De kan med rette kalles generasjon ynk, og nå er de i ferd med å bli voksne. Når det blant 8.000 av dem ikke er mulig å finne tre promille som orker å stille til valg i studentparlamentet, er det ikke bare ynkelig. Det er direkte skremmende å tenke på at disse i tusentalls skal ut i arbeidslivet om noen år.
NRK belyser både tematikken og de umiddelbare konsekvensene i saken Få studenter vil stille til valg ved høgskoler og universiteter.
Høgskolen i Østfold trenger totalt 24 kandidater til studentrådene. Mye står på spill hvis studentene ikke stiller til valg neste uke:
- Parlamentet kan ikke gjøre vedtak. Det kan føre til at det ikke blir fadderuke i 2023.
- Det blir ikke valgt inn studenter til styreråd og utvalg. Det vil si at studentene mister muligheten til å påvirke høgskolen og samskipnaden.
- Tillitsvalgt for studentene vil falle.
Verre er tanken på de mer langsiktige konsekvensene.
Mener ingenting
I artikkelen løftes det fram mulige årsaker til at de mange tusen studentene ikke viser noe engasjement, og pandemien, trang økonomi og «ingen har fortalt oss om det», holdes fram som forklaringer. Det er altså en hel generasjon unge voksne som i fullt alvor tror at det er synd på dem dersom ingen har løpt etter dem for å forklare hvordan et studentdemokrati fungerer. Jeg innser at det begynner å bli veldig lenge siden egen skolegang og påfølgende studier der «ansvar for egen læring» var et overordnet prinsipp, men noe må jo ha gått galt lenge før pandemien for at en hel generasjon skal framstå så ansvarsfraskrivende og tafatte.
Eivind Tjønnelands gjennomgang av krenkede følelser inneholder en passasje om Claire Fox’ bok I Find That Offensive! (2016) som omhandler «snøfnugg-generasjonen».
De nye hudløse herskerne skal selv bestemme hva de vil se og høre. Hvis ikke føler de seg krenket. Overbeskyttende oppdragelse har skapt en ny type potensielle diktatorer som vil forby alt de ikke liker å høre. De tar alt personlig fordi de er sosialisert til det. «Curling»-generasjonen har hatt det for lett. Hypersensitiviteten er kombinert med en aggressiv og retthaversk holdning om at de burde bli tatt hensyn til. Overbeskyttet av foreldre som ser farer overalt, tror de at ord kan skade dem.
I NRKs artikkel er det ikke krenkelsesjaget som framholdes, men snarere studentenes passivitet og manglende vilje til å mene noe som helst.
– Særlig gjennom pandemien har dialogen vært en mangelvare for unge. Når man jobber med studentpolitikk må man jo mene noe annet enn om seg selv. Det er en god øvelse å være i et studentstyre, både for seg selv og for å styrke demokratiet, sier leder for ombudet for barn og unge i Viken, Bodil Jenssen Houg til kanalen.
Tør ikke
Å gå inn i voksenlivet uten å kunne mene noe som helst utover å ha meninger om seg selv og egne følelser, er neppe utelukkende et resultat av overbeskyttende foreldre. Mer trolig er det slik at generasjonen mener noe, men ikke vil si noe som kan utløse reaksjoner.
VG gjennomgikk i fjor den årlige UNG2022-rapporten til Opinion. Den viste at hele 52 prosent av unge mellom 15 og 25 år forteller at de ikke lenger kan si hva de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt.
Seniorrådgiver og ansvarlig for studien, Tove Botnen, forteller at ytringsfrihet er noe de har sett at unge har vært spesielt opptatt av over flere år.
Påstanden unge i denne undersøkelsen ble bedt om å svare på hvor enige de var i, var følgende: «Man kan ikke lenger si det man mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt». Både i 2020 og 2021 var 52 prosent enig i påstanden.
