For ei tid siden annonserte Ytringsfrihetskommisjonens leder, Kjersti Løken Stavrum, at Kommisjonens ytringsfrihetsrapport er sendt ut på høring til 1.300 mottakere. Hun håper på mange tilbakemeldinger og setter sin lit til at kommunene og fylkene videresender rapporten til eldreråd, ungdomsråd, råd for folk med funksjonsnedsettelser og andre råd. De 60 høringsuttalelsene som er kommet inn i forbindelse med på Kierulf-rapporten om akademisk ytringsfrihet, gir grunn til optimisme om mange reaksjoner på Ytringsfrihetskommisjonens arbeid, mener Løken Stavrum. Men om det blir mange svar, er det god grunn til å tro at de ikke vil bidra med noen andre perspektiver enn det rapporten selv formidler.
Løken Stavrum er ansvarlig for en rapport på 320 sider. Den politisk korrekte tilnærming til ytringsfrihetsproblematikken, ispedd doser med tidsriktig festtaleretorikk, gir rapporten det «liberale og frisinnede» preget som forventes i det postmoderne, norske samfunnet. Mangelen på vilje (evne?) til å lodde dybden i det norske, offentlige «meningshavet» slik at man øyner og forstår dets ideologiske bunn, hindrer Kommisjonen i å se hva som må til for å få et større meningsmangfold. Og kommisjonen etterlyser faktisk et større meningsmangfold, en etterlysning som virker forbløffende når første setning i rapporten lyder: «Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag.» Om uttalelsen er et premiss for eller konklusjon i rapporten, kan man sannelig lure på.
Et fast grep
I et innlegg i avisa Klassekampen for en tid siden, svarte kommisjonsmedlem Jan Inge Sørbø på et to siders innlegg av den venstreradikale Anne Bitsch, som etterlyste tiltak for å hindre at høyreekstreme kommer til orde. Høyreekstreme bør ikke få adgang til offentligheten siden de er en trussel mot det liberale demokratiet, mener Bitsch. Sørbø forsikret henne om at kommisjonen er klar over trusselen fra høyreekstremister, en trussel som tas opp i rapporten i samband med den delen som omhandler desinformasjon i samfunnet.
Både Ytringsfrihetskommisjonen, Bitsch og rapporten om akademisk ytringsfrihet samstemmer i at trusselen mot det liberale demokratiet kommer fra høyresiden. Etter en drøfting av den tyske filosofen Jürgen Habermas’ angivelige naive uttalelser om demokrati og fri samfunnsdebatt, lander Sørbø diskusjonen med å vise til at kommisjonens hensikt og mål er å innlemme folket i det han kaller det argumentative fellesskapet, der de beste argumentene i samfunnsdebatten skal vinne. (Var det noen som snakket om naivitet?).
Problemet med samfunnseliters utredninger av ytringsfrihet og venstreradikale personers omgang med dette spørsmålet, er at de plasserer seriøs kritikk av den rådende ideologien i dagen norske samfunn, den politiske korrektheten, i samme skuff som høyreekstremismen. Det har ført til en marginal tilværelse for det som finnes av kritikk i det norske samfunnet, en kritikk som er henvist til et slags samizdat-liv. Denne «samizdat-opposisjonens» nettmedier (dokument.no, inyheter.no, resett.no rights.no) lever et liv skjult for de aller fleste av samfunnets borgere fordi disse mediene er fordømt som illegitime av det styrende meningspresteskapet som Bitsch, Løken Stavrum og Sørbø representerer.
Det venstreradikale meningsborgerskapet sitt faste grep på massemediene gjør at det fordømmes som nazisme, inhumanitet og rasisme å ha kontrærere meninger og argumenter om viktige politiske spørsmål, som eksempelvis det grønne skiftet, asylpolitikken, kultur- og bistandspolitikken.
Mangler kritisk offentlighet
Trusselen mot demokratiet fra den ekstreme høyresiden er mindre enn marginal i Norge. Den største trusselen mot demokratiet kommer fra den politiske venstresiden og dens ideologiske ledsager, den politiske korrektheten, som fordømmer enhver kritisk opposisjon i nådeløse, moralistiske vendinger. Og med den meningsmakten venstresiden har, gir dette seg blant annet utslag i brudd på reglene for det liberale demokratiet, som når Sveriges største part på høyresiden, Sverigedemokraterna, nektes formell plass i regjeringen etter å ha blitt stemplet som fascistisk av venstresiden. Det samme stemplet har det største partiet i Italia fått, Fratelli d’Italia, og denne stigmatiseringen ble gjentatt og forsterket da partiet kom i regjeringsposisjon nylig.
