I første publisering av denne saken kom vi i skade for å blande to ulike saker med sterke likhetstrekk. Vi beklager sammenblandingen. Gjeldende Høyesterettsdom er ikke koplet til transaktivist Christine Marie Jentoft, men til en annen mann som etter et langt heterofilt liv har skiftet sin kjønnsidentitet til å bli lesbisk kvinne – også han med med omsorg for barn og insisterende på at han nå skal kalles «mor», ikke «far».
Hele dommen kan hver enkelt selv lese gjennom her. Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, har lagt ut en oppsummering på sin Facebookside.
Saken gjaldt en FB-krangel mellom to tidligere kamerater, der den ene nå identifiserer seg som kvinne. De påtalte ytringene lød:
– Perverse mannegriser som permalaiver at de er småpiker har vel strengt tatt ingen injurierende kraft.
– Tror du virkelig at et eneste menneske tror du er et kvinnemenneske og ikke en gubbe med rare fantasier.
– Det sagt er det uforståelig for meg at myndighetene fremdeles tillater at du har omsorgsansvar for barn.
– ‘B’ eksisterer ikke. Det er en syk fantasi i Cs sinn.
Og ja, dette er nå fastslått av Norges høyeste domstol at er straffbart å si – dersom du sier det offentlig. Ifølge retten rammer disse uttalelsene ikke bare den personen du sier det til, men hele gruppen mennesker som er transseksuelle eller har noen form for kjønnsidentitet som bryter med biologiske kjønnskarakteristika.
Straffelovens §185 lyder i sin helhet som følger:
I utgangspunktet er undertegnede veldig skeptisk til hele hatkrimparagrafen, ikke bare fordi den kriminaliserer uhøflighet og i mange tilfeller følelsesutbrudd i avmakt, men også fordi den beskytter de verste, aktivistiske kommentarfelttrollene, all den tid enhver muntlig/skriftlig flertallsform i deres retning utløser at det er «et angrep på gruppen».
Høyesterett begrunner dommen i at tiltalte snakket om «perverse mannegriser» i flertall, knyttet det direkte til kjønnsskifte, til syke fantasier og manglende omsorgsevne for barn. Totalt sett ble dette ansett som så grove betegnelser mot gruppen, ikke bare individet, at det anses som en nedvurdering av menneskeverd.
Mon det? Er det virkelig en nedvurdering av andres menneskeverd å mene at det er perverst at voksne menn plutselig begynner å iføre seg dameklær? Ja, når man ifølge norsk lov er forpliktet til å behandle mannen som den kvinnen han påstår å være, så er det det.
Kritikken
Når dommen vekker reaksjoner er det ikke bare på grunnlag av generell motstand mot §185, en helt legitim motstand mange har og oftest begrunner med et ønske om likhet for loven, vern om ytringsfrihet og manglende behov for kriminalisering av andre ytringer enn direkte trusler. Kritikken mot dommen handler om noe mer, det handler om at representanten for den sårbare minoriteten, den fornærmede i straffesaken, ikke hadde foretatt noe kjønnsskifte annet enn i voksen alder å skifte klær, hårfarge og selvvalgte pronomen.
Kritikken er i høyeste grad forståelig, for fornærmede påstår selv å være en lesbisk kvinne, mens han tidligere var en mann. Det eneste som endret seg var altså det juridiske kjønnet, mens samlivet med samboeren og barna fortsatte – i alle fall en stund.
Vedkommende framstår i beste fall som en permanent transvestitt i sin fremtoning, og gjør kjønnsinkongruente, lesbiske og kvinner en reell bjørnetjeneste ved å kjempe sin «kamp». Jeg skriver det i hermetegn fordi jeg ikke i min villeste fantasi kan se hvordan vedkommende anses som representant for en utsatt minoritet (til tross for at jeg vet at vedkommende rettslig sett har sitt på det tørre, der ingen har kunnet sette noen «nedre grense» for hvem som skal ha minoritetsvern). Når denne personen er en minoritet, kan alle være en minoritet. Det juridiske kjønnet kan endres ved noen tastetrykk.