– I en sånn overvåkende ungdomskultur, hvor det er ganske strenge regler for hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si – er det en del som føler at ting har blitt litt for politisk korrekt.
Hun forteller at flere unge uttrykker at de må passe på hvordan de formulerer seg for at andre ikke skal bli krenket eller at man selv skal bli stemplet. Særlig gutter er opptatt av dette.
Dersom halvparten av alle unge går rundt med meninger de ikke tør å ytre lover det svært dårlig for fremtiden, og man kan ikke se bort fra at norsk politisk venstreside bør påta seg et stort ansvar for denne utviklingen. Enhver som har lest AUFs bok Aldri tie, aldri glemme der både overlevende fra Utøya og statsminister Jonas Gahr Støre tar et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli», har sett stemplingsmekanismen i fri utfoldelse. I boka tillegges tilnærmet hele høyresiden i norsk politikk enten å ha inspirert Breivik til å begå massemord eller gjort sitt beste for å sverte Ap-politikere som nevner 22. juli. Slik lages et ytringsklima som føles alt annet enn trygt for unge mennesker.
Når man sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, blir meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige. Men holdningen gjør samtidig at det kan defineres som «rasisme» å begrunne politisk ståsted for en restriktiv innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere. Hvordan skal man kunne ytre seg fritt dersom man stemples som ekstremist av å ytre helt legitime meninger?
Fremtidens «kloke»?
Ser man på de uengasjerte studentene over det ganske land, framstår tallene for ytringsengstelige i UNG2022-rapporten dessverre oppløftende til sammenlikning. Eller er det ganske enkelt slik at de 48 prosentene unge som faktisk tør å ytre seg ikke befinner seg i landets auditorier og lesesaler, men er helt andre steder? Er det fremtidens akademikere som er de reelle bærerne av ynket i generasjonen ynk?
Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita, kan i såfall få rett i sine betraktninger om en ny politisk akse: Kloke vs. dumme.
(…) Det er de moderate mot de ytterliggående, eller, som den konservative forfatteren Christian Egander Skov uttrykte det; de kloke mot de dumme.
Selv får jeg også assosiasjoner til Marianne Marthinsens kronikk i Aftenposten nylig, der hun hyllet «de grå, slitne, hardtarbeidende, ikke-populistiske politikerne» i motsetning til «»Rødt og Fremskrittspartiet» som «bedriver en bisarr, ansvarsløs og forstemmende pardans i alle diskusjoner som har med energi og Europa å gjøre.»
Jeg vet at veldig mange likte artikkelen til Marianne Marthinsen, men jeg fikk meg ikke til å trykke «like». Jeg er riktig nok enig med henne og de «grå, slitne og hardtarbeidende» i sak, men jeg syns hun gikk for langt i å tegne et «oss mot dem»-bilde – de gode mot de onde, så å si – som jo, paradoksalt nok, nettopp er et av populismens særtrekk. (…)
Studentene som er så redde for å mene noe og som selv påstår at de «var ikke klar over konsekvensene dersom det ikke blir et studentstyre» og framholder at de «ikke har fått informasjonen de trenger» for å vurdere å stille til valg, er fremtidens arbeidstakere. Hvis de skal være fremtidens «kloke» står det labert til for demokratiet. Mest av alt framstår de som et skrekkeksempel på generasjon ynk.
Konklusjonen om hvordan disse unge menneskene uten engasjement for stort annet enn seg selv skal klare seg, låner jeg fra Elin Ørjaseters Vil generasjon Y tåle påkjenningene ved en vanlig jobb?
Generasjon krenk og ynk er likevel bare et uttrykk. De fleste av dem vil sikkert klare seg bra. Spørsmålet er likevel hvordan vi kan hjelpe de mest sårbare av ungdommene til å mestre fremtidens arbeidsliv. Trolig ved å gi dem motstand, og ikke medhold, når de forteller om hvor urettferdig verden er. Mot dem.