Europeiske politikere, i alle fall vesteuropeiske og fra de etablerte partiene, er kastet inn i en ny politisk tidsepoke som de rett og slett har oversett tegnene på – og det av ignoranse og tro på egen fortreffelighet. Seier ved valg og regjeringsdannelse er blitt retningsgivende for tanke og handling. Både i Norge, Sverige og Danmark har sosialdemokratene over tid hatt betydelig makt og partiene har hatt stor oppslutning. Men ting endrer seg.
Vinneroppskriften i Danmark
Ved stortingsvalget i Norge 13. september i fjor måtte Erna Solberg (H) gi fra seg regjeringsmakten, og Ap og Sp overtok sammen med støttepartiet SV. Men denne regjeringen gjør det som kjent ekstremt dårlig, jamfør de påfølgende meningsmålinger. Ap har over tre målinger surnet på 19-tallet, der spørsmålet er om fallet fortsetter, mens Sp kanskje kan begynne å stålsette for sperregrensen. «Folk flest» opplever seg nettopp sviktet av denne regjeringen, samtidig som rikfolk forlater oss. Det betyr ikke bare at skattepenger forsvinner, men etterhvert antakelig også produksjonen og dermed færre arbeidsplasser. SV derimot, som higer etter de rikes penger, gjør det bra, men det lover heller ikke godt for regjeringen nå når SV skal forhandle med dem om statsbudsjettet. Høyre er (igjen) landets desidert største parti og også FrP er i fremmarsj. Klarer ikke Ap og Sp å snu skuta kan de se langt etter fortsatt tillit i 2025.
I Sveriges valg til Riksdagen (11. september) mistet regjeringskoalisjonen, Socialdemokraterna og Miljöpartiet med støttepartiene Vänsterpartiet og Centerpartiet, flertallet med 173 representanter, mens Sverigedemokraterna, Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna fikk til sammen 176 representanter. Statsminister Magdalena Andersson, som til tross for å lede landets største parti med 30,3 prosent, innrømmet nederlaget, men uten å innrømme at hennes regjering ikke har klart å løse de enorme utfordringene landet står overfor, ikke minst knyttet til kriminalitetsutviklingen. Riksdagens president (talmannen) har gitt M-leder Ulf Kristersson oppdraget med å danne ny regjering, og det selv om M med sine 19,1 prosent ble nest største parti på borgerlig side. SD med 20,5 prosent ble det største. En ny regjering er fortsatt ikke på plass, hvilket etter all sannsynlighet handler om hvordan gi SD minst mulig politisk makt. Men det som var oppsiktsvekkende i svenskenes valg var at alle de største partiene la seg på en dansk politisk linje med stikkordet: strengere og mer verdikonservativ.
I Danmark skal det være valg 1. november etter at de Radikale har presset den sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen til å skrive ut nyvalg. Valget kan bli litt av en «gyser» da det har skjedd mye i dansk politikk etter valget i 2019, og det er tett mellom blokkene. Det har også kommet til flere nye partier, to av dem dannet av eks-Venstre representanter som kan suse rett inn i Folketinget. Det er Inger Støjbergs Danmarksdemokratene som ligger rundt 10 prosent og Lars Løkke Rasmussens Moderatene som egentlig ingen vet hvor ligger, verken politisk eller i oppslutning. De har ligget rundt 3 prosent, men i målingen som er tatt opp etter et nyvalget ble kjent onsdag gjør de et byks opp til over 6 prosent. Socialdemokratiet gjør det også godt med i underkant av 27 prosent, mer enn de fikk ved siste valg (25,9 pst). Dansk Folkeparti på sin side sloss mot sperregrensen. Ved valget i 2019 vakte det oppsikt blant forskere at Socialdemokratiet vant og at de har klart seg godt.
Den britiske samfunnsviteren Matthew Goodwin, professor i statsvitenskap ved University of Kent og forfatter av flere bøker om årsaker og virkninger av politisk populisme, mener at Mette Frederiksens vinneroppskrift er at hun har klart å ta et parti på venstrefløyen til høyre i verdipolitikken.
Altså stikk i strid med hva Jonas Gahr Støre og Magdalena Andersson gjør med sine partier og sosialdemokrater.