Problemet ligger i at det ikke finnes noen annen sikkerhet for å fastslå minoritetsvern enn å ta fornærmedes egne påstander fullt alvor, samtidig som det foreligger tydelige indikasjoner på at vedkommende har en sterk aktivistisk agenda, mest av alt knyttet til eget oppmerksomhetsbehov. Det kunne vært på sin plass å vurdere hvorvidt den tiltalte, nå domfelte mannens uttalelser om «perverse mannegriser som permalaiver at de er småpiker» kanskje har noe for seg – rent psykologisk sett.
Øve?
Da vi feilaktig blandet Christine Marie Jentoft med fornærmede i overnevnte sak, er det ganske enkelt fordi sakene er til forveksling like i hendelsesforløp og krav til å bli ansett som lesbisk kvinne, til tross for at resten av livet går framover på akkurat samme måte som det gjorde som heterofil mann. Da med unntak av oppmerksomhet selvfølgelig. For i likhet med fornærmede i Høyesterettssaken, har Jentoft gjort seg tydelig bemerket som selvvalgt lesbisk kvinne. Også Jentoft har gått til anmeldelse grunnet hets, i kraft av å påberope seg å være sårbar minoritet. Oppsummeringen av Jentofts sirkus kan vi faktisk hente fra Faktisk.no:
Debatten blusset opp igjen etter det ble kjent at politiet har valgt å etterforske kvinnesaks-aktivist Christina Ellingsen for hatytringer. Etterforskningen ble startet etter at hun ble anmeldt for hatkriminalitet av Christine Jentoft, som levde som mann frem til hun ble 20. Jentoft er rådgiver for kjønnsmangfold i foreningen FRI.
Mens Ellingsen hevder hun bare har stadfestet biologiske sannheter, anklager Jentoft henne for å ha trakassert henne som enkeltperson over lang tid. Jentoft avviser overfor Vårt Land (for abonnenter) at hun mener det skal være straffbart å kalle transpersoner for det kjønnet de ikke identifiserer seg som.
– Nei, det gjør jeg selvfølgelig ikke. Det skal ikke være ulovlig å ha negative holdninger eller gjøre feilkjønning ved uhell, sa Jentoft til Vårt Land 4. juni.
– Det politiet må avgjøre, er om langvarig nedsettende og trakasserende språk mot enkeltpersoner, kun fordi de er transpersoner, er ulovlig.
Ellingsen mener anmeldelsen er grunnløs:
– Jeg må ha rett til si til en mann at jeg avviser hans ideologiske overbevisning om kjønnsidentitet. Trosfriheten inkluderer min rett til å avvise andres overbevisning, uttalte hun til Vårt Land.
I 2017 ga Jentoft et intervju i KK:
Selv om hun framstår som en særdeles sterk person nå, der hun stadig vekk hiver seg ut i debatter og er en av få som tør å gi transpersoner er tydelig ansikt i offentligheten, så innrømmer Christine at det likevel har vært tøft. Spesielt de første årene.
– Kvinner som er definert kvinner ved fødsel, har hatt mange år på å finne ut av hvem de er, mens jeg skulle ta alt igjen på et blunk i begynnelsen av 20-årene, sier hun, og trekker fram eksperimentering med sminke og klær som en utfordring. Noe de fleste blir ferdige med i tenårene.
– Det er ganske kleint å ha den fasen som 23-åring!
Christine forklarer at når man kommer ut som transperson, handler mye om å skulle passe inn i det kjønnet man identifiserer seg med. Det betydde at hun måtte finne ut hvilken sminke, hvilke klær, hvilket stemmeleie og hvilken oppførsel hun måtte ha for å bli lest som en kvinne.
Hvis du må øve på dette er du neppe kvinne. Jeg kjenner ikke personlig mange transpersoner, men den ene voksne transkvinnen jeg kjenner har overhodet ingen tvil om hvilken oppførsel hun skal ha. Ei heller de to ungdommene jeg kjenner, begge transgutter. De øver ikke, de har alle hatt denne identiteten så lenge de kan huske, vært sjenerte, slitt sosialt og forsøkt å unngå særlig oppmerksomhet. Jeg tviler svært sterkt på at noen av dem jubler over verken dommen eller FRI-aktivist Jentofts anmeldelse. Snarere vil jeg tror de ikke kan identifisere seg med verken FRI-aktivisten eller aktivisten som vant i Høyesterett. Uklar kjønnsidentitet er ikke noe som brått dukker opp i voksen alder når du kjeder deg hjemme med samboer og barn.
