Hva som foregår i hodet på Putin er det naturlig nok ikke mulig for andre enn Putin selv å gjøre rede for, og på samme tid er enhver sikkerhetspolitisk ekspert opptatt med oppgaven om å tolke, analysere og gjette seg fram til hva som hans neste trekk. Begrepene florerer, slik de har for vane å gjøre når statsledere framstår annerledes enn den øvrige makteliten, der forslagene spenner fra «såret dyr», via bløffmaker, til at han nær har mistet forstanden.
Ole Nyeng trekker i Weekendavisen i stedet fram de to levereglene Putin selv har sagt han lever etter.
Vladimir Putins to leveregler, som han lærte seg i løpet av sin tid som ansatt i den russiske etterretningstjenesten, KGB, er: «Utfør det du har satt deg fore å gjøre til «the bitter end» – det finnes ikke noe slikt som retrett».
Og: «Ikke strekk deg etter et våpen med mindre du er klar til å bruke det.»
Det Nyeng gjør klokt i er å forsøke å forstå Putin på Putins premisser, snarere enn å analysere ham gjennom vestlige, iherdig diagnostiske briller.
Reell, om liten risiko
Nyeng viser både til krigspodcasten War on the Rocks og den amerikanske sikkerhetspolitiske analytikeren Joseph Cirincione i Washington Post, som begge fastslår at risikoen for at Putin neppe vil bruke atomvåpen slik situasjonen er i dag, men at han trolig vil kunne se det som nødvendig i et framtidsscenario.
Likevel er det hans referanse til Christopher S Chivvis i en artikkel i The Guardian, som er mest interessant:
Vestlig støtte til Ukraina øker denne høsten, med nye våpensystemer og større mengder våpen. Vestlig etterretning gir ukrainerne en enda større fordel fremfor dårlig trente, underutstyrte og demoraliserte russiske styrker. Det russiske militæret lider store tap og blir drevet fra en eller flere av de ukrainske regionene de har annektert. Putins store prosjekt er i ferd med å kollapse en gang for alle. Protestene i Russland tiltar. Han frykter å miste makten og å bli dratt gjennom gatene som Gaddafi. Derfor kan han satse stort og slå de ukrainske styrkene med et taktisk atomvåpen for å stoppe krigen. (…) Målet hans er ikke å oppnå noen militær fordel, men å heve innsatsen så mye at de vestlige regjeringene blir tvunget til å revurdere sin strategi.
Når risikoen for atomkrig er liten per i dag, er den samtidig aller høyst tilstedeværende, rett og slett grunnet Putins hat mot det han anser å være vestlige verdier, og han kan være villig til å heve Vestens fryktnivå. Mens de aller fleste kommentatorer så langt i Ukrainakrigen har påpekt at Putins Russland er umotivert og en åpenbar tapende part, er det vesentlig å vurdere nettopp Putins vilje til å utøve handlinger som ikke gir noen militær fordel for hans egen del, men som har fryktinduserende effekt – rett og slett for fryktens egen del. Dermed er risikoen reell, selv om den per i dag er liten. Den kan fort vokse seg større.
Vesten og Natos tro på forhandlingsrom
Responsen på atomtrusselen bør og skal være proaktiv, fastslår Nyeng, og viser til scenariene som Matthew Kroenig har skissert som mulige responser fra USA og Nato. Kroenig er ingen smågutt, men har «jobbet i Pentagon og de amerikanske etterretningstjenestene under presidentene Bush, Obama og Trump». Kroenig jobber per i dag som professor ved Georgetown University i Washington og er nestleder i tenketanken Atlantic Council.
Han peker på tre muligheter:
1. USA og NATO-alliansen kan gjøre det de allerede gjør, bare mer av det samme: utvide sanksjonene, prøve å isolere Russland internasjonalt ved også å få land som India og Kina til å være med på å fordømme Russlands bruk av atomvåpen og, om mulig involvere dem i sanksjonene, bevæpne Ukraina med enda mer avanserte våpen og styrke forsvaret av de østeuropeiske landene, eventuelt med stasjonering av atomvåpen i Polen og andre østlige land. Ulempen med dette er at både venner og fiender vil se det som alt for svakt til å avskrekke flere russiske atomangrep, skriver Kroenig.
2. Man kan gjøre alt det ovennevnte pluss svare igjen med en begrenset militær intervensjon, for eksempel et amerikansk luftangrep med konvensjonelle våpen mot de russiske styrkene og basene som har vært involvert i atomangrepet. En mer robust versjon av dette alternativet er at USA og NATO går inn i krigen på Ukrainas side med konvensjonelle styrker.
Kroenig understreker at det vil bli sett på som en meningsfull respons, men vil også øke risikoen for at Ukraina-krigen eskalerer til en faktisk krig mellom Russland og NATO.
3. USA kan bruke atomvåpen mot et nøye utvalgt, begrenset mål i Russland for å avskrekke Moskva fra å gjøre ytterligere atomangrep mot Ukraina. Ulempen her er den åpenbare, at et desperat Putin-regime muligens vil svare igjen med et atomangrep mot mål i USA, og at krigen da vil eskalere ut av kontroll.