Velgerne vs politikerne
– Med unntak av Danmark, som er et berømt avvik fra normen, er de fleste partier på venstrefløyen – på grunn av progressive aktivister i baklandet – ute av stand til å bevege seg mot høyre i verdipolitikken, sier Matthew Goodwin i et debattintervju med Berlingske.
Men hvorfor skal vi så til høyre i verdipolitikken? Jo, det handler om hva velgerne vil, kan Goodwin forklare.
– Hvis du ser på den gjennomsnittlige velgeren, for eksempel i Storbritannia, er han litt til venstre i fordelingspolitikk og litt til høyre når det kommer til verdipolitikk. Man ønsker at staten skal gripe inn for å gjøre økonomien mer rettferdig, men man ønsker også at staten skal beskytte og sikre landegrenser, ha et moderat innvandringsnivå, samt beskytte og bevare nasjonen og det nasjonale fellesskapet, sier Goodwin.
For velgerne vil ikke bare snakke om jobb, lønn og energi, de vil også snakke om ting som er blitt mer aktuelt siden 1980-tallet – og som går rett inn i verdipolitikken.
– Dette gjelder innvandring, kultur og landegrenser, og hvordan vi oppdrar våre barn relatert til sex, kjønn og rase, fastslår Goodwin.
Den gjennomsnittlige velgeren i de vesteuropeiske demokratiene etterstreber altså en sosialdemokratisk fordelingspolitikk, nasjonalt samhold og en konservativ verdipolitikk. Men her er ikke den gjennomsnittlige politiker, ifølge Goodwin.
– Den gjennomsnittlige politikeren er langt mer liberal, både når det gjelder økonomi og kultur. Grunnleggende er det mye forskning som viser at den politiske klassen i løpet av de siste 50 årene ikke bare har blitt godt utdannet, men særdeles høyt utdannet. De har gjerne doktorgrad, de er rike og de lever isolert fra resten av befolkningen, sier Goodwin, og fortsetter:
– Dette gjelder spesielt venstreorienterte partier som har blitt hjemsted for de høyt utdannede. Med tiden har politikerne kommet til å representere en liberal og velutdannet minoritet, som kanskje utgjør 20-25 prosent av befolkningen. Og det har ført til at en stor gruppe mennesker ikke føler seg representert av en ny herskende politisk klasse.
Kanskje det nettopp er dette som forklarer Ap/Sp-regjeringens mageplask med «folk flest». De fleste vesteuropeiske land søker gjerne mot den politiske midten både for å fange opp «folk flest» og for å holde ytterpartiene, både på venstre- og høyresiden, lengst mulig unna makten. Det ser vi i Sverige, i Norge og i Danmark. For sistnevnte er dette poenget blitt overtydelig den siste tiden, da Løkke Rasmussens Moderaterne er stiftet på ideen om en regjering på tvers av de etablerte partiene i blokkene, og da Mette Frederiksen lanserte nyvalget overrasket hun med å fortelle at (også) hennes foretrukne regjering er over midten av rød og blå blokk – selvsagt med henne selv i spissen, selv om hun ikke sa dét rett ut.
Men ut fra Goodwins analyse er det ikke lenger greit å finne denne politiske midten. Til det har europeiske politikere og velgerne etter hvert distansert seg så langt fra hverandre, at de ikke lenger er enige om hvordan midten i det vestlige demokratiet i det hele tatt bør defineres. Og det gir seg et annet utslag:
– Det resulterer i fremveksten av nye partier og oppløsning av gamle koalisjoner. Det gjør det rett og slett stadig vanskeligere for partienes bestrebelser om å holde sammen velgere og gamle allianser, sier Goodwin.
Koalisjoner og ytterpunkter
At partier prøver å holde seg på midten for å holde ytterpunktene unna, ser vi både i Europa og USA, der nasjonalpopulistiske partier har konsolidert seg som en seriøs politisk kraft, sier Goodwin. Vi ser også at etablerte partier både på venstre- og høyresiden mister store velgerandeler til enten nye partier eller, spesielt for arbeiderklassevelgere, blir sofavelgere, fortsetter han. Med andre ord prøver man noe nytt, kanskje i fortvilelse eller forbannelse, eller gir opp politikken. Mange opplever seg rett og slett forlatt av politikerne som mer enn noe annet synes opptatt av egen posisjon og politisk makt.