Videre fra samme intervju:
(…) – Det ser man på hvilket spørsmål jeg får oftest: «Er du operert, da?»
– For det første, det er ingen som har noe med hva jeg har i buksa. Det er ganske intimt og invaderende å spørre om hva slags tiss jeg har.
Christine mener at kjønn defineres altfor mye ut fra hvilket underliv man har, og at det fører til et stigma rundt det å være mann eller kvinne.
Kjønnsorganer er ikke stigmatiserende, vi har dem alle som én. Å si at en penis er et kvinnelig kjønnsorgan er derimot helt absurd, og det vil de aller fleste med kjønnsinkongruens være enige i. Dette vet Jentoft godt nok til raskt å trekke offerkortet og plutselig oppleve det «intimt og invaderende» å snakke om noe konkret ved seg selv som angår problematikken vedkommende ellers snakker villig og utadvendt om på inn- og utpust.
(…) Etter å ha blitt mer komfortabel med hvem hun er sier Christine at hun i dag er stolt av å leve i en form for opprør. Av å være en som overskrider de rammene samfunnet har satt.
– Det beste med å være trans er å leve på begge sider av et gjerde, og så innse at man ikke trenger gjerdet.
– Jeg har innsett at begrepene feminin og maskulin er tullete, for kjønn er så mye mer enn bare det.
Det er helt greit å mene at begrepene er tullete og leke seg med at kjønn ikke finnes, men da må man samtidig tåle (og forvente) å bli motsagt når man på samme tid fastholder at man ikke er mann, men kvinne. Man må faktisk også forvente ordbruk som ikke nødvendigvis er av det lekreste slaget. At folk lar seg opprøre av å høre en voksen mann fastholde at han i realiteten er en lesbisk kvinne bør ikke være kontroversielt, snarere er det forventet.
Jakten på oppmerksomhet
Dette er ikke beskrivelse av et menneske som strever med noen form for kjønnsinkongruens eller på noen troverdig måte framstår å være en kvinne fanget i en mannekropp. Tvert imot er det en selvvalgt identitet, og tilsynelatende er den valgt for å få mest mulig oppmerksomhet. Dette gjelder fornærmede i Høyesterettssaken og det gjelder Jentoft.
Det er nettopp det omfattende oppmerksomhetsjaget som skiller Jentoft aller mest fra den sårbare minoriteten vedkommende mener å forsvare, men åpenbart har ingen tenkt tanken om å undersøke hvorvidt personen i realiteten kan en dramatiserende personlighetsforstyrrelse. En mann som ønsker å fortsette å leve med penetrerende seksuell relasjon til kvinner etter sitt eget påståtte kjønnsskifte, har jeg vanskelig for å se at har noen reell tilhørighet i den utsatte minoriteten. Et enkelt kontrollspørsmål å stille moren til barna hans er spørsmålet om hun ble lesbisk da han skiftet kjønn. De fortsatte å leve i et forhold etter dette skiftet, og det bør da være rimelig å anta at ikke bare han ble hun, men at også samboeren skiftet legning. Eller?
Store medisinske leksikon oppsummerer:
Dramatiserende personlighetsforstyrrelse er en personlighetstype som kjennetegnes ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, overdrevne følelsesutbrudd, suggestibilitet, seksualisering og vedholdende søking etter anerkjennelse, underholdning og oppmerksomhet.
og videre:
Typiske kjennetegn (diagnostiske kriterier i DSM-5) er at personen
-
- mistrives i situasjoner der vedkommende ikke er i oppmerksomhetens sentrum
- utviser ofte lite passende, seksuelt forførende eller utfordrende atferd
- viser hurtig vekslende og overflatiske uttrykk for følelser
- bruker fysisk utseende for å trekke oppmerksomheten mot seg selv
- har en impresjonistisk språkstil som mangler detaljer
- er dramatiserende og teatralsk
- er lett påvirkbar og suggestibel
- oppfatter forhold som mer intime enn de i virkeligheten er
Neida, noen psykisk sykdom er det ikke, det er en tilstand. Det høres unektelig ut som både fornærmede i Høyesterettssaken og Jentoft passer denne tilstanden langt bedre enn de passer betegnelsen «kvinne» eller «sårbar minoritet».
