Det utspiller seg sterke scener i Iran etter Mahsa Aminis (22) død for «feil» bruk av hijab. Gatene landet over fylles av kvinner og menn som protesterer mot sharialovene som undertrykker kvinner. I sentrum for opptøyene er den forhatte hijaben, et plagg som er omfavnet av både venstresiden i Vest-Europa, Norge inkludert, og den utvidede venstresiden helt inn i partiet Høyre.
Nå er skolene kommet i sentrum for det historiske opprøret. Jentene har fått nok av tvangshijaben. De reiser seg mot både skoleledelser og diktatorene i Teheran. De fremstår fryktløse.
A girls’ school invites a member of the paramilitary volunteer force Basij, part of Iran’s Revolutionary Guard, to address students about #MahsaAmini protests. In response, schoolgirls remove their head coverings and chant «get lost, Basiji».#مهسا_امینی pic.twitter.com/rYCJRfrp6F
— Shayan Sardarizadeh (@Shayan86) October 5, 2022
– Død over diktatoren, ropes det, med henvisning til Ayatolla Khomeini, som tidlig på 80-tallet la det klamme sløret over de iranske kvinnene med tvangshijab. Det i utgangspunktet frihetselskende folket har nå levd under det brutale repressive religiøse styret i 40 år.
Hvordan de geistlige tyrannene vil møte jentenes intense protester og opptøyer, blir mer enn spennende å følge videre. Det kan bli en grøsser av en annen verden, bokstavelig talt. Skal de rette våpen mot dem? Skal de drepe republikkens barn?
Det avskyelige regimets lange klør
I går kveld ringte jeg en iraner i Norge og spurte etter hans familie i Iran: -Hvordan går det med dem? Med sin mor? Med din søster? Med hele familien? spurte jeg bekymret. Jeg kan ikke identifisere han, men han og familien kommer fra en storby preget av religiøst mørke. Ettersom både han og andre søsken har rømt fra Iran for over 30 år siden, har hans gjenværende familie vært under oppsyn av sikkerhetspolitiet. Nettopp derfor holder de seg innendørs nå. De vet at det å bevege seg i gatene i nærheten av voldsomme protester i byens gater raskt kan medføre at de (nok en gang) bures inne. Som hans egen mor som har tilbrakt over åtte år i fengsel som straff for at sønnen flyktet fra regimets lange klør.
Det er dette som er det iranske skrekkregimet i et nøtteskall. Ingen unnslipper. Svært sterk beskrevet i boken I skyggen av sharia av flyktningen Mohammad Mostafei, som kom til Drammen for å unnslippe å råtne i regimets brutale fengsler, omtalt her av oss:
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som har gjort dypere inntrykk: Han er en politisk dissident fra Iran, som ble verdenskjent for sin utrettelige gjerning som advokat for dødsdømte. Mohammad Mostafaei, i dag en av oss i Norge, gir oss et innblikk i utrøstelige, men også håpefulle, skjebner, som er så levende og så rystende at de vandrer med deg gjennom dagen og natten. Mennesket Mostafaei fremstår med en sjelden inderlighet og varme.
Hvis jeg som bokanmelder skulle gi I skyggen av sharia et terningkast, blir det en sjuer. Boken er en beretning om et nådeløst, avskyelig religiøst diktaturs behandling av sine borgere. Midt i denne ondskapen trer en sjelden vakker og følsom sjel frem og gir oss nærbilder av enkeltindivid som sitter på death row på en måte som gjør at du blir glad i både dem og advokaten, som fryktløs står opp mot sharia-barbariet.
Menneskerettighetsaktivisten og advokaten Mostafei kjempet ikke minst for å redde livet til dødsdømte ungdommer.
Nå kan jentene i Iran trenge en advokat av hans støpning for å redde dem fra pisking og annen uverdig sharia-behandling.
«Feminister» og politisk ledelse
Fremdeles er det tyst fra den norske regjeringen om opptøyene i Iran, nå inkludert modige jenter. Man tar seg i å undre over hva utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) tenker om scenene som utspiller seg i Iran. Samme Huitfeldt som inviterte Talibans mørkemenn på luksusbesøk i Norge for å snakke med dem om menneskerettigheter generelt, og jenter og kvinners rettigheter spesielt.
Vi vil være tydelige i våre forventninger til Taliban, særlig når det gjelder jenters skolegang og menneskerettigheter som kvinners deltagelse i samfunnet, sa Anniken Huitfeldt tidligere i år.
Det hele var så absurd og naivt at det ikke er å overdrive at Ap-regjeringen dummet seg ut for en hel verden på bekostning av skattebetalerne og de afghanske jentene og kvinnenes frihet. Regjeringen ga Taliban legitimitet som «demokratiske» krefter.
Det vi trenger nå er at hele den vestlige sfærens politiske ledelser står opp klart og entydig med støtte til verdens første feministiske revolusjon. For er det én ting som er sikkert og visst, så er det av vi vanlige folk i alle land kjenner at våre hjerter banker varmt for de modige jentene, kvinnene og mennene som nå kjemper for frihet med livet som innsats. Bokstavelig talt.
Og vi trenger et opprør mot barnehijaben i Norge. Hvor er «feministene»? Jeg speider og jeg speider – og jeg ser dem ikke, der de fremdeles er inntullet i et mentalt slør.
Foto: Twitter ved Sardarizadeh