Land i Europa har møtt disse politiske utfordringene på noe ulikt vis. For eksempel har både Nederland og Tyskland gjort store anstrengelser for å skape skjøre flertall på tvers av midten og dermed isolere ytterfløyene. Det samme så vi i Sverige ved 2018-valget (for å holde SD ute), og i Norge var det en stund tvil om hvorvidt Sp ville velge rød eller blå side. Sistnevnte kunne ført FrP inn i regjering igjen. Men i stedet for å avfeie populistiske partier og deres velgere som enten amoralske rasister eller en slags midlertidig defekt i det politiske systemet, ser Goodwin fremveksten av partier som for eksempel Alternative für Deutschland, Sverigedemokraterna og Rassemblement National i Frankrike som et utslag av en voksende tillitskløft mellom politikere og velgere. Han kunne også nevnt den enorme suksessen til Danmarksdemokratene som på få måneder har etablert seg på rundt 10 prosent av velgerne.
– De populistiske partiene vinner kanskje ikke alltid valg, men de endrer de grunnleggende spillereglene i politikken. Ser vi på det i et lengre perspektiv, er det til syvende og sist fordi mange av dagens politiske partier ble etablert for å fungere i en helt annen historisk epoke, sier Goodwin.
I Frankrike kom Emmanuel Macron til makten i 2017 da han festet grepet i sentrum med partiet, eller rettere sagt, den liberale bevegelsen «En Marche», som Macron mener forener høyre- og venstresiden. Han feide da de andre partiene av banen, men ved årets presidentvalg ble han kraftig svekket i forhold til Marine Le Pens Rassemblement National. I fjorårets tyske valg klarte ikke storkoalisjonen mellom sosialdemokrater (SPD) og kristendemokrater (CDU/CSU) å beholde makten. I stedet har SPD dannet regjering med det venstreliberale miljøpartiet De Grønne og det liberale partiet FDP. En regjering som sliter, mens Alternative für Deutschland gjør det godt på de siste meningsmålingene. Det er med andre ord en særdeles vanskelig øvelse å holde velgerne unna ytterpunktene.
Forklaringen er kanskje, slik som Goodwin analyserer, at det er et gjennomgripende trend i vestlige demokratier at identitet, kultur og verdier har blitt viktigere enn skillet mellom rød og blå fordelingspolitikk.
– Vi har nå gått inn i en ny fase av moderne demokrati hvor skillelinjen ikke lenger går mellom den økonomiske venstre- og høyrefløyen. Det handler nå også om en minoritet bestående av sosialliberale og en majoritet bestående av kulturkonservative. Dette er de to gruppene som for tiden kjemper om å definere den politiske fremtiden, sier Goodwin.
Med seg i denne kampen finner vi også en rekke andre «utfordrere», nemlig nye former for medier, TV-kanaler, aviser og sosiale medier. De etablerte mediene sliter med mye av det samme som de etablerte partiene, de henger ikke med de endrede tider. Velgernes innstilling til innvandring, islam, det nasjonale fellesskapet, kontroll med landegrenser og identitetspolititikken fanges ikke godt nok opp av mediene, kanskje tvert om, slik våre etablerte medier, særlig statskanalen NRK, tilhører den liberale elite. NRK tror at de kan bevise sin eksistens ved å prøve å fri til ungdommen, men da kan de ikke ha fått med seg at unge i Sverige, først og fremst unge menn, stemte på Moderaterna og SD. Kan det ha noe med endrede tider å gjøre?
Hvor viktig verdipolitikken er, vitner kanskje noe annet også om; ytterpartier på venstrefløyen klarer ikke å vokse nevneverdig – selv med all verdens drahjelp fra de etablerte mediene om klimakrise, innvandrerfiendtlighet, høyreekstremisme og islamofobi. Slik sett vanner de ut de nevnte begreper og har også klart å gjøre «kontroversiell» til et honnørord.
Ideen om å danne regjeringer på tvers av partiblokkene er i alle fall å fravike fra det som har vært de danske sosialdemokratenes vinneroppskrift og det finnes så vidt meg bekjent ingen vellykket regjering av slaget. Men det gjør det kanskje enklere å imøtekomme gjennomsnittsvelgeren ønsker om økonomisk fordeling og verdipolitikken, enn å måtte flytte egne velgere i den ene eller andre retningen.