i uakseptable kjærlighetsekteskap. Og de vet hva de risikerer ved å stå opp for nettopp kjærligheten: i beste fall utstøtelse i kulden.
Mange har gjennom årene (og også i dag) hevdet at det er et tydelig skille mellom tvangsekteskap – som alle hørbare stemmer er mot – og det arrangerte ekteskapet. Det er ikke mulig. Grunnstrukturen i det arrangerte taler mot nettopp det. Spør Abida Raja som selvsagt visste at det var det arrangerte ekteskapet som en dag ventet henne. Tvangen ligger i det kollektive, makthierarkiet, kjønnsrollene og kjønnssegregeringen, som umuliggjør vennskapelige forhold mellom menn og kvinner utenfor slekten. Oppheves den strenge kontrollen med jenters seksualitet, som Abida opplevde til gangs i Norge, vil derfor arrangert ekteskap være historie.
Å skulle innrømme åpent at man har giftet seg mot sin egen vilje, er så sårbart at få gjør nettopp det. Å innrømme ulykkelige tider i et kjærlighetsekteskap stikker også dypt hos mange. I en kollektivistisk kultur er i tillegg utgangen av et slikt ekteskap belemret med tvang: Tvangen om å holde ut, særlig pålagt kvinnene, og tilsølingen moralsk og seksuelt om hun står opp for egen frihet.
Dertil kommer dette tilleggsmomentet for muslimske kvinner som Abida Raja: Mens hennes ektemann, Karan, allerede før de var skilt etter norsk lov, dro til Pakistan for å gifte seg på nytt, er det grunn til å tro at Abida ikke vil få skilsmisse fra den islamske ekteskapskontrakten hun signerte i Pakistan i 1991. Eksmannen er i sin fulle rett til å nekte å gi sitt samtykke til skilsmisse, og dermed anser de fleste i de pakistanske miljøene her at Abida fremdeles er gift. Hun lenkes fast i ekteskapet, mens han kan gå videre som en fri og gift mann med kone nummer to.
Lidenskap
Vil du ha oppmerksomhet i basarene i Pakistans storbyer, har jeg oppskriften: Si ”ishq” passelig høyt, og folk nøkker oppspilt til. Ishq som betyr lidenskap. Lengselen etter lidenskap syder i dette landet, i film, litteratur og sang: Får de elskende hverandre – mot alle odds?
Den politiske teoretikeren Isaiah Berlin deler frihet inn i ”negativ frihet” og ”positiv frihet”. Med negativ frihet peker Berlin på frihet fra tvang eller ytre påvirkning. Med positiv frihet mener han reell sjanse til å realisere sine valg og muligheter. Grunnfjellet i skikken arrangert ekteskap er tømt for både negativ og positiv frihet. Det er dette kulturrelativistene ikke har villet innse. De har romantisert innvandret inhuman skikk som har ødelagt tusener av liv i Norge gjennom årene.
Jo da, vi kan også slite med våre kjærlighetsvalg, med opp- og nedturer i ekteskapet, og mange ender opp som skilte, på ny leting etter ”den rette”. Tusener av unge i Norge i dag har imidlertid ikke denne negative og positive friheten. Det er nettopp det som burde opprøre og fortvile oss. Men ettersom den inhumane kulturrelativismen har et så godt grep om akademia og politikken, ser vi ikke denne fortvilelsen, verken i ord eller handling som monner. Vi kan godt kalle tilstanden for den samvittighetsfrie politikken.
Personlig kjenner jeg en dyp sorg over reverseringen av samfunnsutviklingen – en utvikling på bekostning av det som skal være individets ukrenkelighet, ikke minst retten til selv å kontrollere intimsonen sin.
30 år har gått, og fremdeles har vi ikke fått et endelig oppgjør med arrangert ekteskap som praksis. Hvis det manglende oppgjøret skyldes hensyn til alle de som lever i ulykkelige arrangerte ekteskap – at vi ikke må såre dem – er dette et falskt hensyn. Hensynet rammer nemlig de nye tusener som står for tur til å inngå slike antikvariske ekteskap der tvangen enten er subtil ved at man vet de store omkostningene det er ved å takke nei eller ved åpen tvangsbruk. Begge metodene er grusomme, for den som ikke vil tro det.
Alle jentene og kvinnene som har levd som Abida Raja fortjener vår oppreisning for vår tids store svik i «antirasismens» og kulturrelativismens navn. Boken hennes forfattet av Håkon F. Høydal går dessverre i den samme fallgruven når han i sitt etterord skriver dette:
Hvis vi skal ha et håp om å gi norske kvinner som Abida den samme friheten som vi andre nyter godt av, må vi snakke om hvordan de har det. Denne boken er ikke et skriv som kan brukes til å argumentere for at noen kulturer eller religioner er bedre enn andre…
Jo, Høydal, det burde du forstå til gangs etter å ha hatt 50 – 60 samtaler med Abida. Norsk kultur er i verdensklasse hva gjelder frihet, verdighet og menneskerettigheter for jenter og kvinner opp mot den ekstremt undertrykkende pakistanske kulturen. Det var jo nettopp derfor jeg dro til Pakistan som ung journalist i 1993. Jeg ville lære og forstå hvorfor massive overgrep mot pakistanske jenter og kvinner i Norge skjer – med familiens samtykke. Det handler ikke bare om kultur men også religion, islam, selv om Høydal nekter også for dette.
Høydal gjør med dette pakistanske jenter og kvinner, muslimske jenter og kvinner i Norge er gedigen bjørnetjeneste.
Det vi nå trenger er en bred debatt om hvordan bekjempe arrangerte ekteskap. 30 år for sent.