De samme stigmatiseringsmekanismene er i sving i Norge, og det har gjort at det norske samfunnet totalt er dominert av den politiske korrekte oppfatningen av hva kritikk er, med den følge at landet mangler en kritisk offentlighet.
Selv om Ytringsfrihetskommisjonen slår fast at ytringsfriheten i Norge er stor og det norske samfunnet særdeles transparent, så ser det ut til å være sprekker kommisjonens politisk korrekte fasade. Disse sprekkene blir godt synlige når rapporten kommer inn på alternativer til den konforme forståelsesformen som preger norske hovedstrømsmedier. Kommisjonens mangel på begrep om hvordan journalistkollektivene og mediene fungerer, gir seg utslag i bisarre forslag om å styrke det norske mediemangfoldet. Når Kommisjonens slutter seg til et forslag om å plassere en «djevelens advokat» i medieredaksjonene for å utvikle en intern kultur for motforestillinger, kan man undres over hvilken virkelighet kommisjonsmedlemmene lever i.
Både kommisjonens leder og tre andre kommisjonsmedlemmer har vært, eller er journalister av yrke. Det skulle man ikke tro når man ser at ingen av disse har noen kommentarer til dette og andre underlige forslag for å minske den journalistiske konformiteten i Norge. Kollektive normer og sanksjoner ville fort gjøre livet ulevelig for en «djevelens advokat» i norske medieredaksjoner. Og hvem skulle i fall utpeke disse «advokatene», og på hvilket grunnlag?
Nesten like ille er forslaget om å ansette journalister med minoritetsbakgrunn i redaksjonene for å styrke meningsmangfoldet. Det er ingen journalister som til de grader speiler den rådende politiske korrektheten som journalister med minoritetsbakgrunn. Dette er personer som i stor grad rått sluker journalistikkens venstreideologiske perspektiver og som lyder som et ekko av det etnisk norske journalistlauget.
Politisk korrekt indoktrinering
Kommisjonen påpeker at vi lever i en tid der hovedstrømsmediene stadig ligner mer på hverandre. Den mest åpenbare løsningen for å styrke meningsmangfoldet i mediene, vil da være at staten blir sitt ansvar bevisst i forhold til Grunnlovens §100 og gir økonomisk støtte til de vesle som finnes av alternative medier, som, ifølge Kommisjonen, bidrar til mediemangfoldet fordi de tilfører mediebildet nye og dypde-orienterte perspektiver (sic). Men Kommisjonen er langt fra å foreslå statlig produksjonsstøtte til slike medier.
Kommisjonens drøfting av §185 i Straffeloven (rasismeparagrafen) er dvask og slapp og viser at medlemmene ikke har forstått truslene mot demokratier som denne paragrafen representerer. Til tross for denne paragrafens forholdsvis korte funksjonstid, peker straffedommer, i henhold til denne lovbestemmelsen, på en økende forskrulling av rettspraksisen på dette området. For en måneds tid siden falt det en dom i Høyesterett der en 57 årig lett bedugget mann på Jessheim stasjon ble dømt til 30 dagers betinget fengsel og en bot på 25.000 kroner for å ha sagt til ei 16 år gammel jente: «Allah være med deg. Dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre.» Forholdene på dette området er ille i Norge, men vi har enda et stykke igjen for å nå det forskrullingsnivået myndighetene i Storbritannia har brakt landet opp på da de dømte komikeren Mark Meechan til en bot på 800 pund for å ha lært samboerens hund til å gjøre en «Hitler-hilsen» i en sketsj på komikerens Youtube-kanal. Det britiske parlamentet vedtok i kjølvannet av denne dommen en lov som ga politiet enda bredere fullmakt til å slå ned på slike former for «kriminalitet».
I et «normalt» samfunn kunne man vente at en ytringsfrihetskommisjon med et sterkt innslag av mediefolk, ville gå inn for å fjerne §185, som er en skamplett på liberal, juridisk tradisjon. Men nei, i full samklang med tidens politisk korrekte melodi, strekker kommisjonen seg kun til å etterlyse en mer presis og forståelig utforming av lovparagrafens tekst.
Det er gode grunner til å slå fast at den norske medieverdenen er en «politisk korrekt barnehage», og kommisjonens rapport, som er en manifestasjon av politisk korrekt indoktrinering, er en sterk bekreftelse av denne påstanden.