Mens alternativ en synes å være det mest sannsynlige per i dag, er det likevel forsøket på å få Kina til å operere som en slags fredsmekler ikke nødvendigvis er like aktuelt i kinesiske hoder som det er i vestlige, selv om en rekke tunge aktører argumenterte for nettopp dette i Washington Post torsdag. Kina er nødt til å legge press på Putin så han ikke bruker atomvåpen, fastslo tidligere styreleder for Joint Chiefs of Staff, Mike Mullen, tidligere senator Sam Nunn og tidligere energiminister Ernest J. Moniz, som sitter i styret til Nuclear Threat Initiatives.
Kina og Russland
Deres appell het ganske enkelt What Xi must tell Putin now, og handler om å få Kina til å overtale Putin om at atomkrig ikke må skje.
Putins atomtrussel satt ut i live ville blitt en global katastrofe, med helt spesielle følger for Kina. Det er sannsynligvis grunnen til at Beijing har gått fra et retorisk «ingen grenser»-vennskap til nå å oppfordre Kreml til å deeskalere. Mye mer må til for å påvirke Putin, fastslår de.
Mon det. Det kan også tenkes at dette er en form for ønsketenkning, uten hensyn til det omfattende økonomiske samarbeidet mellom Russland og Kina. Dersom USA og Nato setter alle kluter inn på et samarbeid med Kina for å stoppe Putins eskalering, kan det vise seg å være fånyttes. Ifølge China Briefing investerer Kina i Russland som aldri før, og skumlere enn som så; de anser seg uavhengige av handel med Vesten, som ellers har vært et argument for å kunne forhandle også sikkerhetspolitisk med Kina.
(…) Kina og Russland anser seg som «selvforsynt», med den implikasjonen at de kan overleve og blomstre uten behov for handel med USA eller EU. Begge parter ser på forholdet som stabilt, med kinesisk analyse av Russlands posisjon som «stabil og tilpasningsdyktig».
Når det gjelder Kina og Russland, ser imidlertid problemene som har eksistert og som har blitt påført dem i løpet av 2022 ut til å være både godt forstått og i stand til å bli, om ikke fjernet, så omgått. Rollen til Kinas små og mellomstore bedrifter og den raske utviklingen av ikke-amerikansk påvirkede finansielle mekanismer for å forenkle handel er et tegn på dette. Dette fører til at man kan forutsi at handels- og investeringssamarbeidet mellom Kina og Russland ikke bare tilpasser seg, men sannsynligvis vil vokse fra 2024 og utover når flaskehalsene er fjernet og de to landene kan oppnå den handelskapasiteten det ser ut til at de er i stand til.
Kapasiteten vil øke fra 2025 og utover, ettersom Kina-Russland-finansierte infrastrukturer begynner å ha innvirkning på og generere inntekter. De to samarbeider på en rekke felt, spesielt energi, men også jordbruk – for eksempel har store deler av Sibirs kjerneområder ligget brakk siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Men dette er fortsatt dyrkbar mark – Kina har en enorm befolkning å brødfø og den kombinerte kinesisk-russiske landbruksekspertisen vil få den nødvendige produktiviteten opp. Begge landene er allerede blant de største kornleverandørene i verden i dag.
Ser man videre på alternativ to i Kroenigs antakelser om USA og Natos respons, vil de begge medføre reell krig mellom Nato og Russland.
Fortvilende gasskabler
De antatt sprengte gasskablene i Østersjøen gir ytterligere tro på at Putin er i stand til hva det måtte være for å posisjonere seg og skremme, ikke minst fordi han selv utpeker Norge som et åpenbart sabotasjemål, eller terrormål om du vil. Som Aftenposten skriver, er det en logikk i at Putin peker på Norge, mens hovedtyngden av pekefingre rettes mot Putin selv.
Kan det være Putin selv?
Innenfor vanlige parametere vil det være irrasjonelt. Hvorfor ødelegge sin egen rørledning? Den brukes ikke til gasseksport likevel. Eksporten til Europa kan russerne kutte med enkle midler.
Det måtte være om Putin tenker som lederen av en moderne terrororganisasjon. For slike er hovedmålet å skape frykt. Mens det er mye annet Russland ikke får til, for eksempel på slagmarken i Ukraina, klarer landet dette. Hele tiden.
Kreml er konkurransedyktig som terrororganisasjon.
I dette bildet er det også logisk at regjeringskontrollerte russiske medier peker på Storbritannia og Norge som «mistenkte» for sabotasjen i Østersjøen.
Putin vet selvsagt at ikke et eneste tilregnelig og informert menneske vil tro ham. Men det er ikke poenget. Den russiske presidenten er ingen aktør i en liberal offentlighet. Han bryr seg ikke om hva som er sant.
Nei, Putin bryr seg neppe om hva som er sant når han konfronterer Vesten, og det kan han ha gode grunner til med tanke på hvilke krefter han samarbeider med. Det er liten grunn til å anta at Russland ser på Europa som noen framtidig mottaker av russisk gass, og han kan antakelig frydefullt blåse sin egen kraftkabel ut av funksjon fordi tapte investeringer er verdt frykten det påfører Norge og Vesten forøvrig. Russisk gass får han uansett solgt – og tjene gode penger på.
