Diskusjonen om hvorvidt PFU har unnlatt å gjøre jobben sin godt nok ved å se bort fra den andre setningen i Vær Varsom plakaten (VVP) punkt 4.14, som lyder som følgende: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt», er nå én ting, men fellelsen har ingen praktiske konsekvenser for mediet som felles.
Den reelle makten besitter et helt annet, ikke-demokratisk organ, der PFUs faste medierepresentanter har arbeidsgiver med eierinteresser: Faktisk.no.
Subjekt i PFU
VVP er et etisk verktøy for pressen, der PFU er ansvarlige ikke bare for formuleringen av de «etiske normer og plikter» pressen er underlagt, men også for å vurdere hvorvidt medier har gjort seg skyldige i brudd på disse. Det Subjekt ble felt for, var å ha unnlatt å gi trans-aktivist Begard Reza, samtidig imøtegåelse da de publiserte et meningsinnlegg av Kjetil Rolness. Her svarte Rolness på Rezas grove anklager om at han hadde mobbet og seksuelt trakassert henne ved å vise fram kjønnsorganet sitt (under klærne) i en dokø da de begge var medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen. Subjekt hadde forsøkt å få tak i Reza – uten hell – i to år, som gjengitt i Nettavisen.
PFU velger derimot å se isolert sett på Subjekts kontaktinitiav mot Reza og kommer dermed til fellelsen, med total vurdering som følger:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) påpeker at pressen må være varsomme med å publisere opplysninger som tilhører privatlivet, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.3. I dette tilfellet kom imidlertid opplysningen fra Begard Reza selv, i en kronikk ment for publisering, og PFU konkluderer med at det var akseptabelt at opplysningen ble gjengitt i Subjekt.
Det sentrale spørsmålet i denne PFU-saken er om Reza hadde krav på samtidig imøtegåelse av Kjetil Rolness’ kronikk. VVP 4.14 krever at den som utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art, skal få muligheten til å imøtegå disse før publisering. Det innebærer at den angrepne part skal forelegges de faktiske beskyldningene og slik få en reell mulighet til å forsvare seg. Utvalget understreker at VVP 4.14 også gjelder for meningssjangeren.
I kronikken ble Reza anklaget for løgn. Formuleringene var skarpe og tegnet et bilde av at hen ville spre rammende usannheter om Rolness og en anonym kollega i Ytringsfrihetskommisjonen. PFU registrerer at Rolness i den påklagede kronikken i utgangspunktet forsvarte seg mot anklager fra Begard Reza, som han var blitt presentert for av VG. Disse anklagene ble imidlertid ikke publisert av VG, og PFU mener at beskyldningen om løgn som Rolness svarte med, utløste rett til samtidig imøtegåelse overfor Reza, jf. VVP 4.14.
PFU konstaterer at Reza ikke ble forelagt anklagene før publisering, selv om redaksjonen anfører at de forsøkte å ringe hen. Utvalget understreker at manglende respons ved tidligere anledninger, ikke opphevet Rezas rett til samtidig imøtegåelse.
Subjekt har brutt god presseskikk på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.
Det kritikkverdige ved fellelsen er åpenbart: Den mangler den helt avgjørende konteksten, der Reza som representant for statsstøttede Salam, en interesseorganisasjon for skeive muslimer, på alle måter selv har sabotert debatten. Vurderingene av andre setning i punkt 4.14 er hoppet bukk over av PFU. Og det er ikke første gang PFU hopper bukk over vesentlige momenter, til tross for at Subjekts innvendinger er greit gjengitt i saksgrunnlaget:
Subjekt avviser at god presseskikk er brutt. Ifølge avisen forsøkte de å ringe Reza før publisering, uten å nå hen. Derfor sendte de Reza en epost etter publisering med tilbud om tilsvar. Reza har over lengre tid boikottet og blokkert Subjekts redaktør, opplyser avisen. Avisen stiller spørsmål ved om artikkelen utløste rett til samtidig imøtegåelse, og fremholder at klager er en «kanselleringsaktivist» som motvirker debatt, og som pressen derfor må ha en «spesiell tilnærming» til. Når det gjelder opplysningen om Rezas privatliv, understreker Subjekt at dette var et sitat fra Rezas egen kronikk.
PFU og Faktisk.no
Et viktig punkt i VVP er 2.2: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»
Dette punktet burde vært understreket spesielt også for PFUs egne medlemmer, da «etikerne» som er satt til å forvalte presseetiske dilemmaer selv har bindinger som skaper direkte interessekonflikter. Når Erik Stephansen, politisk redaktør i Nettavisen, fastslår at PFU «er i ferd med å gjøre seg selv til en trussel mot den frie presse i Norge» ved å felle Subjekt uten kontekstualisering av den manglende samtidige imøtegåelsen, har han rett, men det er verre enn som så.
De fleste faste medierepresentanter i PFU har en arbeidsgiver som har eierinteresser i Faktisk.no. Det er norske mediebedrifter som gjennom etableringen av Faktisk.no og samarbeidet med Facebook har etablert et effektivt sensurorgan som primært rammer de alternative medieaktørene. For Subjekts del spiller dette ingen rolle reelt sett her og nå, all den tid en PFU-fellelse ikke fører til annet enn et etisk lankesmekk, men for å sette fellelsen i en større, politisk kontekst er PFUs binding til Faktisk.no vesentlig. «Etikken» er vridd til det urimelige, der statsstøttede samfunnsaktører på «riktig» side av det politiske spekteret, altså innvandringsliberale organisasjoner og andre minoritetsorganisasjoner, ikke avkreves de samme etiske standardene som øvrige samfunnsaktører.
