I Europa går befolkningstilveksten ned, vi føder for få barn for i det hele tatt kunne reprodusere oss selv. Så er det globale bildet helt annerledes. Verdens befolkning har vokst fra 3,2 milliarder i 1963 til 7,9 milliarder i dag, og forventes å nå en topp på nesten ti milliarder om 40 år.
Den samlede befolkningsveksten er sammensatt av to motsatte tendenser; aldring og fallende befolkningstall for europeere (og for en del asiatere), mens det er befolkningseksplosjon på det afrikanske kontinentet, fastslår Bertel Haarder i en kommentar i Berlingske.
Haarder forventer at med en slik utvikling kan en ikke unngå å forsterke en rekke av de kriser vi står overfor, som for eksempel matmangel, migrasjonsstrømmer og terrorbevegelser.
Befolkningsvekst
Bare i Nigeria, som er Afrikas mest folkerike stat, vil befolkningen øke fra dagens rundt 220 millioner til ca. 800 millioner i 2100. Altså en tilvekst som er større enn hele Europas befolkning i dag, som teller rundt 740 millioner – og som er synkende, om en ser bort fra innvandringen. Byen Lagos, som tidligere var Nigerias hovedstad, vil i samme periode vokse fra ca. 21 millioner til rundt 85 millioner, tilsvarende Tysklands befolkning i dag.
At vi på relativt kort tid (i et historisk perspektiv) kan få et «nytt» Europa eller Tyskland relatert til befolkningsstørrelse henger sammen med at bare dagens aldersfordeling i Afrika, med svært store kohorter i reproduktiv alder, vil føre til en enorm befolkningsvekst – og det selv om hver kvinne ikke føder mer enn to barn, hvilket i seg selv er helt usannsynlig, påpeker Haarder.
Afrika sliter med dårlig forvaltning av mange av sine naturressurser, sammen med korrupte statsledere og annen korrupsjon, etableringen av terrorbevegelser, i tillegg til at stadig flere land, i lang tid Kina, men nå også blant annet USA, Frankrike og Russland, kjemper om «Afrikas gunst». Disse landene har ulike interesser på det afrikanske kontinentet, det handler for eksempel om å stoppe Russlands våpensalg og leiesoldater, samt forhindre at andre land skal tappe kontinentet for ressurser for egen vinning. Men hvem som har «ærlige interesser» i Afrika, det er ikke lett å si.
Putin via Afrika
For størstedelen av den afrikanske befolkningen, særlig i de fattigste og mest urolige landene, kan dette i sum gi samme resultat; de får problemer med å skaffe seg jobb og i alle fall en jobb som kan brødfø familien. Da er Europa attraktiv, og det er blant annet derfor Bertel Haarder tror vi vil se migrasjonsstrømmer fra Afrika i hittil «usett skala».
Ta så også de «nye» truslene mot Europa fra land som Tyrkia, Hviterussland (Belarus) og Russland, nemlig hybridkrig. Tyrkias Erdogan truet med å oversvømme Europa med migranter i 2016, hvis han ikke fikk de (enorme) pengesummene fra EU som han trengte. Det kan jo legges til at fruktbarheten hos migranter i Tyrkia ligger på 5,3 barn per kvinne. I 2021 sendte Hviterussland migranter mot den øst-europeiske grensen, som hevn for sanksjoner fra EU som Lukashenko vill ha stanset. I 2015 lot Putin migranter sykle over Storskogrensa i Finnmark, selv om den norske regjeringen prøvde å skjule at vi ble lurt av Putin.
Nå har det også gått opp for Putin hvor viktige Sahel og Libya er for å kontrollere migrasjonen mot Europa, ifølge Afrika-ekspert og forsker ved den franske forskningsinstitusjonen SciencesPo i Paris, Roland Marchal. Han får støtte av den britiske Russland-eksperten Keir Giles, som er tilknyttet en av verdens ledende internasjonale tenketanker, Chatham House:
– Det er absolutt å forvente at Russland vil bruke migrasjon som våpen.
Den splittende migrasjonen
Bertel Haarder mener det er lite som er mer splittende for Vesten enn innvandring. Han viser til at Donald trump vant på innvandringspolitikken, og den er stadig Joe Bidens og Demokratenes akilleshæl. Brexit ble et resultat av ikke-bærekraftig innvandring til Storbritannia, og mange valg er avgjort av innvandringsspørsmål, nå sist i Sverige og Italia.
Samtidig spøker innvandringsproblematikken i mange andre sammenhenger. Det har, som vi nylig skrev om, splittet gamle koalisjoner, skapt nye og ført til en rekke nye (ytterliggående) partier, der det blir vanskeligere og vanskeligere å danne regjering.
«Listen over konflikter skapt av innvandring er uendelig, og den kan bare bli verre», fastslår Haarder, for når «befolkningen i Afrika eksploderer» blir resultatet et Europa som vil slite med gigantiske integreringsproblemer.
Løsningen er ifølge Haarder nettopp den som begynner å gå opp for flere som den eneste farbare vei: hjelp der og ikke her.
Det er det eneste som kan stagge utvandringen fra Afrika, men det må i vår optikk også en annen endring til; asylinstituttet må legges ned. Vi kan ikke fortsette med en ordning som tilsier at så og si alle fra såkalte failed states kan påberope seg retten til asyl i Europa. En slik endring vil også gjøre det mindre attraktivt å bruke migrasjon som våpen. Skal aldri EU ta dette på det alvor det fortjener?