Boken er kalt Ces petits renoncements qui tuent, altså De små forsakelsene som dreper, og omhandler en lærers erfaringer med stadig fler muslimske særkrav fra elever i skolen, og en stadig feigere lærerstab i møte med disse kravene. Boken er ført i pennen av journalisten Carine Azzopardi.
At det er nettopp Azzopardi som har skrevet boken er ingen tilfeldighet. Mens læreren som forteller om framveksten av islamisme og antisemittisme i boken gjør det under pseudonymet Laurent Valogne, er Azzopardi et kjent navn i Frankrike. Azzopardi mistet samboeren og far til døtrene sine under Bataclan-terroren i 2015 og har stort fokus på radikal islam og samfunnsutviklingen i Frankrike generelt i sin journalistikk. For henne er kampen mot islamisme personlig og intervjuet med Valogne viktig.
Laurent Valogne anser det umulig med tanke på egen sikkerhet å la seg intervjue med eget navn og egen stemme. Nyhetsbyrået Europe1 har intervjuet læreren, og intervjuet ligger tilgjengelig på YouTube. Stemmen til Valogne er forvrengt i opptaket, slik at ingen skal kunne gjenkjenne identiteten hans.
Små skritt
Valogne forteller både i boken og i intervjuet med Europe1 om et opplevd vendepunkt for to år siden. Han fastslår at Samuel Patys skjebne like gjerne kunne blitt hans egen. Også han er lærer ved en videregående skole i et innvandrertett område i utkanten av Paris, og han sier han har sett islamismen bre seg de siste 10-15 årene. Ifølge Valogne finnes ikke noen felles lærerstrategi i møte med salafisme, snarere er det slik at lærere selvsensurerer seg i frykt for represalier.
Vel vitende om at det var «omlandet», altså foreldre og elever i det muslimske miljøet, som hisset til halshuggingen av Paty, mener Valogne det er forståelig at lærere føler seg alene og redde i møte med ekstremt islamsk tankegods i klasserommene. De tør rett og slett ikke utfordre eller sette foten ned for elevene. Han kaller det små skritt, men viser til eksempler på hvordan islam stadig vinner terreng.
– Det kan være en krangel mellom elever om Haribo-godteri som inneholder svinegelatin, en ung jente som nekter å ta av seg hanskene under en kjemitime, elever som møter opp fullt tilslørt under skoleturer og så videre. De føler seg glemt, forlatt av republikken, og som reaksjon kaster de seg inn i salafismen, sier Valogne.
– På daglig basis, hvordan ser du det islamistiske gjennombruddet? spør intervjueren.
– Dette er små ting som totalt sett avslører et bekymringsfullt klima. Som denne krangelen mellom to elever som jeg ble vitne til, der den ene skjelte den andre ut for å ha tatt med vingummi til klassen. Søtsakene var ikke halal, fordi de inneholdt svinegelatin… Eller moren som nektet å la datteren ta av seg hanskene i kjemitimen. Eller tenåringer, som etter å ha lest en tekst av tenkeren Condorcet, ropte opp at «utdanning er ikke for jenter». Det var eleven som, etter å ha sett en dokumentar om tvangsekteskap i India, forklarte at «kvinner er på jorden for å adlyde menn», og ikke en eneste elev i klassen reagerte på utsagnet. Eller til og med disse to ungjentene som dukker opp i heldekkende antrekk på skoletur til museet.
Han sier videre at det i innvandrertette bydeler er ekstra krevende. Når islam er i flertall, er de mest sårbare elevene de aller første ofrene for islamismen.
– Konvertering til islam er både enkelt og raskt.
Han forteller at antrekk som » ikke eksisterte for femten år siden » sprer seg, som for eksempel abaya. Abaya dekker hele kroppen, med unntak av ansiktet og hendene.
– Unge jenter er i økende grad tilbøyelige til å kle seg i dem og til og med, noen ganger, ta på seg balaklavaer og hansker i saudisk stil når de forlater skolen, forteller han.
Mistillit til vitenskap
– De siste ti årene har skolen, som er et speilbilde av samfunnet, blitt mottakelig for denne religiøse feberen, fastslår læreren.
– Du beskriver også elevenes mistillit til læring, sier Europe1.
– Ja, det er et nytt fenomen, som kan forklares like mye av den religiøse drivkraften som av konkurransen fra sosiale nettverk. Noen elever tror lettere på det de ser på Facebook eller TikTok enn det som står i en lærebok eller i en avisartikkel, uavhengig av medienes legitimitet. I klasserommet setter de sine egne sannheter høyere enn vitenskapelig kunnskap. Noen fag er omtrent brannfakler, spesielt realfag. Når du underviser om seksuell reproduksjon eller astronomi, møter du troen deres. En dag delte jeg ut en tekst av Immanuel Kant til klassen min, i en time om opplysningstiden. Kant minner oss om at Jorden kretser rundt solen, ikke omvendt. Uken etter kom en elev tilbake og svingte med koranen og siterte en passasje der det står skrevet at Jorden, i sentrum av alt, er i konkurranse med solen. Jeg fortalte henne at tro ikke utelukker fornuft, men hun gikk bort, opprørt og sint. Noen ganger kommer motløsheten snikende på meg.
Forlagets omtale av De små forsakelsene som dreper sier at boken omhandler «tilstedeværelsen av en dødelig ideologi som snikende vinner terreng i klasserommene og som, hvis vi ikke handler raskt, vil undergrave grunnlaget for vårt åpne og tolerante samfunn. Denne boken forteller dagliglivet til en lærer som brenner for oppdraget sitt, og som lanserer en siste sjanse-appell: skolen er i dag et sentralt sted for opplæring av morgendagens generasjoner. Det siste stedet hvor det fortsatt er mulig å handle, i håp om at det ikke er for sent.»
(Fotomontasje:HRS)