Franske L’Opinion skriver at den islamske separatismen er på frammarsj, som ikke minst er merkbart i skolene. Den franske regjeringen strammet grepet om sekulære verdier etter drapet på læreren Samuel Paty i oktober for to år siden, men det er tilsynelatende ikke til hinder for islamistene. De øker tvert imot presset særlig via påvirkning i sosiale medier, skriver avisen.
Rapporten avisen viser til er kommentert av Christian Gravel, som er leder for den interdepartementale komiteen for forebygging av kriminalitet og radikalisering (CIPDR).
– Økt forekomst av religiøse klær er tydelig overalt. Både på gaten og i svømmebassenger med burkini, i sport med fenomenet ‘hijabeuses’ eller til og med på universitetet, sier Gravel.
Markeringsbehov
Til avisen sier Gravel at islamistene har et markeringsbehov.
– Disse manifestasjonene av identitet reflekterer et ønske om å markere seg. Et mål som aldri har opphørt siden Creil-hodeskjerf-saken i 1989, sier han.
Ifølge Gravel, har Frankrike stått «i en offensiv dynamikk» i seks måneder. En dynamikk som er en del av «strategien til den islamistiske bevegelsen for å provosere frem spenningsfaser, etterfulgt av faser med offerroller og fordømmelse av påstått ‘islamofobi’».
Offensiven som føres mot franske skoler vil bare være den mest håndgripelige manifestasjonen av islamismen, siden presset også utøves på en annen arena, der den – i motsetning til hijab og abayaer i skolen – er fullstendig lovlig: det offentlige rom.
Det mest konkrete tegnet på økt synlig, fundamentalistisk islam er det faktum at kvinner, spesielt svært unge kvinner, har på seg strengt religiøse antrekk i sentrum av Paris, Toulouse eller til og med Marseille, påpeker L’Opinion. Fenomenet som kan observeres både i store og mellomstore byer, var inntil nylig konsentrert utelukkende i nabolag med høy innvandrerbefolkning. Nå er det synlig islamisme overalt, fastslår CIPDR-lederen.
Verdikampen
Den franske utdanningsministeren er klar på at islamistene har vært smarte ved bruk av sosiale medier – kanskje smartere enn hva sekulære franske myndigheter har vært.
13.oktober fastslo utdanningsminister Pap Ndiaye i Le Monde at «republikken er sterkere enn TikTok», og lovet sterke tiltak for å motvirke denne økningen i fundamentalisme. Han tok også til orde for «å gjenopprette lærerens symbolske plass i samfunnet». Følgende utsagn gitt til avisen er ikke ordrett gjengitt da språket er så ulikt oppbygd sammenliknet med norsk, men oversatt slik at meningsinnholdet er korrekt:
– Henrettelsen begått av en islamistisk terrorist var et stort sjokk, og to år senere merkes det fortsatt. Det er et ekstremt kraftig traume. Som historielærer føler jeg det fortsatt. Samuel Paty legemliggjør selve handlingen det er å undervise, plikten til å motstå press mot lærerens nøytrale rolle som formidler, inkludert religiøst press. Det er derfor hans død var så traumatisk, i tillegg til de forferdelige omstendighetene: drapsmannen angrep skolen i dens kjerne.
Mens hjemlige NRK unngår hijabdebatt, er debatten om religiøse plagg i eget land så absolutt ikke tabu for ministeren. Han ønsker tvert imot at myndighetene gjør det samme som islamistene, men med motsatt fortegn: Bruker sosiale medier for å løfte sekulære verdier. I Frankrike er de neppe så naive at de tror at økt forekomst av totalitære islamske klesplagg er et uttrykk for kvinners frihet til å velge. Verken franskmenn eller islamister kommer med den begrunnelsen i nevnte aviser, tvert imot er de begge klare på ett punkt: Det er i skolene verdikampen står, rett og slett fordi de unge lar seg påvirke.
Det er som beskrevet på vaskeseddelen av De små forsakelsene som dreper, boken vi presenterte for å markere 2-årsdagen for Samuel Patys død. Boken beskriver «tilstedeværelsen av en dødelig ideologi som snikende vinner terreng i klasserommene og som, hvis vi ikke handler raskt, vil undergrave grunnlaget for vårt åpne og tolerante samfunn. Denne boken forteller dagliglivet til en lærer som brenner for oppdraget sitt, og som lanserer en siste sjanse-appell: skolen er i dag et sentralt sted for opplæring av morgendagens generasjoner. Det siste stedet hvor det fortsatt er mulig å handle, i håp om at det ikke er for sent».
Nå framholder også fransk etterretning at dette er situasjonen.