Jentoft har på sin side tidligere oppnådd oppmerksomhet ved blogging, deltakelse i TV-programmet Unge mødre (den gang som ung far), intervjuer i diverse medier og transaktivisme som gir enorm oppmerksomhet helt opp til Stortingsnivå (bildet under er hentet fra vedkommendes åpne Facebookprofil), og nå også ved å anmelde en kvinnesaksaktivist for hets.
Det er derfor god grunn til å peke på at det nå er fastslått av Høyesterett at en dom kan felles straks et menneske påberoper seg å være den utsatte minoriteten. Det bør være et tankekors for noen og enhver.
Som diagnostisert med personlighetsforstyrrelse ville ikke minoritetsvernet vært gjeldende, da det ikke klassifiseres som psykisk lidelse, men vedkommende er ikke diagnostisert overhodet, så da blir egne uttalelser gjeldende. Litt som opplæringslovens §9a, der elevens personlige opplevelse avgjør hvorvidt han eller hun er mobbet eller ei. Pirker man litt borti dette er det ikke vanskelig å lande på konklusjonen at dette er slippery slope for rettssikkerheten.
Ingen nyanseringsmulighet
Et stort problem ved dommen og liknende saker, som eksempelvis Jentofts anmeldelse av hatefulle ytringer, er også at ytringer mot fornærmede anses som ytringer mot en gruppe. For er det ett sted det virkelig hadde vært behov for samme type straffefritak som finnes for kroppskrenkelse, så er det når kommentarfeltrytterne møtes i retten.
John Christian Elden skisserer jussen:
Kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom den man utøver kroppskrenkelsen mot, gjengjelder med en kroppskrenkelse eller kroppsskade tilbake (retorsjon). Man kan også bli fritatt straff dersom kroppskrenkelsen man begikk var en gjengjeldelse av den andre personens forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller kraftige verbale provokasjon. (provokasjon).
Høyesterett burde ansett krangelen som endte i domfellelse som nettopp en krangel mellom to likeverdige hissigpropper og bedt dem begge finne en annen arena enn rettssalen. Her må det også skytes inn at noe av det beste med hele Ykom-rapporten er forslaget om nettopp å flytte §185-saker ut av rettssalen og inn i Konfliktrådet.
For her kommer vi til §185 sin store, store dilemma. Den beskytter ikke den gruppen den er ment å beskytte, men snarere ressurssterke posører. Jeg synes personlig det er nitrist på vegne av de utsatte gruppene, der det virkelig finnes personer med behov for ekstra vern, enten det er undertrykkede muslimske kvinner eller undertrykkede seksuelle minoriteter. Når aktivistiske ressurspersoner dundrer løs på systemet ødelegger de langt mer enn de reparerer.
Transdebatten som har foregått i det norske ordskiftet har vært stygg, der begge sider har uttalt seg med grovt nedsettende karakteristikker, og strengt tatt skulle jeg gjerne sett høyresiden generelt ta også seksuelle minoriteter under vingen i større grad enn de har gjort. Slik samfunnet utvikler seg med økt vold og økt fare mot skeive i kjølvannet av masseinnvandring kunne høyresiden vært langt tydeligere i å forsvare seksuelle minoriteter, for at det finnes kjønnsinkongruente bør være hevet over enhver tvil. Fornærmede i Høyesterettssaken anser jeg dog ikke som en av disse, og det burde retten vært i stand til å ta stilling til. I praksis har ikke retten den muligheten, all den tid minoritetskampen og lovens ordlyd er kuppet av en venstreside som omfavner menn med grønt hår.
Reelt sårbare personer som ofte har en haug psykisk strev. I tillegg trenger de denne dommen omtrent like mye som undertrykkede muslimske kvinner trenger Sumaya Jirde Ali eller Rawda Mohammed. Nå er det bare å vente og se om dommen skaper presedens.