Bergens Tidende har trykket leserinnlegget som heter Min datters venninne har begynt med hijab. Historien om de to tolv år gamle jentene som begge er født i Norge, som har vært bestevenninner en årrekke, som har lekt sammen og fnist sammen sånn som jenter gjør, kunne vært historien om hvilke bestevenninner som helst. Men for noen skolebarn har sommerferien medført endringer.
Venninnen har begynt å gå med hijab. Fra å være to jevnbyrdige barn på 12 år, er den ene plutselig iført hijab og redegjør for hvorfor hijaben er nødvendig. Venninnen er over sommerferien blitt en mulig «fristerinne». Venninnens hår kan friste menn til seksuelle tanker og handlinger, og det må for enhver pris unngås.
En 12-åring gjøres ansvarlig for tilfeldige menns seksualitet.
Jeg vil beskytte min datters venninne og dennes øvrige søsken. Jeg er redd for at venninnens foreldre vil kreve slutt på jentenes vennskap. Jeg vil også beskytte meg selv og min egen familie mot hets, skriver moren.
Hun fortviler over at datterens venninne ikke får leve det likestilte livet som hennes egen datter. Og samtidig som hun vil kreve retten til å si hva hun mener om både likestilling mellom barn, er hun redd for å si det direkte, redd for å få navnet sitt på trykk.
Men jeg vet at i noen muslimske miljøer er det krefter som ikke respekterer disse rettighetene som mine forfedre og formødre har slåss for. Innlegget kan derfor bare publiseres om jeg gis anonymitet.
Å kreve anonymitet for å tørre å fortelle hva jeg har opplevd, kjennes merkelig i 2022.
Og merkelig er det jo, forsåvidt, men vi kjenner disse anonyme stemmene, enten de er etnisk norske eller har innvandrerbakgrunn. Til og med de som gjerne vil blottstille navnet sitt når de kontakter oss, ber vi være anonyme. Det er for å ivareta tryggheten deres. Det er blodig alvor.
Når barn blir fristerinner
12 år gamle jenter er ikke så store, de har ikke kommet i puberteten engang, de fleste av dem. Moren beskriver det godt.
Min datter og venninnen er som 12-årige jenter flest. Kroppene er lange, tynne og flate. Det finnes ikke hofter, og det er knapt antydning til pupper. De lever i sin verden der kyssing på TV fører til at de snur seg bort. Gutter er teite, og foreldre er gammeldagse. Slik er det over hele verden.
Som andre barn er datteren glad for at skoleåret er i gang etter en lang sommerferie, det er stas å møte klassevenner, men noe er annerledes enn før sommeren. Datteren lurer på hvorfor bestevenninnen må gå med hijab.
Jeg må forklare etter beste evne om trosretninger innen islam, kultur og tradisjon. Enkelt forklart, slik at barn kan forstå. Ingen negative ord. Jeg stiller min datter spørsmål om hva hun og venninnen har snakket om, og hva venninnen har forklart.
Det kommer fort fram at venninnen hater å gå med hijab. Familien er ikke engang spesielt religiøs, og verken 12-åringene eller den norske moren forstår behovet for at jenta skal påtvinges det religiøse plagget, som i tillegg til å være varmt er vanskelig å holde på plass uten at håret blir synlig. I tillegg synes jenta selv at hun ser ut som en gammel kone, og hvilken 12 år gammel jente vil vel se ut annerledes enn venninnene sine?
Venninnen gleder seg til hun blir 18 år og kan flytte hjemmefra. Da skal hun slutte med hijab. Hun har alt bestemt seg for at når hun blir voksen, så skal hennes barn ikke bruke hijab.
Min datter spør meg hvordan det er mulig for en mann å bli fristet av hår. Jeg blir svar skyldig. Hvordan skal jeg forklare dette?
Hvordan forklare seksuell fristelse til en 12-åring, som vender seg bort i vemmelse når det kysses på TV? Skal jeg forklare hårfetisj? Skal jeg si at det er noen forkvaklede menn som tenner på hår? Og hva skal jeg da si om at det finnes kvinner som tenner på hår? Og hvorfor er det da ikke slik at muslimske menn må gå med hijab?
Eller at dette er vås og bare et påskudd for å holde kvinner skjult i offentligheten? At kvinner liksom ikke eksisterer? De må pakkes inn og pakkes bort? At det bare handler om at det systematisk er jenter som undertrykkes?
Ærbarheten
Moren beskriver hvordan datteren kommer hjem med en ny frykt etter at de har snakket om æresdrap på skolen. Og mens skolen tydelig har evnet å formidle at det koples til islam og muslimer, har ikke 12-åringen fått lære nok om æresbegrepet til å forstå hva det innebærer. Moren blir rådvill når hun skal forklare om ære og ærbarhet til datteren som har begynt å frykte at venninnen også kan bli drept.
Hvordan skal jeg forklare hva «ærbarhet» er, så en 12-åring forstår? Og at jeg anser hennes venninne som ærbar, hijab eller ikke? Og hvordan viser man at man beskytter muslimske gutters ærbarhet?
Den skal vel beskyttes på samme måte som muslimske jenters ærbarhet? Eller er muslimske gutter uærbare? Jeg koker det ned til å forklare at ærbarhet er bare et påskudd for å kontrollere kvinners seksualitet.
Moren forteller at datteren spør om hun selv er ærbar, og hvor overrasket moren blir av spørsmålet. Hun forteller hvordan hun forklarer 12-åringen at det ikke er et begrep vi bruker i det hele tatt, at til og med bestemor og oldemor hadde kastet vekk sånne begreper, at vi har lik rett til alt som menn har rett til, og at det er en kamp kvinner har kjempet for lenge. Hun forteller hvordan kvinner har slåss for å få rett til arv, til å stemme ved valg, til å ta utdanning og styre egne liv.
Vi anser ikke jenter for å ha større behov for å beskytte sin ære, sin seksualitet, enn det vi anser at våre sønner, brødre, fedre og ektemenn har behov for. Dette styrer hver og en selv. Jente som gutt.
Mennesker gjør det mennesker gjør, der de treffes. De ser hverandre, blir forelsket, blir kåte og ligger i lag. Og det er likt over hele verden.
Så ramser jeg opp Kamasutra, 1001 natt, Mata Hari, Henrik den 8. og alle hans koner, Kristin Lavransdatter og min datters egne foreldre. 12-åringen himler med øyene. Vi ler.
Frykten
Nå er det flere uker siden skolestart, og moren beskriver hvordan datteren har slått seg til ro med forklaringene og hvordan hverdagen har innfanget dem. Moren tenker tilbake på sin egen oppvekst, der problemstillingene datteren har bragt på banen ikke engang fantes. Men hverdagene går videre og de to bestevenninnene leker igjen sammen som vanlig. Som de barna de er.
En dag er min datter så stille. Hun vil først ikke si hva det er.
Hun ser på meg med sitt bekymrede ansikt. Tårene triller nedover kinnene, så sier hun med tynn pipestemme:
«Men jeg er så redd for at hun skal bli drept. Hun er min beste venn, mamma.»