Allerede i september 2020 varslet Russland militært samarbeid med Iran fordi de visste at FNs våpenboikott mot Iran utløp i oktober samme år, og Putin har knyttet seg stadig tettere opp mot det iranske regimet.
I august 2021 signerte Russland en militær samarbeidsavtale med Saudi Arabia. I tillegg til diverse muslimske samarbeidsavtaler kom også nyheten om Russlands militære samarbeid med Kina på samme tid.
Gass-samarbeidet med Iran ble offentliggjort sent i juli i år.
Irans oljeminister Javad Owji har sagt at Iran ser utsikter for samarbeid med Gazprom (et russisk energiselskap, red.) i felles gassleveranser til nabolandene Pakistan og Oman.
Dette kommer på bakgrunn av en kontrakt på 40 milliarder amerikanske dollar for å utvikle syv iranske oljefelt, og for iransk oljehandel med Russland for å betale for ferdigstillelse av jernbanedelen av INSTC (Den internasjonale nord-sør-transportkorridoren for å flytte gods mellom India, Iran, Aserbajdsjan, Russland, Sentral-Asia og Europa, min anm.) Det er kjærkomne nyheter for Pakistan, som er energifattig og har blitt hindret i energiimport siden de iranske sanksjonene er utformet for å hindre landet i å eie atomkraftteknologi som Teheran hadde ønsket å eksportere.
Arbeidet er allerede i gang med gassrørledningen Iran-Pakistan, også kjent som Peace-rørledningen, eller IP Gas, er en 2.775 kilometer lang rørledning under bygging for å levere naturgass fra Iran til Pakistan. Russisk involvering vil fremskynde gjennomføringen av dette.
Spesielt Pakistan vil være en stor energikunde, Kina har investert milliarder i sitt CPEC-infrastruktur- og industrialiseringsprogram; den har en befolkning på 221 millioner i et marked som må generere 57 GW innen 2030, mot en nåværende installert kapasitet på 39 GW.
At han kan skremme er utenfor enhver tvil. At Putin peker på nettopp Norge som skyldig i sprenging av gasskablene framstår som en ren trussel om at Russland når som helst kan sabotere kablene fra norsk sektor i Nordsjøen til Europa.
Let etter logikk, ikke vanvidd
Skal man vurdere risiko for atomkrig, må man lete etter aktørenes logikk, ikke etter aktørenes vanvidd. Det finnes logiske grunner for Putin til å strekke seg mot atomkrig dersom han ønsker og vil ha et evig oppgjør med Vesten. Vi påpekte det samme i mars og skrev ordrett «Det som fra vestlig ståsted tolkes som nederlag i Ukraina, ser ikke nødvendigvis slik ut i despotens hode.»
Bak all vestlig fornuft om grønt samarbeid og fred ligger det en reell risiko for at ikke resten av verden ser den samme løsningen på verdens problemer.
Avskyen for Vesten og vestlige verdier som selverklært universalt gjeldende moralsk gullstandard for menneskeheten, har vokst i takt med veksten av vestlig dekadanse og nedrustning av forsvaret. Mens vi selv påberoper oss å eie en sannhet som skal gjelde for alle verdens folk, vil føre dialog i enhver konflikt, vil sidestille et tredje kjønn med de biologiske kjønnene og bruke milliarder på et grønt skifte, framstår vi for store deler av verden som om vi er i en forråtnelsesprosess. Det er fremdeles slik at majoriteten av verdens folk foretrekker samfunnsstrukturer basert på familieverdier, der menn er menn, kvinner er kvinner og fellesskapet har en eller annen form for åndelig, religiøs struktur, skrev vi i mars.
Mens Putin i dag annekterer okkuperte områder i Ukraina, bør kanskje det framtidige atomspørsmålet først og fremst være hva som skjer dersom Putin er villig til å forsvare disse områdene med hud og hår – og atomvåpen. Mens Sky News i skrivende stund har lagt ut bilder av annekteringsseremonien, der en uvanlig presseglad Putin utveksler håndtrykk med de ukrainske lederne for disse områdene, kan vi ikke annet enn å si oss like ute av stand som alle andre til å forutsi framtiden eller forklare Putins beveggrunner.
I bisarre scener har Vladimir Putin og lederne av de fire annekterte territoriene engasjert seg i et merkelig femveis håndtrykk.
Mennene løfter hendene opp og ned mens folkemengden synger nasjonalsangen til den russiske føderasjonen.
Det er verdt å påpeke at i tillegg til å fremstå utenom det vanlige, er det en forandring ved president Putin, som har en historie med å holde fysisk avstand til andre – husk langbordene, kommenterer Sky News.
Det er likevel verdt å påpeke at det oftest er nyttigere å lete etter aktørenes egen logikk enn å gå seg vill i sin egen – også når fremmed logikk synes helt absurd. Vi bør definitivt frykte Putins atomkapasitet av den enkle grunn at vi ikke forstår ham. Det er det skumleste av alt.