HRS har i årevis skrevet om omfanget av kriminalitet begått av utenlandske statsborgere. En artikkel om dette som kan anbefales er den gjennomgangen vi gjorde i mars 2018, «En annerledes påskekrim: Sosionomer kverker politiet» , der vi blant annet omtalte de problemene vi har laget for oss selv ved å innføre stadig flere rettigheter som har gjort det vanskelig å kaste ut utenlandske statsborgere, selv etter at disse har begått alvorlige kriminelle handlinger.
Vi skaper oss selv problemer
Hvordan vi skal bli kvitt kriminelle utlendinger har vært diskutert i flere tiår, og for de som har en halvtime til overs kan vi anbefale å se gjennom dette debattprogrammet, «Antenne Ti», fra 14. juni 1990.
Selv om det har gått 32 år siden programmet ble sendt er det åpenbart ikke mye som har skjedd.
Vi har i mellomtiden fått en sniksosionomisering av politi og rettsvesen, noe som vi vet har skapt adskillig frustrasjon innad hos de som har ansvar for politiets behandling av utlendingssaker, Politiets Utlendingsenhet. Og uten at vi vet det sikkert er det ikke usannsynlig at det er nettopp derfra initiativet til å endre en sentral bestemmelse i utlendingsloven har kommet.
Hvordan er reglene i dag?
Justisdepartementet har nylig sendt ut på høring et forslag om endring av utlendingsloven som skal løse de byråkratiske problemene vi har skapt for oss selv når vi skal bli kvitt kriminelle utlendinger.
Reglene om utvisning av utenlandske statsborgere finner vi i utlendingslovens kapittel 8:
Vi ser at det her opereres med tre forskjellige grupper utlendinger:
§ 66 Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse
§ 67 Utvisning av utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse
§68 Utvisning av utlendinger som har permanent oppholdstillatelse
Problemet med disse bestemmelsene er at her står det ikke noe om dette også gjelder for utlendinger som har kommet til Norge og har søkt om – og fått – asyl i Norge og derved har krav på beskyttelse som flyktninger.
Slik reglene hittil har blitt fortolket så kan ikke noen som har fått innvilget flyktningestatus kastes ut av Norge uten at flyktningestatusen først oppheves. Og det er det ikke uten videre gitt at man kan. Reglene for dette finnes i utlendingslovens §37.
Ikke enkelt
Å oppheve noens flyktningstatus er ikke enkelt. Det vil ha innvirkning ikke bare for den enkelte flyktning vi ønsker å bli kvitt, det vil også gjerne ha betydning for alle som har fått innvilget asyl på samme grunnlag, fordi de kommer fra det samme område.
Derfor er bestemmelsene blitt tolket både av Sivilombudsmannen og lagmannsretten som at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at utlendingen ikke hadde fått asyl i Norge dersom han hadde søkt i dag, det må ha dessuten funnet sted «vesentlige og stabile» endringer i opphavslandet.
Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som avgjør om vilkårene er til stede for å oppheve flyktningstatusen, med Utlendingsnemnda (UNE) som klageinstans. Hvis utlendingen ikke får medhold i UNE heller, kan han saksøke staten med krav om at UNEs vedtak er ugyldig. Alt dette tar selvsagt vinter og vår. Derfor kan kriminelle personer med flyktningstatus oppholde seg fritt blant oss i årevis uten at vi blir kvitt dem.
Hva foreslås endret?
Slik reglene praktiseres i dag er det helt åpenbart at det må skje en forenkling. Det er det Justisdepartementet nå foreslår ved å tilføye en ny bestemmelse i utlendingsloven som skal lyde:
§ 68 a. Utvisning av utlendinger med flyktningstatus
Dersom utlendingen på vedtakstidspunktet er ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, er det ikke et vilkår for utvisning at det treffes et forutgående vedtak om opphør og tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse etter lovens § 37. Det er likevel et vilkår at det ikke foreligger risiko for forfølgelse mv. som gir vern mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.
Slik vi forstår regelendringen er det fremdeles UDI som må fatte vedtak om utvisning etter at det foreligger en rettskraftig dom mot ham i en straffesak med strafferamme 2 år (selv om den idømte straffen kan være adskillig lavere), men UDI behøver ikke å gjøre noe annet enn å konstatere at hadde han søkt asyl i dag hadde han ikke fått det. Det er vesentlig enklere enn å foreta en analyse av opprinnelseslandets utvikling på lang sikt, noe som vil kunne ha innvirkning på en rekke personers flyktningestatus.
Det vanlige hylekoret
Listen over alle høringsinstansene følger som vedlegg til høringsnotatet (se ovenfor). Der finner vi de fleste som mottar statstøtte for å arbeide for «mangfold og integrering», som for eksempel Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) også videre. Hos disse vil reaksjonene antagelig gå på automatikk – de vil selvsagt protesterer mot alt som gjør det enklere å bli kvitt kriminelle utlendinger – uansett hva disse har påført sine ofre. Det er dette de lever av – jo flere asylsøkere og flyktninger, jo bedre.
Men det er fritt frem for alle å sende inn høringsuttalelser, så det er jo hyggelig at HRS fremdeles står på listen over høringsinstanser, selv om et nærmest samlet Storting i fjor bidro til at vi mistet den relativt beskjedne statsstøtten vi hadde fordi vi stort sett var uenige i den utlendingspolitikken som blir ført. Og ga høylydt uttrykk for det.
Vi får vel sende inn et høringssvar til departementet selv om alle nok vet at vi vil støtte lovendringen. Den eneste kommentar vil være at dette burde ha vært gjort for lenge siden.