Vi er ikke alene om å påpeke verken bindinger eller slagside. Nils August Andresen, redaktør i Minerva, formulerte seg slik i en Facebooktråd 2020:
Det er en sum av mange små forhold: skjevhet i antall faktasjekker, måten faktasjekker av kontroversielle temaer er skrevet på, vinkel og utvalg i innsiktsartikler etc. etc. som gjør at konservative veldig raskt opplever at det er en liberal bias i Faktisk, ikke av typen «reality has a liberal bias», men av typen: De misforståelsene faktasjekkerne gjør, er av en bestemt type, lesning og vranglesning av tekster og utsagn er av en bestemt type, valg av eksperter er av en bestemt type, detaljfokus og nidkjærhet er av en bestemt type (f.eks. Terje Tvedt-dekningen). Det er summen som er problemet.
Allerede i 2018 tok Senterpartiets Ola Borten Moe (Sp) til orde for at menings- og mediegiganten ikke burde få statsstøtte. Til DN sa han dengang:
– I et liberalt, åpent ordskifte, skal man passe seg vel for å gi noen som helst en slags definisjonsmakt over hva som er endelig riktig eller endelig feil. For å ta det banale: At to pluss to er fire, kan alle være enig om. Men når du kommer inn på kompliserte spørsmål om økonomi og samfunn, handler mye om hvilke forutsetninger du legger inn i resonnementet. Det kan handle om dynamiske effekter, periodisering og ting man rett og slett er uenige om. I sånne sammenhenger er det ingen grunn til at man skal ha, eller bør ha, noen som sitter med monopol på å definere hva som er riktig. Da er det bedre om man lar meningene bryne seg mot hverandre og så får det være opp til den enkelte å bestemme seg for hva man skal mene, sa Borten Moe.
I senere tid har både Frps Sylvi Listhaug og Rødts Mímir Kristjansson stilt seg kritiske til Faktisk.no, og påpekt til Journalisten at «faktasjekk» ikke nødvendigvis er veien å gå for en mer offentlig opplyst debatt.
Kontekstløst
Mens redaktør Danby Choi og kulturavisen Subjekt står igjen som syndebukk etter PFUs fellelse, er det behov for en bredere debatt om ulike former for pressefaglige fellelser, PFUs egne bindinger og ikke minst konsekvenser av fellelser som mangler relevant kontekst, og dermed like gjerne kunne endt med frikjennelser dersom konteksten var medtatt i vurderingene.
Når kontekst uteblir, uteblir også etikken.
PFU unnlater å vurdere trans-aktivist Begard Rezas åpenbare trenering og debattsabotasje synes sammenfallende med tidligere praksis, der PFU unnlater å gå inn på hovedargumenter. Da vi klagde Faktisk.no inn for PFU for brudd på VVPs punkter om integritet og troverdighet, unnlot PFU å ta stilling til spørsmålene som omhandlet hvorvidt det er mulig for redaktøren av Faktisk.no å produsere fri og uavhengig journalistikk ved å ha makt til å strupe andre. Spørsmålene om eventuelle dobbeltroller ble derimot avfeid:
Utvalget har ingen grunn til å tro at ansvarlig redaktør ikke er uavhengig overfor eiere, annonsører og andre, jf. VVP 2.1 Utvalget minner om at de fleste medier i Norge har eiere og andre samarbeidsparter. PFU har ikke grunn til å mistro at Faktisk opererer på noen annen måte enn andre medier.
VVP 2.2 slår fast at pressen skal verne om sin uavhengighet og unngå å komme i situasjoner som kan trekke tilliten til mediet i tvil. Utvalget merker seg at Faktisk praktiserer åpenhet omkring sine faktasjekker, om metode, finansiering og samarbeid. Dette gir offentligheten innsikt i hvordan Faktisk forvalter sitt oppdrag, og bygger, etter utvalgets mening, nødvendig tillit.
PFU har heller ingen dokumentasjon som tyder på at Facebook-samarbeidet påvirker redaksjonelle valg, eller at Faktisk prioriterer faktasjekk av artikler som ikke utgis av egne eiere.
Når det gjelder den påklagede artikkelen mener utvalget at Faktisk har synliggjort at faktasjekken er journalistisk motivert.
Faktisk.no har ikke brutt god presseskikk.
Denne gangen er det publiseringen av Rolness’ forsvar mot hinsidige og udokumenterbare beskyldninger framsatt av Reza som «taper» i PFU. For Subjekt får det ingen annen konsekvens enn at avisen må publisere selve fellelsen godt synlig på sine nettsider. Den reelle makten er det Faktisk.no som besitter i kraft av sitt samarbeid med Facebook, ikke minst ved at de bidrar til å strupe andres økonomi – og tjener penger på det selv. Men disse problemstillingene er to sider av samme medievirkelighet, der PFU i stadig større grad framstår lite tillitvekkende og som en politisk vektet bukk som er satt til å passe havresekken.
PFU og hovedstrømsmediene som støtter fellelsen kvekker således i den samme andedammen, der de i liten grad er nødt til å forholde seg til virkeligheten som foregår på utsiden.