Vi hører lignende saker landet over, og de blir bare flere. Denne gangen fra Sandefjord, der en guttegjeng «terroriserer» svømmehallens gjester.
Flokkmentaliteten
Gjengen, gutter i alderen 12-20 år, frekventerer svømmehallen i Sandefjord jevnlig, men kommer ikke alle sammen samtidig. Oppførselen deres er det alt å si på. Sandefjord Blad ramser opp:
■ De spytter i badstua, inne i svømmehallen og rett foran andre.
■ De overholder ikke regler for atferd (eksempelvis ikke flere samtidig i sklia, det skal være ro i det lille bassenget, ikke lov å dytte hverandre fra lekedyr, når badetida er over må man opp av vannet)
■ De etterkommer ikke tilsnakk og irettesettelse ved regelbrudd.
■ De serverer ufint språk og beskyldninger mot ansatte og andre badegjester som gir dem tilsnakk.
■ Mindreårige barn har kommet gråtende ut av garderoben etter møte med guttegjengen.
■ Voksne badegjester trekker seg unna fordi guttegjengen skaper ubehag.
■ Ansatte kan grue seg til å være på jobb når guttene er der.
Tom Erik Sætevik, enhetsleder for Sandefjord svømmehall i Bugården, forteller avisen at han er frustrert. Det skal være anslagsvis 30 unge gutter som utviser det han diplomatisk kaller «uakseptabel oppførsel». For guttene plager både ansatte og andre badegjester, i tillegg til at sikkerheten svekkes:
– Mens vi bruker tid på å krangle med guttegjengen, er vi redd andre kan drukne, sier Sætervik satt på spissen.
Men når vi hører at det til enhver tid er fire badevakter, i tillegg til en som betjener kafeen, så skjønner vi hvilken oppmerksomhet disse guttene tiltrekker seg. I den siste tiden har situasjonen eskalert såpass at de har ansatt en vekter, i tillegg til at de flere ganger har bedt om hjelp fra politiet.
Sætevik forteller at de rundt 30 guttene sjelden er der samtidig.
– Men når noen av dem er her, ankommer de aldri samtidig. Da har de nok skjønt at de ikke slipper inn. Men det er likevel tydelig at de har avtalt å møtes her, for de blir jo etter hvert en gjeng inne i hallen, sier han.
Problemene oppstår spesielt når de er fem eller flere. Da egler de hverandre opp, sier Sætervik, og snakker de til én, kommer resten av gjengen. Denne flokkmentaliteten kjenner vi godt igjen fra andre saker, og den fungerer, ikke minst fordi det blir ubehagelig for andre, som da igjen trekker seg vekk.
Kulturforskjeller?
En av badegjestene, en mann som vil være anonym, bekrefter til Sandefjord Blad at det kan være «veldig ubehagelig» i møte med disse guttene. Han har flere ganger gått i rette med dem, uten at det hjelper.
– Jeg har sett dem spytte i badstua. Prøver man å si fra, blir man gjerne møtt med «Uuuuh! Hold kjeften din!» av fire 15-åringer.
Hans inntrykk er at dette er gutter som «mangler veiledning og oppdragelse i hva som er greit og ikke greit, samt ingen eller minimal respekt for andres grenser», og at de på sikt neppe blir gode samfunnsborgere.
– Hvor har det blitt av nabokjerringa som bryr seg? Eller landsbyen som må til for å oppdra og passe på barn?
Stikkordet ligger antakelig her. For avisen gir ingen antydning om der er noen kjennetegn for disse guttene, men flesteparten av disse mangler kanskje moralsk oppdragelse fordi foreldrene faktisk ikke kan veilede dem?
Vi har i en rekke saker påpekt at foreldrerollen og barneoppdragelse i ulike kulturer er forskjellig, og da er det underlig om konsekvensene overrasker oss. Men vi spiller kanskje dummere enn vi er, i håp om at vi ikke stigmatiserer noen. Men hvorvidt det er til hjelp for slike gutter, se det er et annet spørsmål. For både nabokjerringa og landsbyen trekker seg kanskje vekk, i frykt for at innblanding skal bli misforstått eller for å unngå å havne i trøbbel. Kulturforskjeller betyr noe, men så lenge vi later som noe annet vil det bare bety mer problemer. Som vi har poengtert tidligere:
Det er ingen hemmelighet at barneoppdragelse ser forskjellig ut i Norge og eksempelvis Somalia eller Pakistan. Forskjellen mellom å vokse opp i individorientert kultur der barndommen i seg selv har verdi kontra å vokse opp i kultur der barndommen er et nødvendig steg på veien til voksenlivet og barna påføres skam for å ivareta familiens ære i klankulturen, er selvsagt diametralt forskjellig.
Til og med regjeringen har fått med seg koplingen mellom foreldreferdigheter og barns adferdsutvikling. Til tross for byråkratispråkets mange eufemismer er akkurat dette relativt klart i Regjeringens strategi for foreldrestøtte, der en av strategiene er å «Legge til rette for at foreldreveiledningskurs blir en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet».
Mange vil sikkert påpeke at slik atferd fra unge har vi hatt til «alle tider», men den manglende respekten for alt og alle i denne saken – og ikke minst antallet det er snakk om – høres mer ut som et innvandret kulturelt problem. At det sikkert også er etniske norske gutter med, gjør ikke saken bedre. Det er rimelig trist når etniske norske gutter tiltrekkes av en kulturell praksis som mangler empati overfor andre, fordi de tror det er «tøft». Men ingen av dem er ikke tøffere enn at de må opptre i flokk.