Det er et interessant bokprosjekt Forskningsetikk.no kan fortelle om, der far og sønn Paul og Tarjei Leer-Salvesen, henholdsvis etikkforsker og journalist, har skrevet boken Søke sannhet – etikk og metode for forskere og journalister.
Over tid har de diskutert forskjeller og likheter mellom gravejournalistikken og den kvalitative forskningen (tillater meg å påpeke at sistnevnte er et noe misvisende begrep, da det ikke er forskningen i seg selv som er kvalitativ, men dataene).
Etikk, penger og formidling
Paul Leer-Salvesen oppdaget at kriminologer ikke fikk forske på partnerdrap, mens journalister i VG lagde prisvinnende journalistikk på samme tematikk. Hvordan hang det samme? synes far og sønn å undre seg over, noe som altså endte i en etikkbok.
Nå er kanskje jeg i overkant interessert i et slikt tema, ikke minst fordi jeg selv har jobbet som metoderådgiver i forvaltningsrevisjon i Riksrevisjonen, og her var nettopp etikkspørsmålene stadig oppe til diskusjon. Jeg husker godt «kravet» fra daværende riksrevisor, nemlig at forvaltningsrevisjonsrapportene skulle være 100 prosent rene, pene og objektive. Det er faktisk en god arbeidsregel hvis du jobber i Riksrevisjonen (om enn en umulighet, men det er en annen sak), men samme tankegang har bitt seg fast i forskningverden, er min påstand. Derfor er det kun en liten dedikert skare som leser disse rapportene, hvilket i seg selv er synd, for det er mye kunnskap å hente, men de har samtidig så mange forbehold og/eller innstendige analyser at man ramler raskt av om man ikke er spesielt interessert. Derfor er da også forskningsformidling et evig tilbakevendende tema.
Men mens Riksrevisjonen ikke trenger å frykte for budsjettene sine, er det helt annerledes i forskningen, spesielt relatert til den såkalte oppdragsforskningen. Altfor mange legger seg flat for makta for ikke å kludre det til for neste oppdrag – for det er stort sett det offentlige som er oppdragsgiver. Og akkurat det skaper en rekke problemer, for det er slett ikke sikkert at produktet er verken særlig rent, pent eller objektivt. Da blir resultatet raskt at vi forledes.
Det gjør vi også med medier. Gravejournalistikk på sitt beste er kjærkomment, ikke minst fordi presentasjonen ofte er presis. Vi får raskt innblikk i den aktuelle problematikken og like raskt får vi konklusjonen. Samtidig legger vi mottakere lista høyere for forskning enn for journalistikken.
Det makta ikke vil høre
Tarjei Leer-Salvesen forteller til Forskningsetikk.no at vært mange av de etiske diskusjonene i pressen handler om publiseringen, mens lite dreier seg om hvordan informasjonen har blitt hentet inn. Han er fascinert over den grundige gjennomgangen forskere har i starten av et prosjekt.
– De stiller ikke da bare det innledende spørsmålet «Bør dette gjennomføres?», men også «Hvilke utfordringer skal du løse de neste to årene, hvem skal du intervjue og om hvilke spørsmål, hvordan skal du presentere prosjektet for dem?». Dette burde vi i gravejournalistikken suge til oss og ta i bruk, men tilpasse vår måte å jobbe på, sier Tarjei.
Men allerede her ser jeg en annen problemstilling. For mens forskerne kan ta seg relativt god tid, står mediene overfor et helt annet tidspress og kanskje også konkurranse. Når en driver med et graveprosjekt er det nødvendigvis ikke bare enkelt å hente inn informasjon uten å risikere at andre medier kan snappe opp saken. Og der mediene typisk jobber mot tidsaktuelle temaer, er det typisk forskning å komme inn i ettertid. Samtidig står både journalister og forskere overfor problematikken med samtykke, særlig overfor sårbare personer. Ifølge Tarjei vil ikke journalister kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag overfor mennesker med makt, hvis de skulle forholde seg til de samme samtykkekravene som forskere må.
«Vi skal søke å avdekke ukjente sammenhenger, også ubehagelige sannheter. Vi skal stille spørsmål maktutøvere helst ikke vil høre, og langt mindre ønsker å svare på. Et krav om samtykke fra disse ville være ensbetydende med å velge bort den kritiske undersøkende journalistikken og dens samfunnsoppdrag», heter det i boka ifølge Forskningsetikk.no.
Maktkritisk forskning
Paul Leer-Salvesen har også et særdeles godt poeng når det kommer til pågåenhet og frekkhet som journalister kan besitte, noen i altfor stort monn, mens det nesten er fraværende i forskningsverden.
– Jeg ønsker meg mer maktkritisk forskning, på politiske miljø, hva som skjer i departementene, i alle de mektige institusjonene, og ikke minst hva som skjer i kommunikasjonsbyråene, sier han.
Hans erfaring er at forskere er mer servile i sitt forhold til makt og myndigheter enn det journalistene er.
«Jeg tror vi kan lære litt av gravejournalistenes pågåenhet og frekkhet i maktens korridorer, og ikke så raskt rygge ut når sjefene nekter innsyn eller samtykke til å besvare kritiske spørsmål», heter det i boka ifølge Forskningsetikk.no.
Og mens «innsyn» er det magiske i gravejournalistikken, er innsynsrett noe de færreste forskere sysler med.
– Den eneste gruppen hos oss som er rasende dyktig på dette, er historikere. Sosiologer, psykologer, barnevernsforskere og vi i humaniora ber om innsyn i altfor liten grad.
Dette er glimrende observert, som igjen forteller oss at mang en forsker henger igjen i gamle forskningsmetoder, ikke minst hva gjelder informasjonsinnhenting. Dermed kan man også ende med resultater som ligner mer intensjoner enn realiteter. Det er en alvorlig situasjon, nettopp fordi mange forskningsrapporter er bestillinger fra det offentlige – som utgjør grunnlag for politiske beslutninger.
Det er like alvorlig som at forskere av ulike grunner utelater å formidle funn. Det er ikke lenge siden det ble kjent at forskere på innvandringsfeltet i stor grad lar være å publisere negative funn. Innvandringsforskere forklarte det med ubehagelige kommentarer eller trusler fra andre forskere og samfunnsdebattanter.
Selv om mange ulike, både forskere, politikere og «aktivister», helst vil unngå de ubehagelige offentlige debattene, bør vi slutte med denne overdrevne forsiktigheten. Den tjener oss ikke som samfunn.